Før og etter

Trenger du en unnskyldning for å ta egentid-Gi blod!

I dag har jeg vært på Oslo Universitetssykehus, Ullevål for å undersøke om blodet mitt er kvalifsisert til at jeg kan bli blodgiver.

Egentid!! To hele timer til bare meg. Jeg behøvde ikke å gjøre annet en å fylle ut et skjema, samtale om svarene og bli tatt blodtrykk og blodprøver av.

Og om jeg blir godkjent, vel da skal jeg ligge i en fabelaktig stressless mens jeg gjør "ikke no".

Klart de må jo sette tappenåla i meg osv, men jeg...
-jeg gjør "ikke no". Og mens jeg gjør "ikke no" er det ingen som forstyrrer eller skal ha hjelp av meg.

Det er i det store og hele en utrolig tiltalende tanke. Det er rett og slett egentid. Å bli blodgiver er et par timer med egentid med god samvittighet. Drar man på spa bruker man masse penger og er fryktelig selvisk. Ikke det at man kan sammenligne de to, men om egentid er mangelvare handler det om at den tiden man avsetter til slikt brukes til noe meningsfylt.


P.S Det er egen gratis parkering rett ved inngangen. Det er selvforsyning med mat, kaker, brus, kaffe og te. Blader og aviser. Dessuten, flotte "premier" man kan velge i hver gang. Bag, sekk, flotte glass og krus, ullsokker, t-skjorter etc.

Gale gresskarfjes

Jeg var så heldig å få disse av kokken på jobben da 10åringen skal ha Halloweenbursdag i morgen. Så etter spøkelsekake, "sprengteøye"muffins var gjort ferdig og bordet pyntet så tok jeg fram kamera for å ta bilde til TwPhCh 026 tema Halloween. Kamera satte jeg på stativ, skrudde av alt lys og stilte inn på laaaaang lukkertid.

Allalderbøker-Svein Nyhus

Det er mye flotte barnebøker tilgjengelig, både av gamle klassikere, nye samtids fortellinger og bildebøker. En av mine favoritt illustratør i sangeren barnebøker, er Svein Nyhus. Han illustrerer blant annet bøkene til sin kone Gro Dahle. De fleste bøkene jeg har lest av Svein Nyhus er allalder bøker, fortellingen appellerer til både barn og voksne. Fortellingene og illustrasjonene hans skaper en egen verden av undring og filosofering. Verden har ingen hjørner er en fabelaktig bok, med vakre og litt sarte illustrasjoner.

Sweet as candy

Det er så hyggelig med barn, de sprer så mye glede...

Fotokonkurranse på fotoverden

I dag snublet jeg over en månedens gullunge konkurranse på bloggen Fotoverden. Har snublet over bloggen ved et par anledninger før men liten tid som jeg har og oppslukt av TwitterPhotoChallenge som jeg er, har min oppmerksomhet rundt foto på nett vært forbeholdt denne uformelle og lærerike konkurransen på flickr.com.

I TwitterPhotoChallenge er noe av greia at man får ny utfordring hver uke, tema blir bestemt av tidligere vinnere. Det er utrolig inspirerende, artig og lærerikt da folk kommenterer bildene og du må ut å knipse nye bilder. I denne konkurransen stod det ingenting om når bildet skulle være tatt så da kunne jeg gå i arkivet og titte litt. Noe som var veldig greit for meg da jeg oppdaget konkurransen søndag kveld 19 juli og konkurransen avsluttes 20 juli. Derfor legger jeg ut dette bilde av min lille og gøyale sønn på 1 år her på bloggen, da det var ett av kriteriene. Jeg kommer til å sjekke ut flere av konkurransene på fotoverden, virker som det er en populær fotoblogg for amatørerfotografer og bloggere.

