
fredag 13. november 2009
lørdag 11. april 2009
Chatting er så 2001!
Det foregår en metadiskusjon rundt sosiale medier, de fleste som bruker nett til annet enn Facebook, Msn og mail har nok fått med seg det. Jeg er en hyppig bruker, men på et relativt overfladisk plan.Jeg er ikke av de siste når det kommer til å ta i bruk nye ting på nett, men heller ikke av de første. I gamle dager, nærmere bestemt 2001, gjorde jeg et forsøk på å reflektere i en oppgave i safunnskunnskap rundt chatting, etter å ha forsøkt chatting i praksis som en del av oppgaven. I retroperspektiv var vel det en slags refleksjon rundt sosiale medier, om enn en meget begrenset en både i formen og utvalget av de sosiale mediene tilgjengelig.
Utgangspunktet var kjønn i cyberspace, det dreide seg i stor grad om chat da det var snakk om kontakt mellom mennesker på nett. Så, dette "fenomenet chat" som jeg da skrev, var det jeg hadde som referanseramme når det kom til sosiale medier i 2001 på tross av at vi snakket og skrev endel om mennesker og teknologi. Særlig om barn og hva de skulle forholde seg til.
Mens jeg skrev om barns endrede oppvekstvilkår og gikk nærmere inn på nytteverdien av internett, for det hadde jeg jo lest om, leste jeg word dokumenter som ble lagt ut via fronter fra forelserne. Kommunikasjonen gikk via epost. Vi hadde hjemmesider med animasjoner "a la" typen "men at work" og opplyste om at siden var uferdig. Vår nettbruk var lite dynamisk og lite sosialt orientert. Vi brukte nettet mest for å sanke og gi opplysning om temaer vi selv definerte. Så for meg har bruken av sosiale medier gått fra å være noe jeg var skeptisk til, i beste fall testet men ikke snakket om, til å bli en inspirerende, informativ og dannende affære.
Takk til alle bloggere som byr på seg selv, inspirerer, informerer, brilljerer, kverulerer, agiterer og underholder.
Av de siste sosiale mediene i vinden står særlig Facebook og Twitter i fokus. Jeg har hatt et relativt lunkent forholdt til Facebook, skepsisen ved å legge ut bilder og å si for mye har vært der hele tiden og dermed blir jo ikke Facebook så stas. Skal de sosiale mediene fungere, og jeg ha glede av dem, så må jeg by på meg selv. Men Twitter har skapt stor begeistring hos meg for med twitter kan man følge folk man har et ønske om å følge i kraft av hva de gjør, ikke bare hvem de er og at man kjenner dem fra før.
Derfor har jeg mer glede av Twitter enn Facebook i hverdagen.
Jeg syntes det er mer stas å få anbefalt bra blogger, nettsider og linker til artikler av interesse enn det er å få vite at sønnen til en bekjent av stefaren min, som jeg kun husker p.g.a tannstillingen, skal på campingferie.Men eneste grunn til at jeg allerede var på Twitter før jeg leste om det i dagspressen er at jeg bor med en nerd og derfor eksponeres for nye sider på nett, samt uhorvelige mengder med elektroniske gadgets og saker med ledninger til vårt trådløse (as if!) hjem.
Sosiale mediers nytteverdi har folk skrevet mye bedre om enn jeg er i stand til, så jeg kommer heller med noen linker til de av dere som har å orket å holde konsentrasjonene oppe gjennom innlegget. I disse dager er det diagnoser på folk som benytter teknologiens muligheter en smule overdrevent, eller så ukritisk at det har endt i personlige tragedier.
Vi er uhøflig-distrahert vekk fra sosiale settinger med tilstedeværende personer, til fordel for våre telefoner. Her har særlig Twitter gjort seg gjeldende. Avhengighet kan selvfølgelig bli et problem også når det kommer til sosiale medier, akkurat som overforbruk generelt.
