Chatting er så 2001!

Det foregår en metadiskusjon rundt sosiale medier, de fleste som bruker nett til annet enn Facebook, Msn og mail har nok fått med seg det. Jeg er en hyppig bruker, men på et relativt overfladisk plan.

Jeg er ikke av de siste når det kommer til å ta i bruk nye ting på nett, men heller ikke av de første. I gamle dager, nærmere bestemt 2001, gjorde jeg et forsøk på å reflektere i en oppgave i safunnskunnskap rundt chatting, etter å ha forsøkt chatting i praksis som en del av oppgaven. I retroperspektiv var vel det en slags refleksjon rundt sosiale medier, om enn en meget begrenset en både i formen og utvalget av de sosiale mediene tilgjengelig.

Utgangspunktet var kjønn i cyberspace, det dreide seg i stor grad om chat da det var snakk om kontakt mellom mennesker på nett. Så, dette "fenomenet chat" som jeg da skrev, var det jeg hadde som referanseramme når det kom til sosiale medier i 2001 på tross av at vi snakket og skrev endel om mennesker og teknologi. Særlig om barn og hva de skulle forholde seg til.

Mens jeg skrev om barns endrede oppvekstvilkår og gikk nærmere inn på nytteverdien av internett, for det hadde jeg jo lest om, leste jeg word dokumenter som ble lagt ut via fronter fra forelserne. Kommunikasjonen gikk via epost. Vi hadde hjemmesider med animasjoner "a la" typen "men at work" og opplyste om at siden var uferdig. Vår nettbruk var lite dynamisk og lite sosialt orientert. Vi brukte nettet mest for å sanke og gi opplysning om temaer vi selv definerte. Så for meg har bruken av sosiale medier gått fra å være noe jeg var skeptisk til, i beste fall testet men ikke snakket om, til å bli en inspirerende, informativ og dannende affære.

Takk til alle bloggere som byr på seg selv, inspirerer, informerer, brilljerer, kverulerer, agiterer og underholder.

Av de siste sosiale mediene i vinden står særlig Facebook og Twitter i fokus. Jeg har hatt et relativt lunkent forholdt til Facebook, skepsisen ved å legge ut bilder og å si for mye har vært der hele tiden og dermed blir jo ikke Facebook så stas. Skal de sosiale mediene fungere, og jeg ha glede av dem, så må jeg by på meg selv. Men Twitter har skapt stor begeistring hos meg for med twitter kan man følge folk man har et ønske om å følge i kraft av hva de gjør, ikke bare hvem de er og at man kjenner dem fra før.

Derfor har jeg mer glede av Twitter enn Facebook i hverdagen.

Jeg syntes det er mer stas å få anbefalt bra blogger, nettsider og linker til artikler av interesse enn det er å få vite at sønnen til en bekjent av stefaren min, som jeg kun husker p.g.a tannstillingen, skal på campingferie.

Men eneste grunn til at jeg allerede var på Twitter før jeg leste om det i dagspressen er at jeg bor med en nerd og derfor eksponeres for nye sider på nett, samt uhorvelige mengder med elektroniske gadgets og saker med ledninger til vårt trådløse (as if!) hjem.

Sosiale mediers nytteverdi har folk skrevet mye bedre om enn jeg er i stand til, så jeg kommer heller med noen linker til de av dere som har å orket å holde konsentrasjonene oppe gjennom innlegget. I disse dager er det diagnoser på folk som benytter teknologiens muligheter en smule overdrevent, eller så ukritisk at det har endt i personlige tragedier.

Vi er uhøflig-distrahert vekk fra sosiale settinger med tilstedeværende personer, til fordel for våre telefoner. Her har særlig Twitter gjort seg gjeldende. Avhengighet kan selvfølgelig bli et problem også når det kommer til sosiale medier, akkurat som overforbruk generelt.

Jeg avslutter med Twitter visdom: RT @nerdegutt RT @mortenrovik: "Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne" - gammelt twitterord.