Edit: Oppdaget at det var tre bilder som gjalt i denne konkurransen, derfor har jeg erstattet det ene med tre nye som jeg har hatt på bloggen før. Om noen av dere som er med i konkurransen mener det er feil så gi tilbakemelding.
Her er bildene:
Bak ryggen på mor

Inspirasjon i barnas lekekasse

Ukens tema i Twitter Photo Challenge er Silhuett. Jeg har strevd med å komme opp med en ide. Som oftest knipser jeg vilt rundt meg og tenker kanskje dette passer til ukens tema. Men inspirert av en annen deltager som skapte noen knall kule bilder med datterens Disneyfigurer, gikk jeg i lekekassa til smågutta. Og der fant jeg Drømmehagefigurer, norske og afrikanske dyr. Jeg konkluderte med at det kanskje ikke er alle som har et forhold til Drømmehagen og finner de figurene like sjarmerende som meg. Valget mitt falt derfor på en elefant. Rusa av forrige ukes 2.plass ble plutselig andres preferanser og kjennskaper noe jeg tok med i betraktning da jeg valgte mitt objekt som skulle fotograferes. Man er da av billigste sort.

Tok i bruk makrolinsa slik at jeg kom tettere på objektet. Syntes selv dette ble en fin og ikke helt åpenbar silhuett selv om man ser det er en snabel.

La på filteret "Antique plate 1" i Silver efex, clonet bort et par stygge flekker på vinduet som er bak elefantfiguren i PhotoShop.

Hysterisk kjærring, eller forberedt på alle eventualiteter

Til uka skal jeg ta ferja fra Vippetangen til Bleikøya, greit nok. Jeg har tatt den flere ganger før. Men i går kveld startet jeg plutselig å tenke på konsekvensene hvis det skulle skje noe. Aleine på ei ferje med to bleiebarn fastspent i en vogn, skjer det noe da er man i trøbbel.

Derfor tenkte jeg at redningsvester, det må jeg ha. Klart jeg må ha det når jeg drar aleine med barn i båt, det bør jo barn i båt alltid ha. Men, regnes en ferje for et transportmiddel til vanns hvor redningsvest er nødvendig? Og har det skjedd noen ulykker med noen av Vippetangferjene ut til øyene? Når tanken om redningsvest først har meld seg kan jeg ikke la vær å skaffe det til veie før vi går om bord en ferje fra Vippetangen. Det ville vel være uansvarlig, eller?

Om noen lurer, bildet skal illustrere kylling/feighet selv om det egentlig er en hanefar jeg laget rundt påsketider. Ferietid for småbarnsforeldre er den travleste tiden på året;)

Bak ryggen på mor

Dette foregikk bak min rygg da jeg forsøkte å fotografere løk til TwPhCh, tema mat. Da jeg oppdaget hva som skjedde kastet jeg meg instinktivt tilbake i sofaen og knipset. Det naturlige ville vel vært å kastet seg fremover for å fjerne løken...

Men nå har mor fått eget speilrefleks, kanskje ikke så heldig for de stakkars barna

Klåfingra nerder

Da er det overstått, poden er ferdig operert. Det gikk strålende bortsett fra noen unødige stikk, ikke lett å finne årene på en liten men lubben kropp. Selve innsovninga ble derfor litt mer dramatisk, men etter litt kjemping rullet han øynene et par ganger rundt og forsvant.

Det var jeg som ble med inn på operasjonssalen, far aka ”Mr Klåfingra gadgethore” ble forvist til venterommet. Jeg tok en sjefsavgjørelse basert på at jeg har vært utsatt for å ha han med inn på sykehusrom ved noen anledninger før, og kjenner til gangen i det. Han klår på alt og stiller krevende spørsmål for spesielt interesserte.

I denne settingen syntes jeg det var helt andre ting som helst burde være i fokus enn tekniskdata og utgreing av gangen i prosessen som skulle iverksettes. Man ønsker ikke å terge en kirurg som skal til å skjære i ens minste sønns edlere deler.

Selv om det er viktig å ha en forelder tilstede som får med seg hva som skal skje og kan stille spørsmål av både informativ og kritisk art, så syntes jeg at denne gangen var det viktigere med noen som sang, koste og klemte og ikke suller seg inn i tekniske gadgets og finurligheter. For selv om min mann er en omsorgsfull far, som både koser, synger og snuser, så skulle inngrepet forgå i et rom fullt av teknologi. Og da, vel da syntes jeg det er greies at det var jeg som var tilstede.

Vel tilbake på venterommet, etter den litt mer dramatiske opptrappinga til operasjonen, kjente jeg at jeg var litt småskjelven. Det tok visst litt på å se minsten være nålpute på både bedøvede og ikke bedøvede steder. Der fant jeg min samboer dypt konsentrert med iPhonen mellom hendene. Etter å ha avgitt full rapport fra hendelsesforløpet inne i preperasjonsrommet og operasjonssalen, nerden måtte ha detaljinformasjon må vite, kunne min klippe av en samboer berette beroligende nyheter.

