Jeg vil opplyse de uopplyste

Innholdet i barnehagen er mer enn lek.
Det er mer enn tilsynelatende unyttige observasjoner, kartleggingsprosjekter, skikurs, perling, plastelina, bleieskift, måltider og påkledning. Vi passer ikke barn, vi forvalter hverdagen til lærende, sårbare, ulike og unike små mennesker i starten av livet.

Vi har en relasjon med barn over flere år, en relasjon som er særdeles ubalansert i maktforholdet. Vi har en definisjonsmakt i barnas hverdag som er totalitær. Vi har ansvar for hele barnet, det mentale, det sosialt, det fysiske og samarbeid med foreldrene. Når man har en slik rolle, en stilling som er så fremtredene i små barns liv og virke er det uansvarlig at det driftes barnehager uten utdannet personell. Viktigheten av dette kan vi også se på i et samfunnsperspektiv. Enten man har fokus på det økonomiske aspektet eller det menneskelige aspektet, så er ALLTID det grunnlage man får med seg fra barndommen viktig.

Ikke at barnehagen skal redde alle fra alt, men den kan hjelpe mange med mye om kunnskapen er tilstede.

Vi kan tidlig gi barn ekstra oppfølging og hjelp, om det er spesielle behov og avvik. Sett i et menneskelig perspektiv kan det gi endel av barna et lettere voksenliv, med støtteapparat tilstede fordi de kom tidlig inn i et system som de har hatt behov for. De har blitt sett, hørt og tatt hensyn til. I et sammfunnsøkonomisk perspektiv er det rimeligere å sette inn tiltak tidlig for å hjelpe folk til å bli endel av samfunne, slik at de kan bidra på sin måte, enn å være på siden av samfunne. Skal man vite hvem som trenger denne ekstra hjelpen, og hva slags hjelp de bør få, fordrer det en kunnskapsbase om pedagogikk, psykologi og spesialpedagogikk. Det finnes masse flott ufaglært barnehagepersonale som er dyktige, akkurat som det finnes udyktige faglærte. Jeg skal ikke ta opp den diskusjonen her, det er et tema for ett eget innlegg, men det må sies ellers blir det gjerne hovedfokuset.

I mine øyne er det en respektløs og uforsvarlig behandling av barn at det går så mange ufaglærte på dispensasjon i årevis. Det er også en skandale at ikke barnehagene åpner for tverrfaglig samarbeid i større grad. Nå er det slik at barnevernspedagoger får jobb på dispensasjon, altså de er gode nok til å jobbe der men ikke å få full anerkjennelse for den jobben de gjør...

Barnevernspedagoger i barnehagen er en tilførsel av spesialkunnskap som bør anerkjennes. De sitter på masse kunnskap som kan utfylle førskolelærernes kunnskapsbase og dermed styrke personalgruppa faglig. 

Det er så mye fokus på barnehagelokaler for å innfri full barnehagedekning, at innholdet er fullstendig tatt av dagsorden. Det er en og annen kommentar i dagspressen fra en frustrert barnehageansatt eller høyskolelektor, men de forsvinner i mengden av oppslag om kreative løsninger av arealbruk og nybygg. For det er plasser som er viktig, antall plasser og prisen på dem.

Alle barn skal få plass slik at vi foreldre kan komme tilbake i samfunnsmølla og produsere varer, tjenester og realisere oss selv. Det er greit, jeg er tilhenger av et inkluderende arbeidsfelleskap hvor alle skal få mulighet til å delta. Og da må vi ha barnehageplasser til våre barn. Men det jeg har trøbbel med å akseptere er at tilbudet er av dårlig kvalitet.

Vi som jobber i barnehage har utrolig mange forventninger og krav knyttet til vår rolle, enten vi er assistenter, fagarbeidere eller pedagogisk utdannet. Spesielt er det knyttet mange forventninger opp mot rollen som pedagogisk leder. Både fra foreldre, kolleger, samfunnet og de instansene vi møter på vår vei (PP tjenesten, barnevernet, helsestasjonen etc) i vårt ønske om å gi barna den beste hverdagen de kan ha.

Barn er som nevnt ulike, og ulike mennesker har ulike behov. Ergo vi kan si alle har spesielle behov. Men noen behov er mer spesielle og av en mer prekær og sårbar karakter. Enkelte av disse små menneskene som vi har i vår varetekt, har kanskje kun oss i barnehagen som stabile voksne.

