Påskeepistel fra et småbarnshjem

Da er påskeuka a.k.a sukkerhelvetesuka over for i år. Det er helt greit at hverdagen kommer tilbake. Når man er hjemme i politisks ukorrekt permisjon (kun 6 uker til far) og har mine, dine og våre barn, tilsammen fire i antall, er det i hverdagen det ferieres. Med to små og en mann med uløste oppgaver av teknisk karakter, er det greit at halve barneflokken har andre foreldre som kan gi dem gode ferieopplevelser. Hos oss har det gått i plaskedammer og stein i gata, tur 50 meter fra huset for å plukke gåsunger, lek på verandaen, Teletubbies og maling ved bordet. Altså, ikke den slags type aktiviteter som får det til å krible hos to niåring.

Men vi slo på stortromma, nerden reiv seg bort fra skjermen og vi kom oss ut på tur med de minste. Nærmere bestemt Bogstad Gård. Vi hadde en finfin tur langs Bogstadvannet hvor vi så både måker og ender mens to og ett halvt åringen vraltet av sted med hele vekta stampende i bakken for hvert skritt, lett virrende samt dypt konsentrert i sine egne prosjekter. Det var og hans far, som knapt tok øye bort fra linsa under spaserturen. Flott at noen tar på seg oppgaven å dokumentere bevegelsene til fjærkreene som dupper i Bogstadvannet samt en liten toåring som stamper rundt med ansiktet vekk fra linsa, totalt uinteressert i å vie pappa oppmerksomhet.


Begeistret som jeg var forsøkte jeg å få begeistringen til å smitte over på både liten og stor. Vi kom på baksiden av gården hvor det til min store glede befant seg noen hester som toåringen kunne beundre. Dette er en gutt som vanligvis lett lar seg begeistre. Og begeistret ble han, men ikke over hestene.

Han stoppet opp ved nærmeste dam og hoppet lykkelig opp og ned for så videre rusle bortover til nærmeste haug med stein. Jeg forsøkte å hente inn hans oppmerksomhet ved å snakke om hestene på mitt ivrigste og mest entusiastiske vis. Men til ingen nytte. Gutten fant seg en betongblokk med hull i, litt smågrus som lå rundt, og la seg til å putte grusen en for en opp i hullet.




Han fikk holde på med det en stund og koste seg som bare barn kan når de eier leken. Etter hvert gikk vi tilbake til hovedinngangen slik at pappaen og to og ett halvtåringen kunne gå inn å se på dyrene mens jeg var ute og matet ettåringen. Det ville ikke toåringen, for han fant en vanndam rett ved der vi satt. Derfor gikk pappa inn for å sjekke forholda, han kom skuffet ut. Der var det visst ett glassvindu med gitter, hvor du i beste fall kunne se at det var noen firbente dyr innenfor.

Ettersom jeg kjenner min mann, fant jeg ut at det var best å se med egne øyne hva som befant seg der inne. Vi har av og til litt ulik virkelighetsoppfattning om hvordan ting er. Ingenting stygt sagt om min kjære. Han er en fantastisk mann med gode kvaliteter som gjerne tar gledene på forskudd der jeg liker å bli gledelig overrasket fremfor skuffet om forventninger ikke innfris. Men han kan ha en relativt nøktern innstilling til dyr. Og en krevende innstilling til hva som er bra nok når det kommer til teknologi og utnyttelsen av den. Derfor ante det meg at hans fokus var at glassvinduet med tråder skapte begrensede fotomuligheter. Jeg smatt kjapt inn, konstaterte at dette er mer enn bra nok for meg om min toårigee sønn. Bak glasset var det både søte lam og drektige sauer. Utenfor noen barnemøbler, litt tegnesaker og leker. Det ante meg at når jeg kom inn igjen med toåringen ville oppmerksomheten rettes mot lekene, fremfor de litt mer utilgjengelige sauene. Så jeg pratet om dem og loste han bort til glasset så han skulle få se. Han tittet interessert inn til sauene, smilte og klasket på ruta før han strena rett bort til lekehjørnet.

Da vi kom ut igjen fant han noen fine steiner, en dam og en hel haug med gjørme han kunne boltre seg i mens pappaen knipset bilder med ulike linser og filmet både han, ettåringen og en lykkelig mor som hadde sett søte lam.