I dagens utgave av
Dagsavisen spør Liv Alice Pope om
hvor vi vil med barnehagen. Et betimelig spørsmål nå i disse tider hvor barnehagefokuset i hovedsak dreier seg om full barnehagedekning og makspris. Hvor mange plasser, og hvor mye koster det er hovedtema. Det bygges større og mer kreativt, som under jorden. Eksisterende kvadratmeter blir utvidet ved at plutselig garderoben omdefineres, og dermed blir tatt med i det totale oppholds/leke arealet. Barn blir kjørt i busslast ut av byen, de går på uteavdelinger med lavo og utedo. Jeg ramser ikke opp disse alternativene fordi jeg på noe måte mener at de er eksempler på dårlige valg, kun at det finnes et stort mangfold når det kommer til organiseringen av hvordan barna skal motta et antatt pedagogisk opplegg. Rammene rundt er av stor variasjon, men hvordan er det med innholdet?
KartleggingPope tar utgangspunkt inn i debatten som mor, men bakgrunnen hennes er av pedagogisk art. Slik jeg leser Pope, reagere hun på det antall kartleggingsverktøy som introduseres i det pedagogiske arbeidet. Og at ”pedagogikk reduseres til å observere, kartlegge, vurdere og i siste instans utøve kontroll over barns væren i barnehagen”. De av oss som har
lest eller sett tv serien ”
Lekestue” kan her trekke litt på smilebåndet og se humoristisk på flommen av nye modeller, metoder, kartleggings og observajonsopplegg for barnehagene.
Men det Pope her helt konkret tar utgangspunkt i er kartleggingsprosjektet ”
Her kommer jeg…-fra barnehage til skole” i regi av Utdanningsetaten.
I følge Utdanningsetaten er hovedmålet og hensikten med verktøyet ”å samle og systematisere nødvendig informasjon fra alle aktørene i barnets overgang mellom barnehage og skole”. Informasjon som kommer ut av en slik kartlegging kan gjøre arbeidet for skolen adskillig lettere i målet om tilpasset opplæring, da de har et utgangspunkt om hva barnet trenger. Men det kan også være stigmatiserende og hemmende da informasjonen kan være feil, misvisende og for en del kan det være en god ting å starte med rene ark uten å allerede ha en ”båsplassering”. I tillegg kan fokuset på kartleggingen ta for stor plass i barnehagen, som Pope påpeker, ”skyve pedagogers kritiske, etiske og pedagogiske refleksjon ut i perefien av tenkning og handling.”
Mange barnehager har i dag ulike former for kartlegging av hvor barna befinner seg ut ifra en gitt norm når det gjelder bla språk, motorisk utviking, emosjonell utvikling etc. Når det kommer til kartlegging og observasjon av barn mener jeg fokuset i seg selv verdifullt og nyttig, for da tar man seg tid til å observere enkeltbarn over en gikk periode. Man setter seg ned og ser barnet, samhandler med barnet, snakker om og med barnet, tar bilder av barnet, samler tegninger barnet har tegnet og kanskje til og med intervjuer barnet. Det betyr at alle blir sett, blir et barn sett føler det seg og ofte sett. Dette blir dermed og et nyttig verktøy for kvalitetsikringen av at hver enkelt barn får jevnlig oppmerksomhet , enten barnet syntes eller ikke syntes god i en barnegruppe. Dette har stor egenverdi i seg selv.
Kartlegging av språkEt eksempel på en form for kartlegging er TRAS.
TRAS står for tidlig registrering av språkutvikling hos barn. Hensikten med TRAS er å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. For en del av barna som har utfordringer i språkutviklingen dreier det seg ikke bare om det uttalte ord, men forståelsen rundt begrepene. Mangler barnet det blir det for det meste papegøyespråk, hvor barna repeterer de voksnes tale uten å forstå innholdet. Barn fra 11/2 til seks års alderen lærer i gjennomsnittet 9 ord hver dag. Dermed er det utrolig mye verdt for et barn og dens foreldre å bli fanget opp så tidlig som mulig, et hjelpemiddel på veien til det er f.eks. TRAS.
Videre inn i skolehverdagen kan det derfor ha enorm nytte med verktøy som ”her kommer jeg, overgang fra barnehage til skole” . De som faller utenfor rent språklig kan lettere fanges opp og informasjonen, hva man har jobbet med og hvorfor, blir ført videre i stede for at læreren må starte på nytt. Dermed står barnet sterkere rustet til å lære i andre fag, Språket er grunnlage for all læring.
I tillegg til de nevnte fordelene får man dokumentasjon på hva man driver med, og i dagens barnehagehverdag er det blitt mer og mer fokus på nettopp dokumentasjon. Det eksisterer krav om evaluering av årsplaner og prosjekter men enkelte kommuner som f.eks Bærum er det innført krav om dokumentasjon av arbeidet med enkeltbarn, avdeling, foreldre og ansatte. I følge barnehagekontoret i Bærum kommune skulle: ”Kvaliteten på barnehagetilbudet i Bærum videreutvikles ved at alle barnehager innen juni 2006 har etablert redskap og praksis for systematisk dokumentasjon og vurdering av det pedagogisk arbeidet”.
For å sitere en av Norges store bloggere Hjorten:
Innlegg
