Jeg blogger, altså er jeg?

For en stund tilbake la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg utleverte meg på en måte som føltes ny og ukonfortabel, jeg ville aldrig gjort det slik før jeg hadde blogg. Men da jeg så det på "trykk" kom jeg frem til at jeg ikke ville utlever meg på den måten selv om det var på en anonym blogg. For, om noen kjente skulle snuble over min "private" anonyme blogg så er muligheten for at de kan kjenne meg igjen tilstede. Så jeg gikk inn og fjernet blogginnlegget, og følte meg i grunn litt lettet.
Ved en tilfeldighet, noen uker etterså, snublet jeg over en link til Sonitus hvor dette innlegget og ett annet av mine innlegg ble presentert. Plutselig fikk jeg en litt småstressa og nervøs følelse, og med et lett dunkende hjertet gikk jeg inn. Da jeg klikket på linken kom selvsagt ikke innlegget opp, for det hadde jeg slettet. Men det merkelige var at jeg ble skuffet, skuffet over at jeg som nå var blitt "publisert" hadde fjernet innlegget. Den andre linken funka, og jeg kom rett inn på det gjeldene innlegget. I min begeistring over at noe av mitt var ansett som leseverdig, gikk jeg inn og la ut mitt selvsensurerte innlegget. Jeg tenkte, nå lar jeg det stå til. Jeg har jo berømmet andre for at de byr på seg selv, for det gir meg noe når det gir av seg selv, sine tanker, opplevelser og ideer.

Så tenkte jeg ikke mer på det før i går, hvor det slo meg. Så enkel jeg er, alt som skulle til før jeg valgte å gå over egne grenser, by mer på meg selv enn jeg egentlig var konfortable med, var at noen så og anerkjente det jeg hadde bydd på. Hvor er min integritet?

Eller var det at jeg reflekterte mer rundt hvorfor jeg opprettet bloggen, og bevisstheten rundt prosjektet mitt om å komme opp og ut av dvalen og det nøvendigvis må koste noe? Jeg har blitt mer flink til å by på meg selv på andre arenaer, flinkere til å åpne opp og dele mine svakheter og problemer med de nærmeste. Selv om jeg fremdeles føler et visst ubehag om enkelte trår innen for grensene mine, så merker jeg at det er det som skal til for å komme litt under overflata i relasjonen med andre mennesker. Jeg har selvfølgelig ikke det behovet ovenfor alle og enhver, men det er klart det er fint å kunne få en nær og god relasjon til folk man ofte omgås. Så da er jo bloggen en fin måte og sette ord på, kjenne på og venne seg til tanker man egentlig ikke er klar for å si høyt. Eller blir det hele bare patetisk og uten integritet?

Ville jeg gjort det under andre forutsetninger, om jeg hadde oppdaget linken en annen dag, i en annen sinnstemmning? Eller selger jeg meg så lett...
Dette er tanker jeg må tenke mer på kjenner jeg. Anerkjennelse, og dens betydning...

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Lykke kan kjøpes, om enn kortfattet

Ahhh.....i dag har jeg kjøpt meg lykke, det kostet 79,-kr for 500ml ren lykke. Og det var så verdt det, så ubeskrivelig verdt det. Det triste er jo det at jeg nettopp har oppdaget Ben and Jerry is, før var det Haagendaz som var høydepunktet når det kom til is. Men, etter kun å ha prøvd meg på to andre varianter dukket altså denne opp. Og nå er det helt uaktuelt å kjøpe noe annet på en stund, for hjelpe meg dette er isen som har vaska seg og dratt på seg fin skjorta. Den er bortimot perfekt, det eneste jeg finner som trekker ned en størrelsen og formen på sjokoladebitene. Men, vi snakker om bagateller, men skulle den vært perfekt hadde det i stede for fiskeformede sjokolagebiter vært tynne sjokoladeflak som smelter på tungen....

I min iver her nå skrev jeg P i stede for T i tungen, mulig det var underbevisstheten min som satte meg på en tanke jeg må innrømme var litt festlig. Hm....

Moro, uten mening

"I wrote a song to him, and that is way more than any words can say".....Sitat fra serien Ungkaren som jeg helt klart kommer til å se mer av om jeg snubler over det en gang til, for makan til hysterisk og ufrivillig humor skal du leite lenge etter. "I hope he sees me more than just a songwriter"...

