Husmorlige eksapader

I går hadde jeg en husmoråpenbaring som resulterte i egenkomponert og hjemmelaget fiskesuppe. Med ambisjoner om gjenbruk av rester i fiskegrateng i dag, også egenkomponert. Det er intet mindre enn imponerende.

Det hele startet med at jeg var og handlet for noen dager siden med økologiske som utgangspunkt. Jeg hadde ingen liste, men ville lage mat utfra det butikken hadde å by på av økologiske varer. Dette kom som følge av å ha sett Food inc. En film som fikk meg til å huske hvorfor vi boikotta MC Donald på -90tallet. Dermed hadde jeg mer grønnsaker i kjøleskapet enn på lenge. I tillegg har jeg alltid frossen fisk i frysa da jeg uten skam kaster meg over "Fryseshow" kampanjene hvor man får Findus frossenvarer til 40%.

Jeg skjærte tre gulrøtter i strimler, 1/3 del kålrabi, seks mandelpoteter og vårløk. Kålrabin og gulrøttene svusjet jeg i melange en liten stund før jeg heiv oppi potetene. Jeg lot det stå og surre litt mens jeg kokte opp ca 1,2 l vann med tre fiskebuljong terninger. Etter en liten stund tilsatte jeg fiskebuljongen. Jeg lot det stå og trekke i ca 10 min før jeg tilsatte en boks crème frâishe. Den måtte jeg sende husnerden på butikken etter. Et fint avbrekk for han. Vekk fra sutrete unger og overhengende arbeidsoppgaver.

"I aim to please"!

Da crème frâishen hadde smelta inn etter varsom omrøring tilsatte jeg 800 gram torsk som hadde liggi sammen med vårløken. Dette sto og putret litt med noen små spruter sitron fra flaske, en 40-50 vridninger på Santa Marias SeaFood and Fish krydder og litt nykvernet pepper.

Man tager hva man haver osv, resultatet ble inten mindre enn smashing.

Sporty Spice in slow motion

Trening gir mening er et uttrykk som har vært langt utenfor mitt vokabular størstedelen av livet så langt. Jeg har vel som de fleste andre hatt noen krampetrekninger som har pågått over noen måneder, men det har ikke vart. Så hvor meningsfylt det da har opplevdes kan jo diskuteres. Men trene bør man jo, og har man som i mitt tilfelle født endel barn blir det ennå mer viktig å komme i form. Min slagplan var derfor å starte og sykle til jobb med de to minste barna i sykkeltralle, det har jeg nevnt her før. Målet var å få mosjon som en naturlig del av hverdagen, også når sykkelsesongen var over. Og jammen har jeg ikke tatt meg selv i å jogge opp til fler ganger den siste tiden. Under parolen: "Blekfet by day, sporty Spise in Slow Motion by night" har jeg sett "joggelyset"!

Selvinnsikt del 1

Jeg har vært støttemedlem i div treningsentre siden tenårene, medlemskapene har startet og endt på samme måte. Jeg går hardt ut i tre mnd for så å betale for ubrukt tilbud de resterende ni månedene. Så nå har jeg kommet til den konklusjonen at å trene på kvelden er bortimot like tungt som å stoppe å spise pops når det er flere igjen i skåla. Altså bortimot håpløst. Men nå har jeg endelig innsett at treningsentere ikke er veien å gå, enkelte ting ting tar litt tid før det synker inn. Strategien fremover er derfor å legge mosjon inn i hverdagslogisikken, derfor kjører jeg Sporty Spice linja til og fra jobb. Tre til fire dager i uka er det sykkel med tilhenger med plass til to barn som gjelder. Dermed forbruker jeg mindre energi i tillegg, en såkalt vinn-vinn situasjon. Enn så lenge. Den store utfordringer kommer når gradene klatrer nedover termometeret og gatene blir glattere. Da må syklingen erstattes med noe annet. Jeg har ikke helt klart for meg hva det blir, men forhåpentligvis har jeg fått trening (mosjon er vel en mer ærlig betegnelse) såpass under huden at det går litt av seg selv. Treningsblogg får bli det nye fremover, så har jeg noe å fylle bloggen min med når jobb, familie og latskap skyver den mer litterære, dype og for ikke å glemme opplysende bloggingen ut i kulda...*kremt*

Hysterisk kjærring, eller forberedt på alle eventualiteter

Til uka skal jeg ta ferja fra Vippetangen til Bleikøya, greit nok. Jeg har tatt den flere ganger før. Men i går kveld startet jeg plutselig å tenke på konsekvensene hvis det skulle skje noe. Aleine på ei ferje med to bleiebarn fastspent i en vogn, skjer det noe da er man i trøbbel.