Ansvaret som ligger i den rollen jeg skal forvalte er så viktig at jeg nå opplever at det bør skje et paradigmeskifte i holdningene til de som er ansvarlige for gjennomføringen av barnehagepoltikken.

I den kollektive oppfattelsen av hvordan en barnehage skal være opplever jeg at barn og barndom blir tatt på alvor. Barnehagen blir sett på som en viktig del av det norske samfunn hvor innhold, fagpersoner og omsorg er viktig.

Men i kjølevannet av makspris og full barnehagedekning , er hverdagen langt fra de gode intensjonene i Rammeplanene og Lov om barnehager. Realiteten viser seg å være fryktelig sprikende og ujevn. Enkelte barnehager er flotte, i både form og innhold mens andre knapt har fagfolk og forsvarlige lokaler.

Dermed blir lovnad om full barnehagedekning et problem! Det blir ikke barnehagedekning, det blir plass til alle som trenger barnepass. Kravene til hva barnehagen skal inneholde blir ikke innfridd.

Når det kommer til fagfolk har det vært en mangelvare i årevis, men siden liv og fysisik helse ikke står på spill kan ufaglærte gå i både styrer og pedagogstillinger på dispensasjon. For alle kan jo egentlig passe barn, ikke sant?

Innholdet og viktigheten av fagutdannet personell i barnehagen marginaliseres, og det resulterer i lav status og lite interesse for yrke.

Om å leve med en språknazi

Jeg lever med en språksnobb, en som har lav tolerensegrense for feilbruk av da og når i dagligtalen, og ikke er spesielt mer rund i kantene når det kommer til andre grammatiske krumspring. Vi er begge av den oppfattningen att skj- lyden hører hjemme i ord som skjære, skjønne og skyldig. Men aldeles ikke i ord som kylling, kjøtt og kjøle. Jeg føler meg ikke som noen språksnobb for å mene det. Det er da vanlig norsk tale og alt annet er talefeil, eller?

Hvis man sa ”kan du hente skjue skjilo skjylling skjøtt på skjøla?” da jeg vokste opp var det rett til logoped.

Siden jeg er offer for en språksnobb i heimen, og våre barn offer for bakstrberske foreldre som ikke har skjønt at skj-lyd i ord som tradisjonelt har kj-lyd, er det nye hippe, så fant jeg ut at jeg ville skrive et innlegg om språksnobberi. Om hvordan enkelte undergraver andres meninger pga rettskrivingsfeil.

Det er mye toleranse i det norske mediesamfunn. Aksepten for at folk skriver om ting de ikke nødvendigvis har så god greie på, men har en mening om er stor. Det er bra, da kan man se saker med ulike briller og som mediebruker får man en unik mulighet til å bli mer opplyst om mer eller mindre viktige lokale, nasjonale og internasjonale saker. Bloggverden er i så måte unik, den er som et åpent læringsfelleskap hvor man har mulighet til å få se saker fra sider man selv aldri ville tenkt på.

Men som med alt annet bør man ha en viss skepsis, og kritisk tilnærming til at de skrevne ordene er sannheter. Ofte finnes det få eller ingen sannheter når det kommer til såkalte faktaopplysninger. Noe som er en kollektiv sannhet i en epoke er ikke nødvendigvis sannheter i neste. Men meningene rundt faktaopplysningene er verdifulle å lese uansett.

Men på et område er det ikke så mye rom for utilstrekkelig kunnskap, og det er grammatikk og rettskriving. Mulig dette er noe jeg kjenner på, da slik kritikk gjerne klør meg ekstra på kompleksene. Men jeg syntes det til stadighet blir trekt frem at ukorrekt rettskriving er synonymt med mindre intelligente personer, med unntak av de som har lese og skrivevansker.

Da jeg skulle poste mine første blogginnlegg var den største utfordringen å tørre og vise seg, pinge innlegg, legge igjen kommentarer hvor man hadde link inn til egen blogg. Det tok noen innlegg før jeg turde det. Det å gå inn for å få folk til å lese det jeg hadde skrevet, var ikke et behov jeg hadde. Usikkerheten rundt grammatikk og rettskriving var den største bøygen, innholdet ble ikke like skummelt å blottlegge.