Korsvoll på norske bloggkart

Moro, med mening

Dette er en gammel "stripe", som sikkert mange har skrevet og kommentert. Men ny for meg.

Demokratisering av skolen

Jeg blir tidvis litt oppgitt over skolen og dens forventning til at jeg som forelder skal kunne være norsk, matte, engelsk, historie, geografi og religionslærer. Det går ikke en uke hjemme hos oss uten at jeg må bite tenna sammen og telle til ti for å samle krefter og tålmodighet, samle alle mine pedagigiske grep og forsøke å strekke til for mine barn som leksehjelper. Og gang på gang mislykkes jeg. Og da tenker jeg, hva faen..... Jeg er pr. def pedagog, jeg pr. dags dato hjemmeværende.

Altså skal jeg kunne ha tid, og kompetanse til å stille opp til en viss grad selv om jeg ikke er lærer. Men på tross av mine anstrengelser så må jeg erkjenne at jeg ikke strekker til, faktisk vil jeg dra den såpass langt at denne rollen som leksehjelper forringer min relasjon med de eldste barna. Når frustrasjonen er som verst,for barn som må jobbe ekstra for å mestre skolen, kommer mamma og skal hjelpe. Ringer det ingen bjeller i skoleverk, ringer det ingen bjeller som sier at ufaglærte personer kan rett ut sagt bedrive vranglære og skape ennå mer negative holdninger rundt fag som i utgangspunktet oppleves som vanskelige? Om ikke elektrikeren rakk og bli ferdig med alle koblingene, varmekablene og lyspunktene ville du gått inn og gjort det?

Mulig denne sammenligningen ble litt "far out" men jeg opplever det som en byrde som legges over på oss foreldre. Klart vi skal følge opp skolen, ha kontakt og vite hva unga våre driver med. Det handler ikke om det. Det handler om den totale mangelen på demokrati og likhet, for det er utrolig hvor ubalansert det blir for norske skolebarn. Noen har ressurssterke foreldre som har mulighet, kompetanse og tid til å bidra for å hjelpe barna sine. Andre forsøker men evner ikke, noen kan rett og slett ikke språket. Det er en del som har flere enn ett barn og da det blir vrient å følge opp lekser, fritidsaktiviter, kost, kos og annen familielogistikk. Når barn blir frustrerte fordi de ikke mestrer ett eller flere fag, så er den nærmeste å ta frustrasjonen ut på foreldrene. Og da står man der, og skal forsøke å bidra. Med et utgangspunkt så lite gunstig som over hode mulig. Og i tillegg til at situasjonen blir konfliktfylt, så kan den skade mer enn den gagner da alt blir negativt. Og konflikten tar man ofte med seg inn i andre elementer av familielivet. Barna får en negativ fokus rundt seg, lekser og skolefag.

Det kan da ikke bare være meg som opplever dette som vanskelig, og da tenker jeg hvor ille det er. Jeg som faktisk har en del forutsetninger tilstede for å hjelpe barnet mitt med lekser, og tidvis får det til. Men ofte blir det en kilde til konflikt og utrivelighet. Hva da med de barna som har ressurssvake foreldre av ulik karakter, enten det er tiden som ikke strekker til pga turnusjobb, mange barn, språkvansker eller barn av misbrukere, barn i hjem hvor foreldrene stort sett prioriterer seg selv etc. Det blir så grunnleggende urettferdig...

Sjarmerende bratz

Hva ønsker du deg til jul da, ble eldste gutten spurt om. Kommer ikke på noe svarte han, det er jo lett å huske!
Smarte bratz vi har i hus ja...

"Se flua"

"Se flua" sa sønnen min på snart to da jeg forsøkte å si i fra om at å tegne på veggen, det er ikke lov. "Ikke tegne på veggen" sa jeg, "det er ikke lov". "Se flua", sa han lille. "Ikke lov å tegne på veggen, ok?" Sa pappa. "Se flua", sa den lille doser`n". "Doser`n, det er ikke lov å tegne på veggen", "se lillebror sa Doser`n". "Ja, men det er ikke lov å tegne på veggen", "se flua" sa han lille mens hans far i et dårlig forsøk på å skjule at han flira, hosta og harka litt. Ennå ikke fylt to, men lell en mester i avledning. Tidvis litt vrient å holde en stø og oppdragene rolle ovenfor de minste i familien.