Derfor tenkte jeg at redningsvester, det må jeg ha. Klart jeg må ha det når jeg drar aleine med barn i båt, det bør jo barn i båt alltid ha. Men, regnes en ferje for et transportmiddel til vanns hvor redningsvest er nødvendig? Og har det skjedd noen ulykker med noen av Vippetangferjene ut til øyene? Når tanken om redningsvest først har meld seg kan jeg ikke la vær å skaffe det til veie før vi går om bord en ferje fra Vippetangen. Det ville vel være uansvarlig, eller?

Om noen lurer, bildet skal illustrere kylling/feighet selv om det egentlig er en hanefar jeg laget rundt påsketider. Ferietid for småbarnsforeldre er den travleste tiden på året;)

Ikke skjult kamera, bare dårlig service

”Da mister dere meg som kunde” endte argumentasjonen min med i dag, da jeg kom for å hente to små guttebunader som var blitt levert tilbake til Junior barneklær på Storo i Oslo. ”Det er helt greit” svarte ekspeditrisen (dame i 40-årene) med armene i kors og et nedlatende smil.

Jeg var hverken ufin, frekk eller usaklig. Men jeg la frem hvor frustrerende det var å betale mye for varer som var kjøpt til et spesielt formål, for så ikke kunne bruke dem etter intensjonen. Jeg forklarte at jeg godtok at pengene ikke ble refundert men knappene og hektene sydd på i stede. Men jeg hadde behov for å si noe om hvor dårlig jeg syntes dette var, og hvor utrolig mye ekstra arbeid, frustrasjon og irritasjon denne saken hadde generert. Hadde jeg kjøpt bunadene for 299 kroner, eller på Nille, så skulle jeg forstått det. Men når de legger prisen på et slikt nivå, 799 kroner per bunad, forventer man mer.

Ekspeditrisen (dame i 50-årene) som tok i mot bunadene da de ble levert inn var hyggelig og imøtekommende. Hun var der også i dag. Hadde det blitt med kommunikasjonen henne og meg i mellom hadde det vært greit. Da skulle jeg akseptert å betale 1598 kroner for to antrekk jeg ikke fikk brukt etter intensjonen, uten noe surmaget etterspill. Men da ”Madam armene i kors og nedlatende smil” argumenterer med at man må regne med at knappene faller av, så fyrte hun litt oppunder en dårlige følelsen jeg allerede hadde over den dårlige handelen. At en barnebunad ikke er mye verdt etter 17. mai signaliserte Junior barneklær selv ved å ha dem på halv pris da jeg kom for å levere tilbake de jeg hadde kjøpt.

Jeg la frem for den imøtekommende ekspeditirsen hvor kjipt det var å:

1: Sy i mange knapper 17. mai morgen kort tid før de to eldste barna skulle gå i tog, mens hele familien, og noen av 17. mai-gjestene stod og ventet.

2: Oppdage at det ikke var hekter i skjorta til 2-åringen.

3: Måtte ta av begge barna bunaden kort tid etter resten av gjestene hadde kommet, og før vi fikk i gang fotograferingen. Buksa til 2-åringen hang og slang i mangel på knapper, skjorteermene til begge barna var knappløse, og 1-åringen hadde flere av knappene i munnen.

Mens jeg sa dette sto ”Madam armene i kors og nedlatende smil” med en arrogant mine og smilte et alt annet enn hyggelig og imøtekommende smil.

Jeg gikk ut derfra med en følelse av å være på skjult kamera. Dårlig service fra arrogante ekspeditriser faller ikke i god jord når man allerede føler seg lurt av butikken. Da får man behov for å si noe om hvordan servicen er i denne butikken til alle man kjenner, pluss noen til...

Påskeepistel fra et småbarnshjem

Da er påskeuka a.k.a sukkerhelvetesuka over for i år. Det er helt greit at hverdagen kommer tilbake. Når man er hjemme i politisks ukorrekt permisjon (kun 6 uker til far) og har mine, dine og våre barn, tilsammen fire i antall, er det i hverdagen det ferieres. Med to små og en mann med uløste oppgaver av teknisk karakter, er det greit at halve barneflokken har andre foreldre som kan gi dem gode ferieopplevelser. Hos oss har det gått i plaskedammer og stein i gata, tur 50 meter fra huset for å plukke gåsunger, lek på verandaen, Teletubbies og maling ved bordet. Altså, ikke den slags type aktiviteter som får det til å krible hos to niåring.