Jeg avslutter med Twitter visdom: RT @nerdegutt RT @mortenrovik: "Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne" - gammelt twitterord.
lørdag 21. mars 2009
Om å leve med en språknazi
Jeg lever med en språksnobb, en som har lav tolerensegrense for feilbruk av da og når i dagligtalen, og ikke er spesielt mer rund i kantene når det kommer til andre grammatiske krumspring. Vi er begge av den oppfattningen att skj- lyden hører hjemme i ord som skjære, skjønne og skyldig. Men aldeles ikke i ord som kylling, kjøtt og kjøle. Jeg føler meg ikke som noen språksnobb for å mene det. Det er da vanlig norsk tale og alt annet er talefeil, eller?Hvis man sa ”kan du hente skjue skjilo skjylling skjøtt på skjøla?” da jeg vokste opp var det rett til logoped.
Siden jeg er offer for en språksnobb i heimen, og våre barn offer for bakstrberske foreldre som ikke har skjønt at skj-lyd i ord som tradisjonelt har kj-lyd, er det nye hippe, så fant jeg ut at jeg ville skrive et innlegg om språksnobberi. Om hvordan enkelte undergraver andres meninger pga rettskrivingsfeil.
Det er mye toleranse i det norske mediesamfunn. Aksepten for at folk skriver om ting de ikke nødvendigvis har så god greie på, men har en mening om er stor. Det er bra, da kan man se saker med ulike briller og som mediebruker får man en unik mulighet til å bli mer opplyst om mer eller mindre viktige lokale, nasjonale og internasjonale saker. Bloggverden er i så måte unik, den er som et åpent læringsfelleskap hvor man har mulighet til å få se saker fra sider man selv aldri ville tenkt på.
Men som med alt annet bør man ha en viss skepsis, og kritisk tilnærming til at de skrevne ordene er sannheter. Ofte finnes det få eller ingen sannheter når det kommer til såkalte faktaopplysninger. Noe som er en kollektiv sannhet i en epoke er ikke nødvendigvis sannheter i neste. Men meningene rundt faktaopplysningene er verdifulle å lese uansett.
Men på et område er det ikke så mye rom for utilstrekkelig kunnskap, og det er grammatikk og rettskriving. Mulig dette er noe jeg kjenner på, da slik kritikk gjerne klør meg ekstra på kompleksene. Men jeg syntes det til stadighet blir trekt frem at ukorrekt rettskriving er synonymt med mindre intelligente personer, med unntak av de som har lese og skrivevansker.
Da jeg skulle poste mine første blogginnlegg var den største utfordringen å tørre og vise seg, pinge innlegg, legge igjen kommentarer hvor man hadde link inn til egen blogg. Det tok noen innlegg før jeg turde det. Det å gå inn for å få folk til å lese det jeg hadde skrevet, var ikke et behov jeg hadde. Usikkerheten rundt grammatikk og rettskriving var den største bøygen, innholdet ble ikke like skummelt å blottlegge.
Men jeg tok en sjangse og hoppet ut i det da jeg tross alt syntes det var litt artig og engasjerende, og jeg kan regulere selv hvor stor/liten plass det skal ta i hverdagen. Dessuten er det artig når man ser på StatCounter at det har vært folk inne og lest det jeg har skrevet. Jeg vil tro det er ennå artigere om folk legger igjen en kommentar, men man skal vel antagelig være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan jo hende kritikk på innhold, språk og grammatikk kommer. Hjelpe meg, jeg som er så lettklødd!
Da jeg googlet litt for å finne noe som underbygget min påstand om at vi uten feilfri grammatikk tidvis ble uthengt og sett på som mindre intelligente, fant jeg fler innlegg/info som tilsa at det var en forhastet konklusjon. Og ved nærmere undersøkelse så fant jeg tydelige tegn på at enkelte folk skrev adskillig verre enn meg, og det var åpenbart mange som ikke gadd å skumlese det de hadde skrevet. Det jeg ”fant” på en del nettforum var konsekvent utelatelse av:
- Stor bokstav
- Dobbelkonsonant
- Og/å er ikke jeg den rette til og vurdere
- Da og når
- Orddeling
Jeg fant debatt om rettskriving på Chelsea sin fanclubside, et fotballforum. Og da tenkte jeg at jeg antagelig hadde tatt grundig feil. Fotballinteresse og språksnobberi er ikke akkurat noe jeg tenkte var grunnleggende symbiotisk. Men fotball er allemannseie, og vekker sterke følelser i mange leire, så hvorfor ikke.
Vel, jeg tror ikke jeg har annen konklusjon på min egen rettskrivings”issue” enn at jeg får ta imot den kritikken jeg får,og forsøke å lære av det. Derfor har jeg forsøkt å gå nøye gjennom egen tekst, og ble sittende å stusse på og/å regelen og googlet derfor” to infinitiv” og vips var jeg inne på nok et fotballforum som tok for seg rettskriving, denne gangen Manchester United. Hva er det med fotballfolk og rettskriving?
Anyway, i stede for å lage generaliserende teorier om at andre bloggere er språksnobber, skal jeg by på egne feil og mangler. Så får jeg håpeat jeg evner å plukker opp en ting eller to underveis.
Etter litt refleksjon rundt egne skriverier og undersøkelser på nett i dag, har jeg funnet at jeg åpenbart forlot fotballmiljøet for tidlig. Det er folk derfra som åpenbarer seg om man googler noen problemstillinger vedrørende rettskriving.
Når det kommer til språk, så skrev jeg at vi har regler og de er ansett som sannheter, med unntak av unntaka som bekrefter regelen. Men akkurat som faktaopplysninger går fra å være sannheter til utdatert kunnskap som ikke lenger holder mål, er språket i stadig endring. Språket er ikke konstant, det er dynamisk og endres med generasjoner. Så om en generasjon eller to, er det skj lyden som gjelder, uansett om det skal sies kino eller skjære.
torsdag 5. mars 2009
Forventninger og blogg som åpent læringsfellesskap
Da jeg som relativt nyutdannet var satt til å ha en "oppdragende" rolle for en del barn hvis foreldre ikke var av norsk opprinnelse, fikk jeg en aha opplevelse. Det kan se ut til at endel av oss med norsk/skandinavisk opprinnelse har en mer krampaktige holdning til barn og selvstendighet enn enkelte foreldre fra andre deler av verden. Alle disse tidvis urimelige forventningene vi hadde til små barn og deres adferd i barnehagen ble veldig synlig i samspill med mennesker som matet treeåringen sine, brukte vogn til fireåringene, ble bestyrtet over at vi dro småbarn ut i all slags møkkavær på tross av at vi hadde så flotte lokaler og leker.Jeg leste et innlegg i aftenposten for en stund tilbake som fikk meg til å tenke i litt mer profesjonsrettede baner. Et stunt som forøvrig var litt smertefullt da jeg er relativt ute av trening etter å ha satt over gjennomsnittet antall barn til verden, og derfor har "stelt" hjemme de siste åra.
Vel, innlegget tok for seg noe så hverdagslig/hjerteskjerende som barnegråt på bussen, og at det er en grunn til at barn gråter.
I innlegget kommer det frem at det er et foreldrepar med en godt kledd baby i vogn, på en varm buss, som ignorerer at barnet gråter. Foreldreparet blir konfrontert med den åpenbare problemstillingen, at barnet har det altfor varmt. Hvorpå mor responderer at gråtingen gjør henne ikke akkurat mindre varm. En annen kvinnekommenterer dette utsagnet med "men det vet jo ikke hun konsekvensene av". Og det er her jeg stopper opp og nøtta starter og kverne litt.
Dette forholde mange av oss har til barn og selvstendiggjøring. Når det skrives årsplaner i barnehager, snakkes på foreldremøter og når foreldre diskuterer oppdragelse så er det en voldsom fokus på barn og selvstendighet. Eksemplet i Aftenposten innlegget blir en smule drøyt da barnet fremdeles er en baby, men vi har en forventning om at små barn, i denne sammenheng under skolealder, skal være oppegående, reflekterte og selvstendige. Man hører det i diskusjoner i barselgrupper, forum på nett, velmenende flerbarnsmødre (i denne gruppa befinner jeg meg) og helsesøstere. Barna skal reise seg opp, ikke gråte, børste av seg "det går bra".
Vi har en forventning om at barna skal kunne spise selv fra før de er to, kle seg selv før de tre, være empatiske, ta beskjeder, holde orden, dele, rydde etter seg, ikke grise, ikke slå/lugge/bite/klype/ og andre fysiske krumspring av negativ art mot andre barn eller voksne.
Hilse, vise takknemlighet og om den ikke er ektefølt skal de i allefall si takk. De skal kose voksne som går, kose voksne som kommer, om de ikke har sett vedkommende på 6mnd, som er 1/4 del av livet, får det så være. De skal vaske hender før og etter mat, etter dobesøk. De skal sitte pent på stolen sin, sitte pent på fange, sitte pent på bussen, sitte pent på huska. De skal ikke bruke "utestemme" inne. Og om de har gjort noe "galt" skal de kunne redgjøre for hva det var de gjorde som ikke var bra.
Vi har så enorme forventninger til småbarn, at vi kompliserer hverdagen både for dem og for oss. Vi forventer at de skal godta argumenter som, "det spiller ingen rolle hvem som startet, nå ber dere hverandre om unnskyldning". Noe som er latterlig å forvente av barn, det er bare å vende hode til litt mer sydlige strøk så har man et forferdelig illustrerende eksempel på at vi voksne ikke nødvendigvis er særlig gode på det.
Nå mener jeg ikke at det alt ovenfor er uviktig, absolutt ikke. Jeg er en særdeles tilhenger av at barn f.eks skal lære seg å si takk når de får noe, og vaske hendene etter dobesøk. Jeg tror at det er to relativt enkle grep for at mine barn skal bli møtt på en bedre måte av "fremmede" voksne i barnehage, skole, sfo eller hjemme hos andre barn. Men kanskje vi skal slippe litt opp på krava, gi dem litt mer spillerom til å observere større barn og voksne. Ikke krisemaksimere om smårollingen biter, men heller passe på slik at barnet ikke skader andre.
Men innlegget i Aftenposten fikk fler enn meg til å tenke, og det er det som er så spennende med bloggverdenen. Man får innblikk i ulike tankerekker og hva andre fester seg ved, det blir et åpent læringsfelleskap som er berikende og lærerikt. Slik som da bloggeren HvaHunSa kommenterte på Twitter, etter artikkelen i Aftenposten: " Mødrebashing i fedrenes fravær er sannelig en populær øvelse" http://www.aftenposten.no/m...3:44 AM Feb 5th from web.
Nå som vi nærmer oss kvinnedagen kan det være et ålret fokus å ha, forholdet mor, far og barn og det ansvaret vi ofte tillegger mor i større grad enn far. Jeg må innrømme at da jeg leste artikkelen streifet det meg ikke at far og var tilstede, jeg ansvarliggjorde mor helt til HvaHunSa satte meg på bedre tanker. Hvorfor er det slik, at vi så ofte fritar far og ansvarliggjør mor når det kommer til barna?
torsdag 22. januar 2009
Slanking på bekostning av sultne
Christina og Rolv Hjelmstad har et nettsted om urter.
På dette nettstedet kommer det endel skremmende informasjon frem:
Hoodia har i uminnelige tider blitt spist av såkalte ”buskmenn” i Sør-Afrika. Ved å spise en skive av hoodia to ganger daglig kunne jegere av San-folket undertrykke sultfølelsen og fremdeles beholde sin energi på to til tre dager lange jaktturer. På den måten kunne de bringe byttedyrene med seg hjem uten å spise av dem på turen, noe som var god skikk i disse områdene av Afrika.
Om hoodia vil være til så stor hjelp for folk i den vestlige verden som reklamen påstår, gjenstår å se. Min mening er at hoodia er en urt som vokser i Afrika for at den skal kunne hjelpe mennesker der til å overleve når de er på vandring gjennom ørkenstrøk med lite mat. Prinsipielt mener jeg av vi i Vesten primært bør søke etter legemidler i planter som vokser i vår egen del av verden. Det er uansett et paradoks at verdens overvektige skal finne et appetittdempende middel i et område av verden hvor mange mennesker sulter, og at den farmasøytiske industrien i Vesten nok en gang skal kunne gjøre seg rik på ressurser fra den fattigste delen av verden. Hvis hoodia som medisin blir en bestselger, må det sørges for at de fattige stammene i Afrika får en del av kaka, slik at dette ikke blir nok et eksempel på at den fattige og sultne del av verden hjelper de rike, uten å få noe tilbake.
Så da kan de av dere som har kjøpt eller har tenkt til å kjøpe produkter med dette virkestoffet, skamme dere hele veien til helsekostbutikken/apoteket eller netthandelen.
lørdag 22. november 2008
Jeg blogger, altså er jeg?
Ved en tilfeldighet, noen uker etterså, snublet jeg over en link til Sonitus hvor dette innlegget og ett annet av mine innlegg ble presentert. Plutselig fikk jeg en litt småstressa og nervøs følelse, og med et lett dunkende hjertet gikk jeg inn. Da jeg klikket på linken kom selvsagt ikke innlegget opp, for det hadde jeg slettet. Men det merkelige var at jeg ble skuffet, skuffet over at jeg som nå var blitt "publisert" hadde fjernet innlegget. Den andre linken funka, og jeg kom rett inn på det gjeldene innlegget. I min begeistring over at noe av mitt var ansett som leseverdig, gikk jeg inn og la ut mitt selvsensurerte innlegget. Jeg tenkte, nå lar jeg det stå til. Jeg har jo berømmet andre for at de byr på seg selv, for det gir meg noe når det gir av seg selv, sine tanker, opplevelser og ideer.
Så tenkte jeg ikke mer på det før i går, hvor det slo meg. Så enkel jeg er, alt som skulle til før jeg valgte å gå over egne grenser, by mer på meg selv enn jeg egentlig var konfortable med, var at noen så og anerkjente det jeg hadde bydd på. Hvor er min integritet?
Eller var det at jeg reflekterte mer rundt hvorfor jeg opprettet bloggen, og bevisstheten rundt prosjektet mitt om å komme opp og ut av dvalen og det nøvendigvis må koste noe? Jeg har blitt mer flink til å by på meg selv på andre arenaer, flinkere til å åpne opp og dele mine svakheter og problemer med de nærmeste. Selv om jeg fremdeles føler et visst ubehag om enkelte trår innen for grensene mine, så merker jeg at det er det som skal til for å komme litt under overflata i relasjonen med andre mennesker. Jeg har selvfølgelig ikke det behovet ovenfor alle og enhver, men det er klart det er fint å kunne få en nær og god relasjon til folk man ofte omgås. Så da er jo bloggen en fin måte og sette ord på, kjenne på og venne seg til tanker man egentlig ikke er klar for å si høyt. Eller blir det hele bare patetisk og uten integritet?
Ville jeg gjort det under andre forutsetninger, om jeg hadde oppdaget linken en annen dag, i en annen sinnstemmning? Eller selger jeg meg så lett...
Dette er tanker jeg må tenke mer på kjenner jeg. Anerkjennelse, og dens betydning...
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
torsdag 13. november 2008
Demokratisering av skolen
Altså skal jeg kunne ha tid, og kompetanse til å stille opp til en viss grad selv om jeg ikke er lærer. Men på tross av mine anstrengelser så må jeg erkjenne at jeg ikke strekker til, faktisk vil jeg dra den såpass langt at denne rollen som leksehjelper forringer min relasjon med de eldste barna. Når frustrasjonen er som verst,for barn som må jobbe ekstra for å mestre skolen, kommer mamma og skal hjelpe. Ringer det ingen bjeller i skoleverk, ringer det ingen bjeller som sier at ufaglærte personer kan rett ut sagt bedrive vranglære og skape ennå mer negative holdninger rundt fag som i utgangspunktet oppleves som vanskelige? Om ikke elektrikeren rakk og bli ferdig med alle koblingene, varmekablene og lyspunktene ville du gått inn og gjort det?
Mulig denne sammenligningen ble litt "far out" men jeg opplever det som en byrde som legges over på oss foreldre. Klart vi skal følge opp skolen, ha kontakt og vite hva unga våre driver med. Det handler ikke om det. Det handler om den totale mangelen på demokrati og likhet, for det er utrolig hvor ubalansert det blir for norske skolebarn. Noen har ressurssterke foreldre som har mulighet, kompetanse og tid til å bidra for å hjelpe barna sine. Andre forsøker men evner ikke, noen kan rett og slett ikke språket. Det er en del som har flere enn ett barn og da det blir vrient å følge opp lekser, fritidsaktiviter, kost, kos og annen familielogistikk. Når barn blir frustrerte fordi de ikke mestrer ett eller flere fag, så er den nærmeste å ta frustrasjonen ut på foreldrene. Og da står man der, og skal forsøke å bidra. Med et utgangspunkt så lite gunstig som over hode mulig. Og i tillegg til at situasjonen blir konfliktfylt, så kan den skade mer enn den gagner da alt blir negativt. Og konflikten tar man ofte med seg inn i andre elementer av familielivet. Barna får en negativ fokus rundt seg, lekser og skolefag.
Det kan da ikke bare være meg som opplever dette som vanskelig, og da tenker jeg hvor ille det er. Jeg som faktisk har en del forutsetninger tilstede for å hjelpe barnet mitt med lekser, og tidvis får det til. Men ofte blir det en kilde til konflikt og utrivelighet. Hva da med de barna som har ressurssvake foreldre av ulik karakter, enten det er tiden som ikke strekker til pga turnusjobb, mange barn, språkvansker eller barn av misbrukere, barn i hjem hvor foreldrene stort sett prioriterer seg selv etc. Det blir så grunnleggende urettferdig...
onsdag 8. oktober 2008
Halleluja
Jeg har levd i en familiær babyboble hvor mine medieinput har kommet fra fordummende medier i den tro at det har vært så avslappende og avkoblende.
Siden jeg nå har fått nattesøvnen tilbake, etter noen uker med ustrategiske valg av soveplass for den minste, har jeg innsett at her må noe gjøres. Så nå kjører jeg på med total oppussing både på loft og fasade. Man gjør da noe med sitt fysiske ytre og må vite. Så i dag, etter trening gikk jeg til innkjøp av magasiner. Og nei, det var ikke av den glossy varianten men av dem mer iformative. Og til min store overraskelse kjente jeg snev av engasjement, noe jeg forsåvidt har savnet siden jeg avsluttet studenttilværelsen. Trist, men sånn er det nå altså. Så mitt totalrenoveringsprosjekt har fått en pangstart.
Utfordringene kommer sikkert til å stå i kø da totalrenoveringsprosjekter er som regel tre ganger så tidkrevende, tre ganger så dyrt, kranglete, og ikke minst avhengig av innsats fra alle innvolverte. Med det i tankene tror jeg at det er på tide å frede noen timer, noen timer på ukebasis borte fra bleiebarn og leksehjelp. En fredet liten oase med input fra noe annet enn sitcom, glossymagasiner og tabloidpressen. Ikke at det er noe galt sånn generelt med noen av de nevnte, men når det er den eneste ingrediensen, vel da blir det gjørmete.
søndag 5. oktober 2008
Definering av situasjoner
Dermed er konkludering ofte kilde til konflikt. Den pågående saken om Ali Farah er et eksempel på dette. En sak som fikk politiske undertoner etter å ha vært på alles lepper, og ett bilde gikk igjen. At han lå blødende på gresset. Jeg og mange med meg fikk da inntrykk av at ambulansesjåførene hadde forlatt ett utslått menneske. Det gjorde inntrykk!
Nå er det selvsagt alltid fler en to versjoner av en historie, det vet de fleste av oss. Men dette bildet levnet ingen tvil, her var det rasisme!
Så leser jeg Amagasinet, og ser mennesket bak rasismestempelet og det gjorde inntrykk. Ord som hekseprosess og gapestokk poppet opp i hodet mitt. For hvor fort er det ikke å felle en dom over noen, i hvertfall når man ser bilde som understreker ens mistanker. For vi vil jo så gjerne ha et enkelt bilde av virkeligheten, forstå situasjoner og kjenne virkeligheten.
Disse menneskene har gått gjennom en uthenging og stempling, uten å ha fått tatt til motmele. Og den stakkars familien som ble rammet da ektemannen og familiefaren ble slått ned må forholde seg til dette i etterkant av en tragedie som har kostet dem så enormt mye.
Om vi bare klarte å være mer nyanserte og interesserte i hva som egentlig skjer, i stede for å være så sensasjon og skandale jagende......
Huff, månedens store sukk.......
lørdag 4. oktober 2008
Å speile seg selv, for andre....
Å ta på seg andre briller kalles det, det finnes jo mange sett av dem.....
Men så har du dem som alltid må mene noe, uansett hva emnet er. Og som gjerne tar tydelige standpunkter uten å nødvendigvis vite mye om det som det taes standpunkt om. Og her må jeg innrømme en av mine mørke fordommer klør meg litt på samvittigheten, for i denne gruppen kategoriserer jeg FRP velgere. Klare og tydelige standpunkt, noe de berømmes for av sine egne, om ting de strengt tatt kanskje ikke vet så himla mye om.
Bevares, jeg kan være kjapt ute med å konkludere selv noen ganger. Tro jeg vet, fordi jeg har lest overskrifter. Vi har vel alle vært der på ett eller annet tidspunkt, særlig i alderen 13-17, men for de fleste av oss slipes det litt ned ettersom man forhåpentligvis blir litt klokere.
Jeg møtte en dame for litt siden, i en setting hvor folk ofte er forståelsesfulle og lite dømmende. Tilsynelatende, i hvertfall. Men denne dama, hun sa akkurat hva hun mente om både det ene og andre uten å framstå som en sinnatagg. Hun bare sa meningen si, konkluderte med ett og annet for så å praktisere det hun nettopp hadde konkludert med var noe uansvarlig, lettvint og middelmådig tøys. Og da slo det meg, at det er blitt fryktelig vanelig at vi isenesetter oss selv, vi definerer oss selv ved første møte. Folk har det så travelt med at andre skal få vite hvem de er og hva de står for. Hvilke valg man tar og verdier man har, det blir så travelt at man ikke rekker og henge med selv på sin definisjon av "jeg`et". Så, man sier en ting for så og gjøre en annen ting.
Ikke et uvanlig fenomen akkurat, men det jeg har merket meg har blitt mer og mer vanlig når jeg møter nye mennesker, er at folk snakker mer og mer om hvem de er. Kanskje det kommer i kjølevann av nettsteder hvor profiler skal dannes, presentasjoner skal gjøres kort og konsist og man skal definere seg selv for folk som ikke får dannet annet bilde av deg enn det du legger frem selv.
torsdag 18. september 2008
Genisis
Jeg har latt meg fengsle litt av et par blogger, og er fasinert over hvor mye folk dokumentere og legger ut. Det snakkes jo så mye om nettvett og bevisstgjøring av ukritisk formidling på nett. Men jeg må si det er utrolig artig at noen byr så til de grader på seg selv. Rett og slett fabelaktiv syntes jeg det er.
I grunnen er det inspirerende, og av og til får jeg et dypt og indelig ønske om å bli et bedre menneske etter å ha lest andres blogger. Folk er jo så engasjerte, særlig i miljøsaken. Som gammelt medlem i Natur og Ungdom så klør det jo tidvis i samvittigheten. Forbruket er ikke akkurat minsket med årene. Så, jeg forsøker innimellom å jobbe litt med miljøprofilen min.
Dermed gjorde jeg som de fleste andre samvittighetsfulle borgere, jeg gikk til innkjøp av handlenett. Og når man går til innkjøp av handlenett, må man kjøpe tynne, hvite plastikkposer på rull. For noe må man jo hive avfallet i.
Da det var gjort, startet utfordringen med å huske og ta med nettene da vi skulle handle. Det var jo ikke gjort i en fei. Men da endelig det var rimelig indoktrinert i hverdagen, vel da fikk jeg så nok av de forbanna posene som revner for et godt ord. Så nå er vi litt tilbake til vanlig bæreposer, etter x antall tynneposer har revna på vei ut til søpla. Det føles litt kleint å ha "cava", men også litt kleint å ligge og pelle søppel. Men, forhåpentligvis går det over og vi er kjapt tilbake på "tynnpose" opplegget.
Oppdatering: Tilbake på tynnposkjøre
Vel, nå får jeg titte litt gjenom innstillinger og se hva slags grafiske og tekniske muligheter som ligger i denne bloggmalen.