For hva er vel mer interessant å få rede på mens en venter på minsten skal komme ut av operasjon enn nyheter fra Twitter om at dommeren i Pirat Bay saken satt i styret til et par rettighetsorganisasjoner. Dermed ligger det i kortene at han var innhabil.

Jammen godt farsan har iPhone med teknologiske nyvinninger som overgår Ullevål, "hvor de ikke engang har 3G dekning" (sitat nerden) for ingenting er vel som gode nerdenyheter når minsten ligger på operasjonsbordet!

Påskeepistel fra et småbarnshjem

Da er påskeuka a.k.a sukkerhelvetesuka over for i år. Det er helt greit at hverdagen kommer tilbake. Når man er hjemme i politisks ukorrekt permisjon (kun 6 uker til far) og har mine, dine og våre barn, tilsammen fire i antall, er det i hverdagen det ferieres. Med to små og en mann med uløste oppgaver av teknisk karakter, er det greit at halve barneflokken har andre foreldre som kan gi dem gode ferieopplevelser. Hos oss har det gått i plaskedammer og stein i gata, tur 50 meter fra huset for å plukke gåsunger, lek på verandaen, Teletubbies og maling ved bordet. Altså, ikke den slags type aktiviteter som får det til å krible hos to niåring.

Men vi slo på stortromma, nerden reiv seg bort fra skjermen og vi kom oss ut på tur med de minste. Nærmere bestemt Bogstad Gård. Vi hadde en finfin tur langs Bogstadvannet hvor vi så både måker og ender mens to og ett halvt åringen vraltet av sted med hele vekta stampende i bakken for hvert skritt, lett virrende samt dypt konsentrert i sine egne prosjekter. Det var og hans far, som knapt tok øye bort fra linsa under spaserturen. Flott at noen tar på seg oppgaven å dokumentere bevegelsene til fjærkreene som dupper i Bogstadvannet samt en liten toåring som stamper rundt med ansiktet vekk fra linsa, totalt uinteressert i å vie pappa oppmerksomhet.


Begeistret som jeg var forsøkte jeg å få begeistringen til å smitte over på både liten og stor. Vi kom på baksiden av gården hvor det til min store glede befant seg noen hester som toåringen kunne beundre. Dette er en gutt som vanligvis lett lar seg begeistre. Og begeistret ble han, men ikke over hestene.

Han stoppet opp ved nærmeste dam og hoppet lykkelig opp og ned for så videre rusle bortover til nærmeste haug med stein. Jeg forsøkte å hente inn hans oppmerksomhet ved å snakke om hestene på mitt ivrigste og mest entusiastiske vis. Men til ingen nytte. Gutten fant seg en betongblokk med hull i, litt smågrus som lå rundt, og la seg til å putte grusen en for en opp i hullet.




Han fikk holde på med det en stund og koste seg som bare barn kan når de eier leken. Etter hvert gikk vi tilbake til hovedinngangen slik at pappaen og to og ett halvtåringen kunne gå inn å se på dyrene mens jeg var ute og matet ettåringen. Det ville ikke toåringen, for han fant en vanndam rett ved der vi satt. Derfor gikk pappa inn for å sjekke forholda, han kom skuffet ut. Der var det visst ett glassvindu med gitter, hvor du i beste fall kunne se at det var noen firbente dyr innenfor.

Ettersom jeg kjenner min mann, fant jeg ut at det var best å se med egne øyne hva som befant seg der inne. Vi har av og til litt ulik virkelighetsoppfattning om hvordan ting er. Ingenting stygt sagt om min kjære. Han er en fantastisk mann med gode kvaliteter som gjerne tar gledene på forskudd der jeg liker å bli gledelig overrasket fremfor skuffet om forventninger ikke innfris. Men han kan ha en relativt nøktern innstilling til dyr. Og en krevende innstilling til hva som er bra nok når det kommer til teknologi og utnyttelsen av den. Derfor ante det meg at hans fokus var at glassvinduet med tråder skapte begrensede fotomuligheter. Jeg smatt kjapt inn, konstaterte at dette er mer enn bra nok for meg om min toårigee sønn. Bak glasset var det både søte lam og drektige sauer. Utenfor noen barnemøbler, litt tegnesaker og leker. Det ante meg at når jeg kom inn igjen med toåringen ville oppmerksomheten rettes mot lekene, fremfor de litt mer utilgjengelige sauene. Så jeg pratet om dem og loste han bort til glasset så han skulle få se. Han tittet interessert inn til sauene, smilte og klasket på ruta før han strena rett bort til lekehjørnet.