Men vi slo på stortromma, nerden reiv seg bort fra skjermen og vi kom oss ut på tur med de minste. Nærmere bestemt Bogstad Gård. Vi hadde en finfin tur langs Bogstadvannet hvor vi så både måker og ender mens to og ett halvt åringen vraltet av sted med hele vekta stampende i bakken for hvert skritt, lett virrende samt dypt konsentrert i sine egne prosjekter. Det var og hans far, som knapt tok øye bort fra linsa under spaserturen. Flott at noen tar på seg oppgaven å dokumentere bevegelsene til fjærkreene som dupper i Bogstadvannet samt en liten toåring som stamper rundt med ansiktet vekk fra linsa, totalt uinteressert i å vie pappa oppmerksomhet.


Begeistret som jeg var forsøkte jeg å få begeistringen til å smitte over på både liten og stor. Vi kom på baksiden av gården hvor det til min store glede befant seg noen hester som toåringen kunne beundre. Dette er en gutt som vanligvis lett lar seg begeistre. Og begeistret ble han, men ikke over hestene.

Han stoppet opp ved nærmeste dam og hoppet lykkelig opp og ned for så videre rusle bortover til nærmeste haug med stein. Jeg forsøkte å hente inn hans oppmerksomhet ved å snakke om hestene på mitt ivrigste og mest entusiastiske vis. Men til ingen nytte. Gutten fant seg en betongblokk med hull i, litt smågrus som lå rundt, og la seg til å putte grusen en for en opp i hullet.




Han fikk holde på med det en stund og koste seg som bare barn kan når de eier leken. Etter hvert gikk vi tilbake til hovedinngangen slik at pappaen og to og ett halvtåringen kunne gå inn å se på dyrene mens jeg var ute og matet ettåringen. Det ville ikke toåringen, for han fant en vanndam rett ved der vi satt. Derfor gikk pappa inn for å sjekke forholda, han kom skuffet ut. Der var det visst ett glassvindu med gitter, hvor du i beste fall kunne se at det var noen firbente dyr innenfor.

Ettersom jeg kjenner min mann, fant jeg ut at det var best å se med egne øyne hva som befant seg der inne. Vi har av og til litt ulik virkelighetsoppfattning om hvordan ting er. Ingenting stygt sagt om min kjære. Han er en fantastisk mann med gode kvaliteter som gjerne tar gledene på forskudd der jeg liker å bli gledelig overrasket fremfor skuffet om forventninger ikke innfris. Men han kan ha en relativt nøktern innstilling til dyr. Og en krevende innstilling til hva som er bra nok når det kommer til teknologi og utnyttelsen av den. Derfor ante det meg at hans fokus var at glassvinduet med tråder skapte begrensede fotomuligheter. Jeg smatt kjapt inn, konstaterte at dette er mer enn bra nok for meg om min toårigee sønn. Bak glasset var det både søte lam og drektige sauer. Utenfor noen barnemøbler, litt tegnesaker og leker. Det ante meg at når jeg kom inn igjen med toåringen ville oppmerksomheten rettes mot lekene, fremfor de litt mer utilgjengelige sauene. Så jeg pratet om dem og loste han bort til glasset så han skulle få se. Han tittet interessert inn til sauene, smilte og klasket på ruta før han strena rett bort til lekehjørnet.

Da vi kom ut igjen fant han noen fine steiner, en dam og en hel haug med gjørme han kunne boltre seg i mens pappaen knipset bilder med ulike linser og filmet både han, ettåringen og en lykkelig mor som hadde sett søte lam.

Menn og beskjeder

Jeg sitter her med et voldsomt behov for å generalisere, men det er en ikke særlig stuerein affære. Litt mer romslighet for den slags aktivitet har det som regel vært om generaliseringen gjelder menn. Men ting i tiden tyder på at slik er ut, så med det i hodet hopper jeg ut i det farlige farvannet av politisk ukorrekthet.

Mitt generaliseringsbehov oppstod i går, for da hadde jeg en samtale med et familiemedlem av det motsatte kjønn som ikke har bosted i min husstand. Samtalen bestod av et spørsmål, en beskjed og litt sosial prat som jeg tok initiativ til. Helt konkret kan jeg si at jeg ba min bror om å kjøpe gave til vår stefar, og sa at gaven gjerne kunne være filmer men ikke av det voldelige slaget som f.eks "Gangs of New York".

Grunnen til at jeg spurte om dette var at jeg ikke kunne være tilstede grunnet sykdom, dette var da innholdet i den sosiale delen av samtalen. Et spørsmål, en beskjed og en liten sosial del.

Forslaget til hva vi IKKE burde kjøpe kom av en samtale jeg selv hadde hatt med vår mor tidligere på dagen, hvor det ble sagt at slike filmer, eksemplifisert i "Gangs of New York" ikke var tingen for vår stefar. Vi snakket lenge og vel om litt av hvert, en hyggelig familiær samtale.

Litt seinere på ettermiddagen snakket jeg igjen med min mor, for å høre litt om bursdagen, gaver etc. Lattermildheten boblet mer eller mindre ut av meg da hun fortalte hva min oppmerksomme bror hadde kjøpt til var stefar. Han hadde riktig nok kjøpt filmer, opptil flere stykker. Og en av dem var, "Gangs of New York". Videre sier mamma at han kommer nok til å bytte den, for han har den fra før men har aldri sett annet enn starten da han syntes den er så fryktelig brutal. Jeg satt flirende tilbake, det ble bare for komisk.

Min sambo, som og er av det særdeles observante slaget fikk dette med seg. Så da jeg luftet teorien om at kanskje jeg heretter skal snakke punktvis og luke bort de sosiale elementene, så mente han at det var lurt. For visstnok snakket jeg så mye, at i informasjonstrømmen ble beskjedene borte.

Konklusjonen ble lagt fram for min bror og han sa seg veldig enig i den.
Så min konklusjon av tilbakemeldingene fra disse to menn, er at alt annet enn spørsmål og beskjed på telefonen er rett og slett utenomsnakk. Dette er menn som begge må holde mange baller i luften samtidig på jobb, både av teknisk art og i samarbeid med andre. Så hva er det da med menn og deres relasjon med kvinner i familien? Bare tuner de ut fordi de antar at det som kommer er uinteressant, sagt før, av mindre verdi for det er ikke fotball eller data?

Men, jeg må opplyse om at spørsmålene er på bakgrunn av erfaringer med disse to. I andre sine familier finnes det sikkert menn som gjerne slår av en prat om løst og fast uten å miste hverken tråden eller innholdet.

2009 så langt

Så langt har det nye året bydd på:
Barn nr 3, 2 år. Syk en uke, hoste, feber, generelt ute av vater. Vikarlegens hjelp endte i overdose med efedrin. Det var ikke noe pent syn.
Overlapp et par dager, med barn nr 4, 9mnd. Hostet i en uke, så kraftig at det ender i oppkast, noen dager feber, jeg har nå oppdaget en og annen prikk?? Far nr 2, 37 år. Syk en dag, rennaræv og hodepine. Mor, nr 2, 33 år, overlapp med far, nedsauset, bomull med bly i hue, sirup i nesa og dotter i øra. Barn 1 og 2, vel de er antagelig neste på lista....

Så bloggen forblir rimelig tynn, uten nærliggende planer om dypdykk, spenning, storslagen humor og fantastiske skriblerier. Og det er selvfølgelig ene og alene grunnet den særdeles syke familien......

Lykke kan kjøpes, om enn kortfattet

Ahhh.....i dag har jeg kjøpt meg lykke, det kostet 79,-kr for 500ml ren lykke. Og det var så verdt det, så ubeskrivelig verdt det. Det triste er jo det at jeg nettopp har oppdaget Ben and Jerry is, før var det Haagendaz som var høydepunktet når det kom til is. Men, etter kun å ha prøvd meg på to andre varianter dukket altså denne opp. Og nå er det helt uaktuelt å kjøpe noe annet på en stund, for hjelpe meg dette er isen som har vaska seg og dratt på seg fin skjorta. Den er bortimot perfekt, det eneste jeg finner som trekker ned en størrelsen og formen på sjokoladebitene. Men, vi snakker om bagateller, men skulle den vært perfekt hadde det i stede for fiskeformede sjokolagebiter vært tynne sjokoladeflak som smelter på tungen....

I min iver her nå skrev jeg P i stede for T i tungen, mulig det var underbevisstheten min som satte meg på en tanke jeg må innrømme var litt festlig. Hm....

Høst

Ute på vandring en fin gråværsdag, høsten er absolutt undervurdert.

En tidligere kollega av meg sto gjerne og drømte seg bort når han så trær. En fin egenskap.

Viktige ting

"Å, hva skal du som er så viktig da?" sa han da hun minnet han på at han hadde sagt han kunne hente i barnehagen denne dagen selv om han skulle levere.

Det er ikke alltid så viktig hva man gjør, bare man gjør noe annet tenkte hun i sitt stille sinn.

Men ikke så viktig at det er verdt å lage en konflikt av det...

Rydding og organisering

Jeg står midt oppi tidenes klesrydde prosjekt. Og som i ethvert prosjekt må det organisering til, og når man skal organisere vel da må man kategorisere.
Men, hvem visste at det kunne dukke opp så mange kategorier for undertøy underveis. ikke rart dette tar tid. Hjelpe meg!!! Når det gjelder truser er det ikke nok med at det skal sorteres etter farger og evnt mønster, hverdag og "fest" men man skal jo og sortere etter form. Man har da både vanlige og g-streng. På tross av at jeg ikke liker g-streng har jeg nå 4 kategorier av dem.

Og hva med det fine undertøyet som aldri er blitt særlig brukt, og nå er for lite....Vel, må jo ha egen kategori det og.

Vel, da det var gjort var det over på sokker, også her har man sortert etter farger og mønstre. Dessuten finnes det jo steps, eller Røkkesokker som det og kalles. Også disse etter farge, og når man trodde det ikke fantes fler kategorier. Vel, da finner man jo ut at steps også kommer i nylon. Da oppstod det et øyeblikks forvirring. Skal de sorteres under strømpebuksene, som også hadde fått ett sett kategorier (Sorte hverdags, sorte fest, lyse, netting, mønstret, fargede, knestrømper, steps-eller skal de under sokker??).
Det hele kulminerte i at det var ikke mulig å ha så mange kategorier med det antall "skuffbokser" jeg har. Så IKEA here I come

Brusstopp

Hjelp, nå må jeg slutte med all denne lettbrusen. Får jo f...n ikke sove!!!
Jobber jo ikke bare med miljøprofilen min, jobber vel strengt tatt med meg selv på flere plan om dagen. I første omgang er det vel helsa, er jo liksom det som skal være det viktigste om man skal være litt korrekt. Men, da er jeg jo ikke ærlig og det skal man jo være. Jeg vil bli fit.....

Men, veien dit er jo milevis, så jeg får nøye meg med at de gamle klærne "pre" tette fødsler skal passe. Er jo et relativt tungt mål å nå i seg selv.

Så, jeg har nå startet å trene. Startet for en mnd siden, og føler at jeg har fått til endel på tross av barn overalt og litt lite egentid. På kostfronten er det ikke så halv gæærnt heller, men når helga kommer så skjer det jo en og annen glipp. Problemet er vel i stor grad min hang til sukkerfri colabrus, my drug of choise er tab-xtra. Innbiller meg selv at det må være lov, for da får jeg dekket søtbehovet med noe "ufarlig". Ufarlig i denne sammenheng vil si, kalorifattig. Men jeg må jo si det at overbevisningen min tidvis rakner, har vel en viss fornemmelse om at den brusen opprettholder og forsterker søtbehovet. Dessuten føler jeg meg litt white trash med brusglasset ved min side gjennom hele uka mens jeg ser tomflaskene hoper seg opp.

Tror høstens store satsing skal være å kutte ut brus, og kutte ut noe er jo aldrig lett så jeg får vel erstatte det med noe. Vann drikker jeg mye av uansett, så te får vel bli mitt nye drug of choise. Jeg pimpa påskete over en lav sko i påsken, dessuten så har jeg jo et helt lager med te. Er litt sånn notorisk tehandler, som ikke drikker så mye te. Tror det henger igjen fra Natur og Ungdom tia. Innbiller meg at jeg liker å sitte inne på en kald høstkveld med stearinlys, teppe, varm te og en god bok. Når sannheten er at jeg sitter inne under spotlightene, ser tv og drikker brus på tross av at jeg faktisk liker det førstnevnte. Det siste er liksom bare mer tilgjengelig på et vis, sikkert bare vås men blir lett til at tv`n fanger........Sukk