Men jeg tok en sjangse og hoppet ut i det da jeg tross alt syntes det var litt artig og engasjerende, og jeg kan regulere selv hvor stor/liten plass det skal ta i hverdagen. Dessuten er det artig når man ser på StatCounter at det har vært folk inne og lest det jeg har skrevet. Jeg vil tro det er ennå artigere om folk legger igjen en kommentar, men man skal vel antagelig være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan jo hende kritikk på innhold, språk og grammatikk kommer. Hjelpe meg, jeg som er så lettklødd!


Da jeg googlet litt for å finne noe som underbygget min påstand om at vi uten feilfri grammatikk tidvis ble uthengt og sett på som mindre intelligente, fant jeg fler innlegg/info som tilsa at det var en forhastet konklusjon. Og ved nærmere undersøkelse så fant jeg tydelige tegn på at enkelte folk skrev adskillig verre enn meg, og det var åpenbart mange som ikke gadd å skumlese det de hadde skrevet. Det jeg ”fant” på en del nettforum var konsekvent utelatelse av:

• Stor bokstav

• Dobbelkonsonant

• Og/å er ikke jeg den rette til og vurdere

• Da og når
  

• Orddeling

Orddeling er alltid er en sikker vinner om man skal erte på seg ”språknazier” som min samboer.

Jeg fant debatt om rettskriving på Chelsea sin fanclubside, et fotballforum. Og da tenkte jeg at jeg antagelig hadde tatt grundig feil. Fotballinteresse og språksnobberi er ikke akkurat noe jeg tenkte var grunnleggende symbiotisk. Men fotball er allemannseie, og vekker sterke følelser i mange leire, så hvorfor ikke.

Vel, jeg tror ikke jeg har annen konklusjon på min egen rettskrivings”issue” enn at jeg får ta imot den kritikken jeg får,og forsøke å lære av det. Derfor har jeg forsøkt å gå nøye gjennom egen tekst, og ble sittende å stusse på og/å regelen og googlet derfor” to infinitiv” og vips var jeg inne på nok et fotballforum som tok for seg rettskriving, denne gangen Manchester United. Hva er det med fotballfolk og rettskriving?

Anyway, i stede for å lage generaliserende teorier om at andre bloggere er språksnobber, skal jeg by på egne feil og mangler. Så får jeg håpeat jeg evner å plukker opp en ting eller to underveis.

Etter litt refleksjon rundt egne skriverier og undersøkelser på nett i dag, har jeg funnet at jeg åpenbart forlot fotballmiljøet for tidlig. Det er folk derfra som åpenbarer seg om man googler noen problemstillinger vedrørende rettskriving.

Når det kommer til språk, så skrev jeg at vi har regler og de er ansett som sannheter, med unntak av unntaka som bekrefter regelen. Men akkurat som faktaopplysninger går fra å være sannheter til utdatert kunnskap som ikke lenger holder mål, er språket i stadig endring. Språket er ikke konstant, det er dynamisk og endres med generasjoner. Så om en generasjon eller to, er det skj lyden som gjelder, uansett om det skal sies kino eller skjære.

Renere miljøsamvittighet tilbys!

Som gammelt Natur og ungdom medlem hender det til stadighet at det klør i samvittigheten min da jeg tidvis gjør ukloke miljøvalg. Enkelte av valgene blir tatt på bakgrunn av at jeg ikke vet bedre eller har vært for lat til å engasjere meg. På tross av at miljøengasjement er noe jeg setter høyt hos andre, har jeg ikke vært så flink til å stable egeninnsats av nevneverdig verdi på beina de siste åra. Jeg kan sikkert hoste opp noen mer eller mindre brukbare unnskyldninger for mitt manglende engasjement og labre innsats, men det finnes jo de som brenner i begge ender uansett hva slags livssituasjon de er i. Noe som er utrolig inspirerende å se.

Men det er ikke alltid man trenger å brenne i begge ender for å kunne gjøre en forskjell. Innimellom holder det bare med en liten innsats som kan utgjøre enorme forskjeller. Derfor skal jeg oppfordre alle jeg kjenner til å henge seg på Earth hour som er verdens største klimakampanje.

Slukk lyset 1 time 20:30 lørdag 28. Mars. Gjør du det deltar du i en global klimamarkering som er historisk. Hver lysbryter teller, og målet er en milliard deltakere verden over. I 2007 deltok 2,2 millioner mennesker og 2100 bedrifter. Denne innsatsen resulterte i at det ble spart like mye energi som om vi skulle fjernet 48 000 biler fra norske veier i et helt år i følge WWF sine hjemmesider.

Pass på den fine jorda vår
I forbindelse med denne kampanjen inviterer Deichmanske bibliotek alle barn i Oslos barnehager til å tegne en tegning , temaet er "Pass på den fine jorden vår". Her blir barna oppfordret til å tegnet noe de bryr seg om og om barna syntes er viktig å bevare. Og at det derfor er viktig at vi alle gjør det vi kan for å spare strøm.

Barnehagene kan levere tegningene til nærmeste Deichmanske bibliotek, eller sende inn barnetegningene til følgende adresse: Deichmanske bibliotek, Barne- og ungdomsavdelingen v/ Toril Bang Lancelot, Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo

Tegningene vil bli utstilt på hovedbiblioteket fra 28. mars til 1. mai og må være levert innen 20. mars og være merket med barnehagens navn. Utstillingen kan besøkes i bibliotekets åpningstid og være en del av earth hour 2009 kampanjen.

Slik blir du med på kampanjen

Alle kan delta under Earth Hour. Det enkleste er å slukke lyset 28. mars 2009, klokken 20.30. For øvrig kan du

• registere deg på earthhour.no
• bli med i Earth Hour Norges side på Facebook
• få med deg flere! Spre nyheten til folk du kjenner
• ...på skolen eller arbeidsplassen
• ...eller i en organisasjon du er medlem av
• finn på noe ekstra: Bare fantasien begrenser hvilke arrangementer man kan gjennomføre i forbindelse med Earth Hour. Unplugged-konsert? Lysvandring? Mørkegjemsel? Uglesafari?

Les mer om klima på WWFs klimaskole og lær hva du kan gjøre for å begrense klimagassutslipp på klimaloftet.no.
Hentet fra http://www.wwf.no/om_wwf/dette_jobber_med/klima/vare_losninger/earthhour09/

Barnehagen, form og innhold

I dagens utgave av Dagsavisen spør Liv Alice Pope om hvor vi vil med barnehagen. Et betimelig spørsmål nå i disse tider hvor barnehagefokuset i hovedsak dreier seg om full barnehagedekning og makspris. Hvor mange plasser, og hvor mye koster det er hovedtema. Det bygges større og mer kreativt, som under jorden. Eksisterende kvadratmeter blir utvidet ved at plutselig garderoben omdefineres, og dermed blir tatt med i det totale oppholds/leke arealet. Barn blir kjørt i busslast ut av byen, de går på uteavdelinger med lavo og utedo. Jeg ramser ikke opp disse alternativene fordi jeg på noe måte mener at de er eksempler på dårlige valg, kun at det finnes et stort mangfold når det kommer til organiseringen av hvordan barna skal motta et antatt pedagogisk opplegg. Rammene rundt er av stor variasjon, men hvordan er det med innholdet?

Kartlegging
Pope tar utgangspunkt inn i debatten som mor, men bakgrunnen hennes er av pedagogisk art. Slik jeg leser Pope, reagere hun på det antall kartleggingsverktøy som introduseres i det pedagogiske arbeidet. Og at ”pedagogikk reduseres til å observere, kartlegge, vurdere og i siste instans utøve kontroll over barns væren i barnehagen”. De av oss som har lest eller sett tv serien ”Lekestue” kan her trekke litt på smilebåndet og se humoristisk på flommen av nye modeller, metoder, kartleggings og observajonsopplegg for barnehagene.
Men det Pope her helt konkret tar utgangspunkt i er kartleggingsprosjektet ”Her kommer jeg…-fra barnehage til skole” i regi av Utdanningsetaten.

I følge Utdanningsetaten er hovedmålet og hensikten med verktøyet ”å samle og systematisere nødvendig informasjon fra alle aktørene i barnets overgang mellom barnehage og skole”. Informasjon som kommer ut av en slik kartlegging kan gjøre arbeidet for skolen adskillig lettere i målet om tilpasset opplæring, da de har et utgangspunkt om hva barnet trenger. Men det kan også være stigmatiserende og hemmende da informasjonen kan være feil, misvisende og for en del kan det være en god ting å starte med rene ark uten å allerede ha en ”båsplassering”. I tillegg kan fokuset på kartleggingen ta for stor plass i barnehagen, som Pope påpeker, ”skyve pedagogers kritiske, etiske og pedagogiske refleksjon ut i perefien av tenkning og handling.”