Da vi kom ut igjen fant han noen fine steiner, en dam og en hel haug med gjørme han kunne boltre seg i mens pappaen knipset bilder med ulike linser og filmet både han, ettåringen og en lykkelig mor som hadde sett søte lam.

Toåringen og Obama

Av en eller annen grunn har toåringen i huset en forkjærlighet for Obama. Han var så heldig og fikk en playmofigur da vi var hos Bestemor sist og da jeg spurte hva den het sa han Obama. Han annonserte dette til stor fornøyelse for resten av familien også, vi syntes alle det var litt artig.
Men artig gikk over til sprudlende fliring for hans mor i dag, da toåringens fascinasjon for navnet Obama fikk en ny dimensjon. Det gikk en farget mann forbi oss på vei hjem fra barnehagen, det er ikke noe veldig spesielt syn. Men der vi bor er tettheten av oss blendahvite adskillig høyere enn mennesker med variert kulør. Anyway, vi gikk forbi en mann på gata og denne mannen flira litt og kommenterte oss da jeg hadde en unge i vogn, og har en annen på ryggen. Toåringen sa hei, og pratet litt tilbake. Vi kom noen meter forbi før han spurte, "hvor er Obama?".

Min undring nå går på om han syntes Obama er så artig å si, at det var derfor han lurte på hvor han var. Eller om tv`n sto på litt for mye under den amerikanske valgkampen. De har hatt om Afrika og den afrikanske gutten Jebo i barnehagen og etter det har han kalt barn med mørk hud på barnetv for Jebo. Er alle med kulør i toåringens verden Jebo eller Obama? Er dette noe jeg skal problematisere, overse, eller flire av?

Pepperkakemann i februar

Denne "well hung" peppekakemannen produserte en av barna under julebaksten hos bestemor. Jeg tok vare på mannen for å vise den til den antatt stolte faren da vi kom hjem. Peppekakemannen fortjener å bli publisert selv om vi streng tatt er på overtid når det kommer til juletemaer.

Ettermiddags blues

Morgen blues

I dag fant toåringen ut at han skulle stå opp 5:45, det syntes mamma var litt tidlig. Men, han hadde litt å gjøre, litt å føre så da ble det sånn. 5:55 sto vi nede på kjøkkenet, gutten blid som ei sol, mamma litt mer dempet. Siden vi allerede var oppe var det jo like greit å gjøre noe nyttig, så jeg startet å rydde bort det som skulle vært ryddet i går. Den lille doser`n er jo mildes talt begeistret for å hjelpe til med å tømme oppvaskmaskina, så vi startet med det. Dessuten er mor en smule ute av vater i ryggsøyla om morgenen så da passer det å ha en liten kar rett over meter`n som kan ta den nederste delen.

Da det var gjort gikk Frøken Effektiv i gang med å vaske og koke flasker, babyen som ikke er så baby lenger men 8mnd trenger jo noe reint å drekke av. Så var det papp, det blirjo endel av det på kjøkkenet i en husholdning på seks. Mens jeg sto og puttet den ene melkekartongen oppi den andre, står gutten og ser lurt på meg. “Det var lurt mamma, det var lurt!” sier den fine gutten med den lille stemmen sin full av begeistring. Da gjør det ikke så mye å stå opp i otta lell tenkte mor, den tanken fikk jeg ha til jeg skulle i gang med siste ladning babyplast.

Da kastet gutten fra seg HinkelPinkel og MakkaPakka, som han 5 sekunder tidligere begeistret gikk å koste på. Han kastet dem med en grovt sukk som var en 13 åring verdig. Noe han har plukket opp etter sin søster på ni, “going on thirteen”.

Vel, tenkte gutten skriker jeg bare høyt nok så får jeg det som jeg vil.

Og før jeg visste ordet av det ryddet jeg resten av kjøkkenet bærende på en 2 åring på hofta!

