"Dokka kjører bil"

Toåringen hoppet opp og ned mens han klappet i hendene sine, det er avansert gymnastikk for en liten kar. Årets første julegave av interesse var i ferd med og pakkes ut.

"Bil" hvinte han overbegeistret da han så et par store hjul. Begeistringen avtok ikke da vi kunne skimte en nydelig rosa dokkevogn med blomster på.

Oppe i vogna lå en liten dokke, med blå dress og lue. Gemalen og hans svoger vekslet oppgitte og overbærende blikk da vognen kom frem i all sin herlighet. Toåringen tok sakene nærmere i øyesyn, løftet dokka opp kastet den deretter ned i vognen igjen og ropte begeistret "dokka kjører bil" før han satte fart og raste avsted.

Seconds

Om lønna mi hadde kommet i en fem/seks ganger så stor variant så skulle jeg kastet meg rundt og kjøpt et slikt bilde. Dette er nok solgt for lengst, men for en fabelaktig ting å ha på veggen....

Bildet, Seconds og fler av Marius Engstrøm ligger ute til skue på Galleri Haaken sin hjemmeside

Jeg blogger, altså er jeg?

For en stund tilbake la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg utleverte meg på en måte som føltes ny og ukonfortabel, jeg ville aldrig gjort det slik før jeg hadde blogg. Men da jeg så det på "trykk" kom jeg frem til at jeg ikke ville utlever meg på den måten selv om det var på en anonym blogg. For, om noen kjente skulle snuble over min "private" anonyme blogg så er muligheten for at de kan kjenne meg igjen tilstede. Så jeg gikk inn og fjernet blogginnlegget, og følte meg i grunn litt lettet.
Ved en tilfeldighet, noen uker etterså, snublet jeg over en link til Sonitus hvor dette innlegget og ett annet av mine innlegg ble presentert. Plutselig fikk jeg en litt småstressa og nervøs følelse, og med et lett dunkende hjertet gikk jeg inn. Da jeg klikket på linken kom selvsagt ikke innlegget opp, for det hadde jeg slettet. Men det merkelige var at jeg ble skuffet, skuffet over at jeg som nå var blitt "publisert" hadde fjernet innlegget. Den andre linken funka, og jeg kom rett inn på det gjeldene innlegget. I min begeistring over at noe av mitt var ansett som leseverdig, gikk jeg inn og la ut mitt selvsensurerte innlegget. Jeg tenkte, nå lar jeg det stå til. Jeg har jo berømmet andre for at de byr på seg selv, for det gir meg noe når det gir av seg selv, sine tanker, opplevelser og ideer.

Så tenkte jeg ikke mer på det før i går, hvor det slo meg. Så enkel jeg er, alt som skulle til før jeg valgte å gå over egne grenser, by mer på meg selv enn jeg egentlig var konfortable med, var at noen så og anerkjente det jeg hadde bydd på. Hvor er min integritet?

Eller var det at jeg reflekterte mer rundt hvorfor jeg opprettet bloggen, og bevisstheten rundt prosjektet mitt om å komme opp og ut av dvalen og det nøvendigvis må koste noe? Jeg har blitt mer flink til å by på meg selv på andre arenaer, flinkere til å åpne opp og dele mine svakheter og problemer med de nærmeste. Selv om jeg fremdeles føler et visst ubehag om enkelte trår innen for grensene mine, så merker jeg at det er det som skal til for å komme litt under overflata i relasjonen med andre mennesker. Jeg har selvfølgelig ikke det behovet ovenfor alle og enhver, men det er klart det er fint å kunne få en nær og god relasjon til folk man ofte omgås. Så da er jo bloggen en fin måte og sette ord på, kjenne på og venne seg til tanker man egentlig ikke er klar for å si høyt. Eller blir det hele bare patetisk og uten integritet?

Ville jeg gjort det under andre forutsetninger, om jeg hadde oppdaget linken en annen dag, i en annen sinnstemmning? Eller selger jeg meg så lett...
Dette er tanker jeg må tenke mer på kjenner jeg. Anerkjennelse, og dens betydning...

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Lykke kan kjøpes, om enn kortfattet

Ahhh.....i dag har jeg kjøpt meg lykke, det kostet 79,-kr for 500ml ren lykke. Og det var så verdt det, så ubeskrivelig verdt det. Det triste er jo det at jeg nettopp har oppdaget Ben and Jerry is, før var det Haagendaz som var høydepunktet når det kom til is. Men, etter kun å ha prøvd meg på to andre varianter dukket altså denne opp. Og nå er det helt uaktuelt å kjøpe noe annet på en stund, for hjelpe meg dette er isen som har vaska seg og dratt på seg fin skjorta. Den er bortimot perfekt, det eneste jeg finner som trekker ned en størrelsen og formen på sjokoladebitene. Men, vi snakker om bagateller, men skulle den vært perfekt hadde det i stede for fiskeformede sjokolagebiter vært tynne sjokoladeflak som smelter på tungen....

I min iver her nå skrev jeg P i stede for T i tungen, mulig det var underbevisstheten min som satte meg på en tanke jeg må innrømme var litt festlig. Hm....

Moro, uten mening

"I wrote a song to him, and that is way more than any words can say".....Sitat fra serien Ungkaren som jeg helt klart kommer til å se mer av om jeg snubler over det en gang til, for makan til hysterisk og ufrivillig humor skal du leite lenge etter. "I hope he sees me more than just a songwriter"...

Korsvoll på norske bloggkart

Moro, med mening

Dette er en gammel "stripe", som sikkert mange har skrevet og kommentert. Men ny for meg.

Demokratisering av skolen

Jeg blir tidvis litt oppgitt over skolen og dens forventning til at jeg som forelder skal kunne være norsk, matte, engelsk, historie, geografi og religionslærer. Det går ikke en uke hjemme hos oss uten at jeg må bite tenna sammen og telle til ti for å samle krefter og tålmodighet, samle alle mine pedagigiske grep og forsøke å strekke til for mine barn som leksehjelper. Og gang på gang mislykkes jeg. Og da tenker jeg, hva faen..... Jeg er pr. def pedagog, jeg pr. dags dato hjemmeværende.

Altså skal jeg kunne ha tid, og kompetanse til å stille opp til en viss grad selv om jeg ikke er lærer. Men på tross av mine anstrengelser så må jeg erkjenne at jeg ikke strekker til, faktisk vil jeg dra den såpass langt at denne rollen som leksehjelper forringer min relasjon med de eldste barna. Når frustrasjonen er som verst,for barn som må jobbe ekstra for å mestre skolen, kommer mamma og skal hjelpe. Ringer det ingen bjeller i skoleverk, ringer det ingen bjeller som sier at ufaglærte personer kan rett ut sagt bedrive vranglære og skape ennå mer negative holdninger rundt fag som i utgangspunktet oppleves som vanskelige? Om ikke elektrikeren rakk og bli ferdig med alle koblingene, varmekablene og lyspunktene ville du gått inn og gjort det?

Mulig denne sammenligningen ble litt "far out" men jeg opplever det som en byrde som legges over på oss foreldre. Klart vi skal følge opp skolen, ha kontakt og vite hva unga våre driver med. Det handler ikke om det. Det handler om den totale mangelen på demokrati og likhet, for det er utrolig hvor ubalansert det blir for norske skolebarn. Noen har ressurssterke foreldre som har mulighet, kompetanse og tid til å bidra for å hjelpe barna sine. Andre forsøker men evner ikke, noen kan rett og slett ikke språket. Det er en del som har flere enn ett barn og da det blir vrient å følge opp lekser, fritidsaktiviter, kost, kos og annen familielogistikk. Når barn blir frustrerte fordi de ikke mestrer ett eller flere fag, så er den nærmeste å ta frustrasjonen ut på foreldrene. Og da står man der, og skal forsøke å bidra. Med et utgangspunkt så lite gunstig som over hode mulig. Og i tillegg til at situasjonen blir konfliktfylt, så kan den skade mer enn den gagner da alt blir negativt. Og konflikten tar man ofte med seg inn i andre elementer av familielivet. Barna får en negativ fokus rundt seg, lekser og skolefag.

Det kan da ikke bare være meg som opplever dette som vanskelig, og da tenker jeg hvor ille det er. Jeg som faktisk har en del forutsetninger tilstede for å hjelpe barnet mitt med lekser, og tidvis får det til. Men ofte blir det en kilde til konflikt og utrivelighet. Hva da med de barna som har ressurssvake foreldre av ulik karakter, enten det er tiden som ikke strekker til pga turnusjobb, mange barn, språkvansker eller barn av misbrukere, barn i hjem hvor foreldrene stort sett prioriterer seg selv etc. Det blir så grunnleggende urettferdig...

Sjarmerende bratz

Hva ønsker du deg til jul da, ble eldste gutten spurt om. Kommer ikke på noe svarte han, det er jo lett å huske!
Smarte bratz vi har i hus ja...

"Se flua"

"Se flua" sa sønnen min på snart to da jeg forsøkte å si i fra om at å tegne på veggen, det er ikke lov. "Ikke tegne på veggen" sa jeg, "det er ikke lov". "Se flua", sa han lille. "Ikke lov å tegne på veggen, ok?" Sa pappa. "Se flua", sa den lille doser`n". "Doser`n, det er ikke lov å tegne på veggen", "se lillebror sa Doser`n". "Ja, men det er ikke lov å tegne på veggen", "se flua" sa han lille mens hans far i et dårlig forsøk på å skjule at han flira, hosta og harka litt. Ennå ikke fylt to, men lell en mester i avledning. Tidvis litt vrient å holde en stø og oppdragene rolle ovenfor de minste i familien.

Trening gir mening

Denne uka har jeg vært på ekspedisjon med barnevogn i marka. For en tur! Gikk ca 1,5mil alt i alt. Du vet du gjør en hedelig innsats når du får annerkjennende nikk fra folk i nikkers og anorakk underveis. Oppover og nedover på nysnø med barnevogn, det er så jeg må skryte av det selv ja. Og med en liten pause underveis, med kakao og hyggelig samvær med 5 andre barnevognpuschere. Men, stakkarn oppi vogna syntes det ble i kjedeligste laget da det var 4km igjen, så det ble 4 lange km......

Anonymitet på nett, det er farlig det!

Nerdegutten jeg bor med kunne opprømt fortelle om en artikkel han hadde snublet over. En artikkel om voksnes holdninger til anonymitet på internett, og de skadelige aspektene ved det.
Den skal visst ha stått i New York Times. Ikke fordi han leser alle mulig spennende utenlandske aviser, men den var visst noe for han mente en bekjent som har bodd i det store spennende utlandet og leser aviser derfra.
Samme tema dukket opp i dagens utgave av Dagsavisen.

I følge Elza Dunkels som nettopp har skrevet en doktorgrad om barn og unges nettbruk, er anonymitet på nett direkte farlig. Vi voksne bør heller oppfordre til vettug bruk, og åpenhet enn å oppfordre dem til å skape et anonymt univers hvor de kanskje går over egne grenser. Kanskje et poeng? Hun sammenligner "hysteriet" med 80-tallets forestilling om videovoldens fordervelse.

Hm, har ikke funnet ut av hvordan jeg skal legge inn hyperlinker på orda. Må forske litt, så her er linken i url adr (heter det ikke det?). Sukk, novisen i blogging burde jo ta et lynkurs hos sin egen Nerdegutt, men foreløpig er det min lille hemmeighet at jeg gjør et forsøk på å blogge. Babysteps;)

Post publisering: Etter et kjapt søk på det farlige nettet fant jeg jammen ut av det. Læringskuven er bratt:)

End of the world as we know it

Jeg har ikke ledd så god på lenge som jeg nettopp gjorde under et innslag i Store Studio. Etter først å ha pinet meg gjennom et innslag med Pushwagner, som så ut til å skremme livskiten av Anne Lindmo, så kom innslaget som satte latterkicket inn for alvor. Det finnes en skole, en skole som i tillegg til å lærer elvene å presentere seg på best muligmåte også lærer dem å ta skit. Det er skolen for de som vil på tv, de som vil bli reality stjerner. Jeg ble sittende småfnisende og se på helt til de kunne fortelle at de hadde en gjestestjerne tilstede, en som kunne hjelpe dem på veien til å oppnå drømmen sin. Og det var ingen ringere enn han som kom som nr to, tre eller fire i et"pet stylist" realyty show!!!!

Og der gikk småfliringa over i det nærmeste jeg har vært en latterkrampe dette året.

Høst

Ute på vandring en fin gråværsdag, høsten er absolutt undervurdert.

En tidligere kollega av meg sto gjerne og drømte seg bort når han så trær. En fin egenskap.

Halleluja

Som hjemmeværende over en lenger periode har jeg latt mitt indre forfalle, ytre og forsåvidt men slikt tar man jo nærmest som en selvfølge. Uansett, jeg har sitti forran tv3 og latt det skje. For det er der det skjer, forran tv3 at ting forfaller. Om jeg så hadde et snev av en intellektuell arterier, intelligent vene eller en kunstnerisk åre, vel så er de tette. Klogget sammen av gørr fra diverse "shady" medier med tv3 i spissen.

Jeg har levd i en familiær babyboble hvor mine medieinput har kommet fra fordummende medier i den tro at det har vært så avslappende og avkoblende.

Siden jeg nå har fått nattesøvnen tilbake, etter noen uker med ustrategiske valg av soveplass for den minste, har jeg innsett at her må noe gjøres. Så nå kjører jeg på med total oppussing både på loft og fasade. Man gjør da noe med sitt fysiske ytre og må vite. Så i dag, etter trening gikk jeg til innkjøp av magasiner. Og nei, det var ikke av den glossy varianten men av dem mer iformative. Og til min store overraskelse kjente jeg snev av engasjement, noe jeg forsåvidt har savnet siden jeg avsluttet studenttilværelsen. Trist, men sånn er det nå altså. Så mitt totalrenoveringsprosjekt har fått en pangstart.

Utfordringene kommer sikkert til å stå i kø da totalrenoveringsprosjekter er som regel tre ganger så tidkrevende, tre ganger så dyrt, kranglete, og ikke minst avhengig av innsats fra alle innvolverte. Med det i tankene tror jeg at det er på tide å frede noen timer, noen timer på ukebasis borte fra bleiebarn og leksehjelp. En fredet liten oase med input fra noe annet enn sitcom, glossymagasiner og tabloidpressen. Ikke at det er noe galt sånn generelt med noen av de nevnte, men når det er den eneste ingrediensen, vel da blir det gjørmete.

På leiting...

Bandet On har en fabelaktig versjon av en spansk folkesang som heter "La Bruja". Den er på albumet "From Now On". Tenkte jeg skulle legge den ut her, i tilfelle en skulle titte innom og få en veldig hyggelig opplevelse. Men dengang ei, har søkt og lett på youtube men helt håpløst å finne akkurat den versjonen.

Så da legger jeg ut en annen fin låt i stede, uten sammenligning forøvrig:)
Therapy med Misery

Definering av situasjoner

For at vi skal forstå verden rundt oss har vi mennesker et intens behov for å definere folk, situasjoner, stemninger etc. Vi tolker, analyserer, definerer og konkluderer. Dette gjør vi uten å nødvendigvis være så bevisst i prosessen. Noe vi strengt tatt bør sette mer fokus på. For vi gjør jo alt dette med utgangspunkt i eget erfaringsgrunnlag, vår egen database av inntrykk, erfaringer, kunnskap etc. Dermed vil samme kontekst defineres ulikt avhengig av databasen til den som er i konteksten.

Dermed er konkludering ofte kilde til konflikt. Den pågående saken om Ali Farah er et eksempel på dette. En sak som fikk politiske undertoner etter å ha vært på alles lepper, og ett bilde gikk igjen. At han lå blødende på gresset. Jeg og mange med meg fikk da inntrykk av at ambulansesjåførene hadde forlatt ett utslått menneske. Det gjorde inntrykk!
Nå er det selvsagt alltid fler en to versjoner av en historie, det vet de fleste av oss. Men dette bildet levnet ingen tvil, her var det rasisme!

Så leser jeg Amagasinet, og ser mennesket bak rasismestempelet og det gjorde inntrykk. Ord som hekseprosess og gapestokk poppet opp i hodet mitt. For hvor fort er det ikke å felle en dom over noen, i hvertfall når man ser bilde som understreker ens mistanker. For vi vil jo så gjerne ha et enkelt bilde av virkeligheten, forstå situasjoner og kjenne virkeligheten.

Disse menneskene har gått gjennom en uthenging og stempling, uten å ha fått tatt til motmele. Og den stakkars familien som ble rammet da ektemannen og familiefaren ble slått ned må forholde seg til dette i etterkant av en tragedie som har kostet dem så enormt mye.

Om vi bare klarte å være mer nyanserte og interesserte i hva som egentlig skjer, i stede for å være så sensasjon og skandale jagende......

Huff, månedens store sukk.......

FabelAktig fotokunst

Emily Allchurch er en fotokunstner jeg snublet over i et fotoblad. Jeg har hverken greie på kunst eller foto, men jeg tillater meg å ha preferanser om begge temaene lell.

Hun driver med digitalmanipulering og tar hundrevis av eksponeringer som hun setter sammen. Disse danner fotografier som fremstår som ekstremt detaljerte fantasibilder. Hun kaller prosjektet sitt "Urban Chiaroscuro".

Å speile seg selv, for andre....

Det er alltid interessant med mennesker som er rett fram, snakker rett fra levra som man sier. Det kan i lengden bli litt kjedelig med personer som ikke vil mene noe i redsel for å støte andre. Eller kanskje det rett og slett er redsel for at ikke alle skal like en. Mange bærer jo med seg et "flink pike" syndrom, eller "people pleasing" syndrom. "På den ene siden, bla bla bla og på den andre siden, bla bla bla", en del av oss befinner seg der oftere enn nødvendig. Andre, burde prøve den tilnærmingen av og til....

Å ta på seg andre briller kalles det, det finnes jo mange sett av dem.....

Men så har du dem som alltid må mene noe, uansett hva emnet er. Og som gjerne tar tydelige standpunkter uten å nødvendigvis vite mye om det som det taes standpunkt om. Og her må jeg innrømme en av mine mørke fordommer klør meg litt på samvittigheten, for i denne gruppen kategoriserer jeg FRP velgere. Klare og tydelige standpunkt, noe de berømmes for av sine egne, om ting de strengt tatt kanskje ikke vet så himla mye om.

Bevares, jeg kan være kjapt ute med å konkludere selv noen ganger. Tro jeg vet, fordi jeg har lest overskrifter. Vi har vel alle vært der på ett eller annet tidspunkt, særlig i alderen 13-17, men for de fleste av oss slipes det litt ned ettersom man forhåpentligvis blir litt klokere.

Jeg møtte en dame for litt siden, i en setting hvor folk ofte er forståelsesfulle og lite dømmende. Tilsynelatende, i hvertfall. Men denne dama, hun sa akkurat hva hun mente om både det ene og andre uten å framstå som en sinnatagg. Hun bare sa meningen si, konkluderte med ett og annet for så å praktisere det hun nettopp hadde konkludert med var noe uansvarlig, lettvint og middelmådig tøys. Og da slo det meg, at det er blitt fryktelig vanelig at vi isenesetter oss selv, vi definerer oss selv ved første møte. Folk har det så travelt med at andre skal få vite hvem de er og hva de står for. Hvilke valg man tar og verdier man har, det blir så travelt at man ikke rekker og henge med selv på sin definisjon av "jeg`et". Så, man sier en ting for så og gjøre en annen ting.

Ikke et uvanlig fenomen akkurat, men det jeg har merket meg har blitt mer og mer vanlig når jeg møter nye mennesker, er at folk snakker mer og mer om hvem de er. Kanskje det kommer i kjølevann av nettsteder hvor profiler skal dannes, presentasjoner skal gjøres kort og konsist og man skal definere seg selv for folk som ikke får dannet annet bilde av deg enn det du legger frem selv.

Det var engang en sommer....

Nå er det bare å innse at sommeren er over, den regner, regner, regner bort. Dahliaene i min hage står i full prakt og bryr seg ikke ennå, men når frosten kommer så gir de seg. Om ikke jeg er såpass driftig at jeg evner å grave knollene opp, tørke dem og pakke dem bort. Kjenner jeg meg selv rett, kan det hende det ikke blir gjort, vet ikke helt hvor jeg skulle ha lagret dem.
Litt synd, for dem er veldig flotte.
Denne heter Art Deco:

Viktige ting

"Å, hva skal du som er så viktig da?" sa han da hun minnet han på at han hadde sagt han kunne hente i barnehagen denne dagen selv om han skulle levere.

Det er ikke alltid så viktig hva man gjør, bare man gjør noe annet tenkte hun i sitt stille sinn.

Men ikke så viktig at det er verdt å lage en konflikt av det...

September i farger 3

Har kost meg med å ha litt fokus på fargene rundt meg i det siste, og det er mye flott i september. Selv ei med begrenset begeistring for gule og oransje blomster har latt seg imponere.

Høstfargene er jo et kapittel for seg selv, legger inn noen bilder jeg har knipset på min vei. Tror jeg må lære meg mer om fotografering, og tjuvlåne gemalens utstyr. Da min kjære er en uforbedelig gadgethore, så har vi fotoutstyr i hus til summen av en liten bil. Så, da bør jeg vel igrunnen gjøre noe med kunnskapsnivået mitt rundt tekniske muligheter med kamerautstyret.

Problemet er dog ikke bare min mangel på intuitivitet rundt tekniske finesser, men også min mangel på styrke og utholdenhet. Bør ha løftet en og annen manual for å ta i bruk det kamera. Men, starter jeg med den letteste og mest brukervennelige linsa og kjører på med auto så skal det vel være mulig og knipse litt uten å bære seg skakk.



















Fine markblomstene har ikke gitt seg ennå....

September i farger 2

På tross av at enkelte ikke har sin egendefinerte personlige hage, stopper ikke det dem i kreativ utfoldelse til glede for oss som går forbi.





Her er det noen som virkelig har jobben nå når frosten snart setter inn, imponerende når folk har mase Dahlia/Georgine knoller i jorda.

Musikk, del 1

Denne sangen oppdaget noen venninder av meg og jeg da vi så en film. Er ikke noe stor Elton fan men denne sangen kan jeg like.

Amming og mamming

Etter å ha fullammet to barn frem til ca halvårsstadie, og nr tre delevis må jeg si at jeg er lei av å amme. Men samtidig kan jeg se ned på minstemann og tenke litt sårt at huff, dette er siste gang. Men med sistemann har jeg ikke vært fundamentalistisk når det har kommet til amming, han har fått erstattning på flaske. Der er det sagt, der har jeg avslørt meg selv. Han har fått erstattning på tross av at jeg har hatt melk. Slikt gjør man vel ikke, ikke uten en god forklaring i hvertfall. Og forklaring har jeg, bevares. Om den er god er en annen sak. Men, skal ikke komme med forklaringen her.

Når det kommer til morsmelk og erstattning har folk sterke meninger, meninger om hvordan ting bør gjøres både for en selv og andre. Men samtidig er ammende mødre gjerne fryktelige forståelsesfulle og hjelpsomme ovenfor de som ikke får det til. For det er mange som får det til og har mye kunnskap.
Vel og bra så langt.

Men, så har du de som gir barna sine morsmelk på flaske. Finnes mange årsaker til at man velger den løsningen, men det som ofte skjer om du er sammen med noen av dem er at de sier "Det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning". Og der, med dem kommentaren forringes illusjonen om at det finnes forståelse for de som gir erstattning på flaske. For de fleste av oss vil jo det beste for barna våre, og morsmelk er jo det beste. De som ikke får det til, må nøye seg med nest beste noe de færreste vil. Og med et slikt utsagn, signaliserer man at noe annet enn morsmelk på flasken er uhørt.
Énkelte som sliter med amming kommer til et punkt hvor de må må velge amming eller mamming. Alt dreier seg om å forsøke å få i babyen mat, døgnet rundt. Ingen kos, bare frustrasjon og tilslutt innser man at slaget er tapt. Og da trenger man ikke høre uoppfordret at "det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning".

Ammetåke

Har hatt noen svimete øyeblikk etter sistemann kom på vårparten. Med 3,5 unger i hus er det ikke til å unngå at det tidvis går litt overstyr. Man skal jo være så innmari effektiv i hverdagen og når man da endelig skal ut på vift, vel da går det som følger:

Du får mistanke om at du er i ammetåka når du ser i bilspeilet at din nøye pålagte øynesminke ikke er avsluttet med maskara

Du får det bekreftet når du oppdager, på vei inn til Øyafetivalen at du har glemt billetten igjen hjemme.

Rydding og organisering

Jeg står midt oppi tidenes klesrydde prosjekt. Og som i ethvert prosjekt må det organisering til, og når man skal organisere vel da må man kategorisere.
Men, hvem visste at det kunne dukke opp så mange kategorier for undertøy underveis. ikke rart dette tar tid. Hjelpe meg!!! Når det gjelder truser er det ikke nok med at det skal sorteres etter farger og evnt mønster, hverdag og "fest" men man skal jo og sortere etter form. Man har da både vanlige og g-streng. På tross av at jeg ikke liker g-streng har jeg nå 4 kategorier av dem.

Og hva med det fine undertøyet som aldri er blitt særlig brukt, og nå er for lite....Vel, må jo ha egen kategori det og.

Vel, da det var gjort var det over på sokker, også her har man sortert etter farger og mønstre. Dessuten finnes det jo steps, eller Røkkesokker som det og kalles. Også disse etter farge, og når man trodde det ikke fantes fler kategorier. Vel, da finner man jo ut at steps også kommer i nylon. Da oppstod det et øyeblikks forvirring. Skal de sorteres under strømpebuksene, som også hadde fått ett sett kategorier (Sorte hverdags, sorte fest, lyse, netting, mønstret, fargede, knestrømper, steps-eller skal de under sokker??).
Det hele kulminerte i at det var ikke mulig å ha så mange kategorier med det antall "skuffbokser" jeg har. Så IKEA here I come

Urbane uttrykk i åpne strøk

I en av Oslopressens aviser så jeg en litt søt notis her om dagen. Det var noen gatekunstnere som hadde forvillet seg opp til Lofoten, og spurt om lov før de startet med å sette kunsten sin på nedslitte og falleferdige hus. Vet ikke om hva som var søtest, gatekunst i havgape eller at de hadde spurt om lov. Men, resultatet må jo glede de som ferdes der oppe. Jeg, som bare så et lite bilde i avisa ble jo henrykt over det jeg så. Dermed fikk jeg lyst til å vite mer om kunstnerene bak dette prosjektet. Det eneste jeg vet om gatekunst er at det er en som kaller seg Banksy, som de færreste har sett. Men de fleste har hørt om.

Kunstnerne i dette prosjektet kalte seg dolk & pøbel, dermed var det jo bare å google i vei og man fikk opplyst seg selv en smule. På hjemmesiden til kunstnerkollektivet Wooster var det ennå fler bilder, legger inn noen da jeg syntes de var fine.

Brusstopp

Hjelp, nå må jeg slutte med all denne lettbrusen. Får jo f...n ikke sove!!!
Jobber jo ikke bare med miljøprofilen min, jobber vel strengt tatt med meg selv på flere plan om dagen. I første omgang er det vel helsa, er jo liksom det som skal være det viktigste om man skal være litt korrekt. Men, da er jeg jo ikke ærlig og det skal man jo være. Jeg vil bli fit.....

Men, veien dit er jo milevis, så jeg får nøye meg med at de gamle klærne "pre" tette fødsler skal passe. Er jo et relativt tungt mål å nå i seg selv.

Så, jeg har nå startet å trene. Startet for en mnd siden, og føler at jeg har fått til endel på tross av barn overalt og litt lite egentid. På kostfronten er det ikke så halv gæærnt heller, men når helga kommer så skjer det jo en og annen glipp. Problemet er vel i stor grad min hang til sukkerfri colabrus, my drug of choise er tab-xtra. Innbiller meg selv at det må være lov, for da får jeg dekket søtbehovet med noe "ufarlig". Ufarlig i denne sammenheng vil si, kalorifattig. Men jeg må jo si det at overbevisningen min tidvis rakner, har vel en viss fornemmelse om at den brusen opprettholder og forsterker søtbehovet. Dessuten føler jeg meg litt white trash med brusglasset ved min side gjennom hele uka mens jeg ser tomflaskene hoper seg opp.

Tror høstens store satsing skal være å kutte ut brus, og kutte ut noe er jo aldrig lett så jeg får vel erstatte det med noe. Vann drikker jeg mye av uansett, så te får vel bli mitt nye drug of choise. Jeg pimpa påskete over en lav sko i påsken, dessuten så har jeg jo et helt lager med te. Er litt sånn notorisk tehandler, som ikke drikker så mye te. Tror det henger igjen fra Natur og Ungdom tia. Innbiller meg at jeg liker å sitte inne på en kald høstkveld med stearinlys, teppe, varm te og en god bok. Når sannheten er at jeg sitter inne under spotlightene, ser tv og drikker brus på tross av at jeg faktisk liker det førstnevnte. Det siste er liksom bare mer tilgjengelig på et vis, sikkert bare vås men blir lett til at tv`n fanger........Sukk

September i farger 1

I hagen hos meg blomstrer Dahlia blomstene om kapp. Da snegler og klypedyr er særdeles begeistret for disse fabelaktige blomstene har jeg valgt å ha dem i krukker av ymse slag.

Dette er et litt pussig eksemplar, enormt store blomster i rosatoner med gul kjerne. Personlig er jeg ikke spesielt begeistret for gule blomster eller fargen rosa, men enkelte sorter vokser på meg merker jeg. Har begynt å like endel rosa blomster, og endel gule kan jeg tålerere. Fredløs er et eksempel på en gul jeg har begynt å få sansen for, det må være alderen. Plutselig liker jeg Rododendron, Flittelise og andre "gamlis" planter;)

Skal legge inn flere bilder av de flotte Dahliaene etterhvert.

Genisis

For noen måneder siden startet jeg å følge noen faste blogger, etter det har jeg grublet litt på å opprette en selv. Ikke nødvendigvis fordi jeg føler jeg har så himla mye vettugt på hjertet for øyeblikket, men hvem vet nye tider kan komme. Ny visdom kan erverves, og formidligsbehovet kan gjøre seg gjeldende. Selv om man ikke surfer på toppen av Maslows behovspyramide for øyeblikket, så kan man jo komme dit en dag. Akkurat nå er det litt for mange små og store som krever sitt.

Jeg har latt meg fengsle litt av et par blogger, og er fasinert over hvor mye folk dokumentere og legger ut. Det snakkes jo så mye om nettvett og bevisstgjøring av ukritisk formidling på nett. Men jeg må si det er utrolig artig at noen byr så til de grader på seg selv. Rett og slett fabelaktiv syntes jeg det er.

I grunnen er det inspirerende, og av og til får jeg et dypt og indelig ønske om å bli et bedre menneske etter å ha lest andres blogger. Folk er jo så engasjerte, særlig i miljøsaken. Som gammelt medlem i Natur og Ungdom så klør det jo tidvis i samvittigheten. Forbruket er ikke akkurat minsket med årene. Så, jeg forsøker innimellom å jobbe litt med miljøprofilen min.

Dermed gjorde jeg som de fleste andre samvittighetsfulle borgere, jeg gikk til innkjøp av handlenett. Og når man går til innkjøp av handlenett, må man kjøpe tynne, hvite plastikkposer på rull. For noe må man jo hive avfallet i.

Da det var gjort, startet utfordringen med å huske og ta med nettene da vi skulle handle. Det var jo ikke gjort i en fei. Men da endelig det var rimelig indoktrinert i hverdagen, vel da fikk jeg så nok av de forbanna posene som revner for et godt ord. Så nå er vi litt tilbake til vanlig bæreposer, etter x antall tynneposer har revna på vei ut til søpla. Det føles litt kleint å ha "cava", men også litt kleint å ligge og pelle søppel. Men, forhåpentligvis går det over og vi er kjapt tilbake på "tynnpose" opplegget.

Oppdatering: Tilbake på tynnposkjøre

Vel, nå får jeg titte litt gjenom innstillinger og se hva slags grafiske og tekniske muligheter som ligger i denne bloggmalen.