Mange barnehager har i dag ulike former for kartlegging av hvor barna befinner seg ut ifra en gitt norm når det gjelder bla språk, motorisk utviking, emosjonell utvikling etc. Når det kommer til kartlegging og observasjon av barn mener jeg fokuset i seg selv verdifullt og nyttig, for da tar man seg tid til å observere enkeltbarn over en gikk periode. Man setter seg ned og ser barnet, samhandler med barnet, snakker om og med barnet, tar bilder av barnet, samler tegninger barnet har tegnet og kanskje til og med intervjuer barnet. Det betyr at alle blir sett, blir et barn sett føler det seg og ofte sett. Dette blir dermed og et nyttig verktøy for kvalitetsikringen av at hver enkelt barn får jevnlig oppmerksomhet , enten barnet syntes eller ikke syntes god i en barnegruppe. Dette har stor egenverdi i seg selv.

Kartlegging av språk
Et eksempel på en form for kartlegging er TRAS.
TRAS står for tidlig registrering av språkutvikling hos barn. Hensikten med TRAS er å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. For en del av barna som har utfordringer i språkutviklingen dreier det seg ikke bare om det uttalte ord, men forståelsen rundt begrepene. Mangler barnet det blir det for det meste papegøyespråk, hvor barna repeterer de voksnes tale uten å forstå innholdet. Barn fra 11/2 til seks års alderen lærer i gjennomsnittet 9 ord hver dag. Dermed er det utrolig mye verdt for et barn og dens foreldre å bli fanget opp så tidlig som mulig, et hjelpemiddel på veien til det er f.eks. TRAS.
Videre inn i skolehverdagen kan det derfor ha enorm nytte med verktøy som ”her kommer jeg, overgang fra barnehage til skole” . De som faller utenfor rent språklig kan lettere fanges opp og informasjonen, hva man har jobbet med og hvorfor, blir ført videre i stede for at læreren må starte på nytt. Dermed står barnet sterkere rustet til å lære i andre fag, Språket er grunnlage for all læring.

I tillegg til de nevnte fordelene får man dokumentasjon på hva man driver med, og i dagens barnehagehverdag er det blitt mer og mer fokus på nettopp dokumentasjon. Det eksisterer krav om evaluering av årsplaner og prosjekter men enkelte kommuner som f.eks Bærum er det innført krav om dokumentasjon av arbeidet med enkeltbarn, avdeling, foreldre og ansatte. I følge barnehagekontoret i Bærum kommune skulle: ”Kvaliteten på barnehagetilbudet i Bærum videreutvikles ved at alle barnehager innen juni 2006 har etablert redskap og praksis for systematisk dokumentasjon og vurdering av det pedagogisk arbeidet”.

Jeg blogger, altså er jeg?

For en stund tilbake la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg utleverte meg på en måte som føltes ny og ukonfortabel, jeg ville aldrig gjort det slik før jeg hadde blogg. Men da jeg så det på "trykk" kom jeg frem til at jeg ikke ville utlever meg på den måten selv om det var på en anonym blogg. For, om noen kjente skulle snuble over min "private" anonyme blogg så er muligheten for at de kan kjenne meg igjen tilstede. Så jeg gikk inn og fjernet blogginnlegget, og følte meg i grunn litt lettet.
Ved en tilfeldighet, noen uker etterså, snublet jeg over en link til Sonitus hvor dette innlegget og ett annet av mine innlegg ble presentert. Plutselig fikk jeg en litt småstressa og nervøs følelse, og med et lett dunkende hjertet gikk jeg inn. Da jeg klikket på linken kom selvsagt ikke innlegget opp, for det hadde jeg slettet. Men det merkelige var at jeg ble skuffet, skuffet over at jeg som nå var blitt "publisert" hadde fjernet innlegget. Den andre linken funka, og jeg kom rett inn på det gjeldene innlegget. I min begeistring over at noe av mitt var ansett som leseverdig, gikk jeg inn og la ut mitt selvsensurerte innlegget. Jeg tenkte, nå lar jeg det stå til. Jeg har jo berømmet andre for at de byr på seg selv, for det gir meg noe når det gir av seg selv, sine tanker, opplevelser og ideer.

Så tenkte jeg ikke mer på det før i går, hvor det slo meg. Så enkel jeg er, alt som skulle til før jeg valgte å gå over egne grenser, by mer på meg selv enn jeg egentlig var konfortable med, var at noen så og anerkjente det jeg hadde bydd på. Hvor er min integritet?

Eller var det at jeg reflekterte mer rundt hvorfor jeg opprettet bloggen, og bevisstheten rundt prosjektet mitt om å komme opp og ut av dvalen og det nøvendigvis må koste noe? Jeg har blitt mer flink til å by på meg selv på andre arenaer, flinkere til å åpne opp og dele mine svakheter og problemer med de nærmeste. Selv om jeg fremdeles føler et visst ubehag om enkelte trår innen for grensene mine, så merker jeg at det er det som skal til for å komme litt under overflata i relasjonen med andre mennesker. Jeg har selvfølgelig ikke det behovet ovenfor alle og enhver, men det er klart det er fint å kunne få en nær og god relasjon til folk man ofte omgås. Så da er jo bloggen en fin måte og sette ord på, kjenne på og venne seg til tanker man egentlig ikke er klar for å si høyt. Eller blir det hele bare patetisk og uten integritet?

Ville jeg gjort det under andre forutsetninger, om jeg hadde oppdaget linken en annen dag, i en annen sinnstemmning? Eller selger jeg meg så lett...
Dette er tanker jeg må tenke mer på kjenner jeg. Anerkjennelse, og dens betydning...

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Å speile seg selv, for andre....

Det er alltid interessant med mennesker som er rett fram, snakker rett fra levra som man sier. Det kan i lengden bli litt kjedelig med personer som ikke vil mene noe i redsel for å støte andre. Eller kanskje det rett og slett er redsel for at ikke alle skal like en. Mange bærer jo med seg et "flink pike" syndrom, eller "people pleasing" syndrom. "På den ene siden, bla bla bla og på den andre siden, bla bla bla", en del av oss befinner seg der oftere enn nødvendig. Andre, burde prøve den tilnærmingen av og til....

Å ta på seg andre briller kalles det, det finnes jo mange sett av dem.....

Men så har du dem som alltid må mene noe, uansett hva emnet er. Og som gjerne tar tydelige standpunkter uten å nødvendigvis vite mye om det som det taes standpunkt om. Og her må jeg innrømme en av mine mørke fordommer klør meg litt på samvittigheten, for i denne gruppen kategoriserer jeg FRP velgere. Klare og tydelige standpunkt, noe de berømmes for av sine egne, om ting de strengt tatt kanskje ikke vet så himla mye om.

Bevares, jeg kan være kjapt ute med å konkludere selv noen ganger. Tro jeg vet, fordi jeg har lest overskrifter. Vi har vel alle vært der på ett eller annet tidspunkt, særlig i alderen 13-17, men for de fleste av oss slipes det litt ned ettersom man forhåpentligvis blir litt klokere.

Jeg møtte en dame for litt siden, i en setting hvor folk ofte er forståelsesfulle og lite dømmende. Tilsynelatende, i hvertfall. Men denne dama, hun sa akkurat hva hun mente om både det ene og andre uten å framstå som en sinnatagg. Hun bare sa meningen si, konkluderte med ett og annet for så å praktisere det hun nettopp hadde konkludert med var noe uansvarlig, lettvint og middelmådig tøys. Og da slo det meg, at det er blitt fryktelig vanelig at vi isenesetter oss selv, vi definerer oss selv ved første møte. Folk har det så travelt med at andre skal få vite hvem de er og hva de står for. Hvilke valg man tar og verdier man har, det blir så travelt at man ikke rekker og henge med selv på sin definisjon av "jeg`et". Så, man sier en ting for så og gjøre en annen ting.

Ikke et uvanlig fenomen akkurat, men det jeg har merket meg har blitt mer og mer vanlig når jeg møter nye mennesker, er at folk snakker mer og mer om hvem de er. Kanskje det kommer i kjølevann av nettsteder hvor profiler skal dannes, presentasjoner skal gjøres kort og konsist og man skal definere seg selv for folk som ikke får dannet annet bilde av deg enn det du legger frem selv.