Utrolig hva man får til med en hånd og rett motivasjon når forkjølelsen dundrer i hele kroppen og hode føles som om det skal sprenges.

Og det før griningen startet.

"Dokka kjører bil"

Toåringen hoppet opp og ned mens han klappet i hendene sine, det er avansert gymnastikk for en liten kar. Årets første julegave av interesse var i ferd med og pakkes ut.

"Bil" hvinte han overbegeistret da han så et par store hjul. Begeistringen avtok ikke da vi kunne skimte en nydelig rosa dokkevogn med blomster på.

Oppe i vogna lå en liten dokke, med blå dress og lue. Gemalen og hans svoger vekslet oppgitte og overbærende blikk da vognen kom frem i all sin herlighet. Toåringen tok sakene nærmere i øyesyn, løftet dokka opp kastet den deretter ned i vognen igjen og ropte begeistret "dokka kjører bil" før han satte fart og raste avsted.

Sjarmerende bratz

Hva ønsker du deg til jul da, ble eldste gutten spurt om. Kommer ikke på noe svarte han, det er jo lett å huske!
Smarte bratz vi har i hus ja...

"Se flua"

"Se flua" sa sønnen min på snart to da jeg forsøkte å si i fra om at å tegne på veggen, det er ikke lov. "Ikke tegne på veggen" sa jeg, "det er ikke lov". "Se flua", sa han lille. "Ikke lov å tegne på veggen, ok?" Sa pappa. "Se flua", sa den lille doser`n". "Doser`n, det er ikke lov å tegne på veggen", "se lillebror sa Doser`n". "Ja, men det er ikke lov å tegne på veggen", "se flua" sa han lille mens hans far i et dårlig forsøk på å skjule at han flira, hosta og harka litt. Ennå ikke fylt to, men lell en mester i avledning. Tidvis litt vrient å holde en stø og oppdragene rolle ovenfor de minste i familien.

Trening gir mening

Denne uka har jeg vært på ekspedisjon med barnevogn i marka. For en tur! Gikk ca 1,5mil alt i alt. Du vet du gjør en hedelig innsats når du får annerkjennende nikk fra folk i nikkers og anorakk underveis. Oppover og nedover på nysnø med barnevogn, det er så jeg må skryte av det selv ja. Og med en liten pause underveis, med kakao og hyggelig samvær med 5 andre barnevognpuschere. Men, stakkarn oppi vogna syntes det ble i kjedeligste laget da det var 4km igjen, så det ble 4 lange km......

Amming og mamming

Etter å ha fullammet to barn frem til ca halvårsstadie, og nr tre delevis må jeg si at jeg er lei av å amme. Men samtidig kan jeg se ned på minstemann og tenke litt sårt at huff, dette er siste gang. Men med sistemann har jeg ikke vært fundamentalistisk når det har kommet til amming, han har fått erstattning på flaske. Der er det sagt, der har jeg avslørt meg selv. Han har fått erstattning på tross av at jeg har hatt melk. Slikt gjør man vel ikke, ikke uten en god forklaring i hvertfall. Og forklaring har jeg, bevares. Om den er god er en annen sak. Men, skal ikke komme med forklaringen her.

Når det kommer til morsmelk og erstattning har folk sterke meninger, meninger om hvordan ting bør gjøres både for en selv og andre. Men samtidig er ammende mødre gjerne fryktelige forståelsesfulle og hjelpsomme ovenfor de som ikke får det til. For det er mange som får det til og har mye kunnskap.
Vel og bra så langt.

Men, så har du de som gir barna sine morsmelk på flaske. Finnes mange årsaker til at man velger den løsningen, men det som ofte skjer om du er sammen med noen av dem er at de sier "Det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning". Og der, med dem kommentaren forringes illusjonen om at det finnes forståelse for de som gir erstattning på flaske. For de fleste av oss vil jo det beste for barna våre, og morsmelk er jo det beste. De som ikke får det til, må nøye seg med nest beste noe de færreste vil. Og med et slikt utsagn, signaliserer man at noe annet enn morsmelk på flasken er uhørt.
Énkelte som sliter med amming kommer til et punkt hvor de må må velge amming eller mamming. Alt dreier seg om å forsøke å få i babyen mat, døgnet rundt. Ingen kos, bare frustrasjon og tilslutt innser man at slaget er tapt. Og da trenger man ikke høre uoppfordret at "det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning".