Blogg som galleri og dynamisk arkivskap for pedagogisk dokumentasjon

Jeg holder på med et prosjekt på jobben som fikk sin oppstart etter en planleggingsdag. Jeg jobber i barnehage og vi er stadig i utvikling slik enhver moderne barnahage er. Det kom opp fler problemstillinger underveis. Jeg har en hang til å måtte systematisere endel av det jeg driver med i jobbsammenheng. På enkelte områder kan det være en styrke, mens i andre sammenhenger blir det bare tullete. Uansett, problemstillingene som dukket opp var "Hvordan samarbeide mer på tvers av basene om ulike prosjekter?" og "Hvordan ta vare på det vi driver med?".

Nå skal det sies at jeg har hatt en blogg en stund som jeg har fått trekt inn i arbeidet mitt, den heter fra tegning til fortelling. Dette startet som et studentarbeid hvor jeg intervjuet barn og de tegnet det vi snakket om. Dette var noe jeg synes var veldig gøy og inspirerende så da jeg var tilbake i jobb etter to tette graviditeter ønsket jeg å ta opp den trå`n.

Så intensjonen var å finne en arena for systematisering av pedagogisk dokumentasjon, ikke systematisering av pedagogisk praksis. Et slags dynamisk galleri og arkivskap som var tilgjengelig for alle. Slik at vi også kan se hva andre holder på med mens de er i prosessene. Ofte ser man produkter og dokumentasjon i etterkant.

Å systematisere pedagogisk praksis er noe vi i barnahagene har holdt på med lenge. Men slik jeg ser det står det i kontrast til det Reggio Emilia handler om og den filosofien er noe vi nå forsøker å følge på min arbeidsplass.

Vi har beveget oss bort fra praksisen som handlet om å planlegge for et halvt år eller et år av gangen og hvor alle barna skulle sitte igjen med produkter fra de samme aktivitetene. Vi ønsker nå å være i bevegelse med barna. Vi vil se det enkelte barnet med de ønsker og behov som barnet har. Vi ønsker å inspirere og bli inspirert enten det er barna eller de voksne som er kilden. Det samme gjelder når det handler om å dra prosjektene videre. Inspirasjon skal flyte alle veier.

Vi skal ikke avvise krysslister av ulike slag som uhensiktsmessige. Men de som handler om at alle skal ha laget de samme produktene til jul som vi ansatte har bestemt, det ønsker vi skal forbli historie. Ofte har barna vel så stor glede av prosessen som det å lage et produkt. Men vi skal heller ikke marginalisere den følelsen det gir barna og ha med noe hjem til foreldrene/omsorgspersonene. Her kan vi ha flere tanker i hode samtidig. Vi skal dokumentere den prosessen vi er i slik at foreldre kan følge hva barna driver med, samtidig som de også får med produkter hjem. Det er ikke alltid alle har vært med på å laget det samme. Det kommer an på hva barnet selv har hatt interesse for og ønske om å delta i.

Men vi har også overordnede kunnskapsmål å forholde oss til. Vi har Rammeplanen for barnehager som er et forpliktende men relativt åpent dokument. Derfor vil jeg organisere denne bloggen som en samling for den pedagogiske dokumentasjonen på en slik måte av vi tydelig kan se Rameplanens intensjoner i det vi gjør. De prosjektene vi holder på med bør derfor defineres inn under ett fagområdet. Som regel kan vi finne ulik vekting av mange fagområder når vi jobber med aktiviteter og i møte med barn i lek. Men for lettere å kunne få overblikk av den dokumentasjonen som legges ut bør den organiseres under ett av fagomådene, den/de basene som deltar, det man kaller prosjektet og om det er andre stikkord man anser som nyttige.

Med bakgrunn i det som er nevnt ovenfor håper jeg at vi med dette kan stå bedre rustet mot en systematisering som virker hemmende på spontaniteten og barnas medvirkning. Men skaper et rom for systematisering av den pedagogiske dokumentasjonen. Vi jobber dermed ikke etter et system men står fritt, uavhengig og dynamisk.

Konstruksjon-Medkontruksjon-Rekonstruksjon blir viktige stikkord.

Bloggen gir oss mulighet til å revurdere tidligere erfaringer og hendelser. Det skapes ikke bare tilgjengelige minner men også rekonstruksjoner av det som har skjedd. Dermed kan vi bygge på og ta i bruk veletablerte erfaringer.Vi kan delta i konstruksjonen av nye teorier om barns læring og kunnskapskonstruksjon med dokumentasjonen som grunnlag.

Vi deltar i produksjonen av ny kunnskap under forutsetningen at vi praktiserer kontinuelig selvrefleksjon. Det er en utfordring, det kan gi inspirasjon og økt engasjement.

Dahlberg, Moss og Pence, Kommuneforlaget 2002, Fra kvalitet til meningsskaping

Når så alt dette er sagt så er det og viktig å fremheve viktigheten av de øyeblikkene, møtene,kunnskapsdannelsen/og utvekslingen som skjer i frileken.

Vi kan dokumentere en brøkdel av det som skjer i løpet av en barnehagehverdag.

Hvordan trekke barna inn i vurderingsarbeidet for å heve kvaliteten i bhg?

Dette blogginlegget er ment som bakgrunnstoff til innleget over som handler om blogg som dynamisk arkivskap og galleri, for spesielt interesserte ;)

Utdrag fra min prosjektrapport levert inn ved Høgskolen i Vestfold i 2003:

Det var en problemstilling jeg jobbet med da jeg var student tidlig på 2000 tallet da jeg var i praksis. Jeg kom over en barnehage som drev med et prosjekt de kalte Fra Foto Til Fortelling (Løkebergstua barnehage) De arbeider med bilder og praksisfortellinger. Dette inspirerte meg til å starte utformingen av et opplegg for å samle informasjon fra barna slik at det kunne brukes i videre arbeid med kvalitetsutvikling i barnehagen.

Metode

Målet mitt med arbeidet var å få informasjon om hva barna mener om medbestemmelse og hvilke tanker de har rundt voksenrollen. Jeg ville lage et redskap til dokumentering av pedagogisk praksis hvor barna som brukere var i hovedfokus. Den pedagogiske dokumentasjonen skulle komme direkte fra barna. Jeg hadde også et ønske om å skape refleksjoner og prosesser hos personalet slik at de videre kunne arbeide med materialet som kom ut av dette eksperimentet.

Fra tegning til fortelling

I arbeidet med barna var den viktigste forutsetningen for å få det til, å kunne sitte uforstyrret med barnet og ha anledning til å bruke den tiden vi hadde behov for. En annen forutsetning var at barnet var komfortabel og trygg sammen med meg, jeg var derfor med barna de første dagene uten å gjøre konkrete arbeider til prosjektet. Jeg arbeidet ut fra temaet medbestemmelse og med fokus på voksenrollen, først spurte jeg barnet kan du fortelle meg hva du syntes de voksne bør gjøre i barnehagen, så snakket vi litt sammen mens barnet tegnet den han/hun hadde lyst til ut i fra det vi hadde snakket om. Deretter kan du fortelle meg hva de voksne gjør i barnehagen, og til sist om du kan velge en ting du har lyst til å gjøre i bhg hver dag hva er det? Barna tegnet en eller flere tegninger ut i fra de svarene de gav. Jeg snakket sammen med barnet før, etter og under aktiviteten for å få tak i hva barnet mente om saken. Jeg brukte de samme spørsmålene til flere barn fra to avd. slik at ikke det skulle bli så fremtredene hvilke voksne det var snakk om. Jeg hadde samtale med de eldste barna på avdelingen jeg var på, enkelte av dem to ganger. Jeg valgte meg de eldste da jeg måtte ta et utvalg, og dette var ganske komplisert selv for enkelte av de eldste. Jeg hadde tre barn fra en annen avdeling inne hos meg også, dette var barn som kjente meg fra tidligere praksis derfor spurte jeg disse barna da det er en forutsetning, slik jeg ser det, at de er trygge på meg. Så førte løpende protokoll underveis.

Jeg valgte denne fremgangsmåten for å forsøke å finne ut om det er samsvar mellom hvordan barn ønsker å ha det i barnehagen i forhold til slik de opplever at det er. Dermed får de voksne i barnehagen tilbakemelding fra et barneperspektiv om hva som oppleves i barnehagehverdagen, og slik jeg ser det får man da trukket med barna i en kvalitetsutvikling fordi man jobber videre med kvalitetsarbeide med den informasjonen de har gitt. Med bakgrunn i LØFT metodikken heter det seg at de det dreier seg om vet best (Langslet, 02 Gotvassli) hevder med bakgrunn i Bolmann og Deal at for at mennesker skal oppleve meningsfylde må de bli gitt muligheten til selvstendighet og innflytelse (Gotvassli, 2002). Vi voksne kan ofte mene at vi vet hva som er best for barna, derfor er det nyttig og viktig at vi voksne får tak i barna sine tanker rundt det som berører dem og deres barnehagehverdag. Derfor kombinerer jeg tegning, barneintervju og uformell samtale og kaller arbeidsformen Fra Tegning Til Fortelling, fritt etter Løkebergstuas Fra Foto Til Fortelling.

Jeg hadde en uformell samtale med barna hvor vi kom inn på adferd, verdier, emosjonelle sider, kunnskap, sanseopplevelser, bakgrunn som alder, kjønn, hvor lenge barnet har gått i barnehage, hvor ofte de var i barnahagen. Noe av denne informasjonen hadde jeg innhentet fra personalet på avdeling i forkant. Ikke alt av informasjon jeg fikk hadde nytteverdi i forhold til prosjektet mitt, men en del var allikevel nyttig informasjon til meg som student. Siden barn ofte har konkrete bilder på opplevelser, følelser og hva de persiperer mener jeg dette kan være nyttig. Konkrete spørsmål jeg rettet til barna: Hvorfor går du i barnehage, Hvis ikke det var noen bhg hva ville du gjort da, Hvem bestemmer i barnehagen, hvorfor er det han/hun som bestemmer, hva har du lyst til å bestemme i barnehagen, hvorfor vil du bestemme det, hva bestemmer du i barnehagen, hvordan syntes du det er i bhg når de voksne bestemmer, hvordan syntes du det er i bhg når barna får bestemmer? (Løkken og Søbstad, 97). Jeg erfarte at det gikk lettere å få tak i informasjon om det jeg ønsket, i tilegg til informasjon jeg ikke hadde tenkt på men allikevel kan benytte til min oppgave ved å ta i bruk denne fremgangsmåten. Kan være vanskelig å spørre barn direkte om spørsmål vedrørende voksenrollen, makt og medbestemmelse men ved å bruke denne arbeidsformen har jeg fått tak i helt konkret hva enkelte barn mener om disse tingene i sin barnehagehverdag.

Pedagogisk dokumentasjon

Pedagogisk dokumentasjon består av en prosess og et innhold som sier noe om hva barna sier og gjør, og hvordan man bruker dette materialet i videre pedagogisk arbeid (Dahlberg, 2002). Fra tegning til fortelling er blitt en arbeidsmetode som kan benyttes som pedagogisk dokumentasjon. Den fanger opp hva barna sier om de oppsatte temaene, i dette tilfelle medbestemmelse og voksenrollen.Resultatet ble presentert for hele personalet som et ledd i videre arbeid med barnehagebasert vurdering. På avdelingsplan har det blitt tatt i bruk momenter inspirert fra PLA metoden og idealer fra empowerment da vi tilstrebet oss å ha en holdning basert på at vi skulle bistå i en utvikling hos personalet for å jobbe med personalet og hva som er kvalitet for dem (Aanderaa og Halvorsen, 2001).

Barnevernet som hjelpeinstans

Når man googler barnevernet er ett av de første treffene som kommer opp en organisasjon som jobber for å hjelpe de som er kontaktet av barnevernet. Barnevernsak.no skriver på sin nettside:

”Det er viktig at de tiltak barnevernet treffer, er tiltak som er hensiktsmessig. Det er mange eksempler på at dette ikke alltid skjer”.

Allerede her, i leitinga etter barnevernetsinformasjonsside, innser man at barnevernet har et imageproblem.

Siden de henges ut i media, har tilsynelatende liten tillitt i befolkningen og et ikke eksisterende PR budsjett, har jeg tatt på meg oppgaven som opplysningskontor for hvordan barnevernet kan være til hjelp for de familiene som trenger det og ikke finner frem på nett.

Hjelp i hjemmet

1. Forebyggende tiltak kan være
a. Råd til og veiledning for familien, for eksempel ved å oppnevne tilsynsfører
b. Økonomisk støtte til barnet slik at det kan delta i fritidsaktiviteter og lignende
c. Avlastning ved å gi hjemmehjelp eller plass i barnehage, skolefritidsordning og lignende
d. Støttekontakt
e. Besøkshjem

2. Hjelpetiltak
a. Råd og veiledning fra aktuelle instanser
b. Avlastningstiltak i hjemmet
c. Støttekontakt
d. Besøkshjem
e. Behandlingstilbud i hjemmet
f. Tilsyn i hjemmet
g. Ansvarsgrupper
h. Barnehage
i. Skolefritidsordning
j. Frivillig institusjonsplassering
k. Økonomisk stønad
l. Tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktiviteter eller som kan bidra til at barnet får tilbud om utdanning eller arbeid
m. Anledning til å bo utenfor hjemmet

3. Multisystemisk terapi (MST)
Multisystemisk terapi er et tidsbegrenset og intensivt familiebasert program for ungdom mellom 12 og 17 år som har store atferdsvansker som rus, kriminalitet og skulking.
Målene med MST er:

• å redusere forekomsten av lovbrudd og andre former for antisosial atferd, for eksempel rusmisbruk
• å unngå at ungdommen må plasseres utenfor hjemmet
• Behandling i hjemmet
• Behandlingen foregår i hjemmet. Familien får hjelp av terapeuter som er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Et MST-team består av én veileder og tre terapeuter. Foreldrene får opplæring i og veiledning om oppdragelse i form av praktisk hjelp, og de får hjelp til hvordan de kan skape samhold og omsorg for hverandre. Gjennom MST skal familien bli i stand til å løse framtidige problemer.

• Familien og terapeutene arbeider for:

• å redusere kontakten med avvikende venner og øke kontakten med positive venner
• å forbedre prestasjoner på skolen eller i arbeidslivet
• å få barnet til å delta i positive fritidsaktiviteter
• å forbedre relasjoner mellom familien og omgivelsene

Familien som verdifull ressurs
Foreldrene er likeverdige samarbeidspartnere. De har hovedansvaret for å formulere konkrete behandlingsmål og bidra til at disse blir oppnådd. Familien er en verdifull ressurs selv om den har mange og alvorlige problemer. Gjennom foreldrestøtte og aktiv tilstedeværelse i familien søker behandlerne å gjøre familien i stand til å løse problemene sine selv.

Forskning har vist at MST-terapi som baserer seg på intensiv oppfølging i 4–5 måneder, har en langvarig effekt.

4. Parent Management Training Oregon (PMTO)
• Metoden Parent Management Training Oregon (PMTO) er rådgivning for foreldre med barn mellom 3 og 12 år som viser tydelige tegn på høyt aggresjonsnivå, og som hyppig kommer i konflikt med andre barn og voksne.
• Metoden går ut på at foreldrene får opplæring i hvordan de kan bli flinkere til å fremme sosial atferd hos barna og redusere avvikende atferd i hverdagen. De får råd og veiledning gjennom ukentlige samtaler, både ansikt til ansikt og på telefon. Foreldrene kan delta individuelt eller i grupper.

• Studier viser at behandlingen fører til at barnets atferdsvansker blir betydelig mindre både i hjemmet og på skolen. Det er påvist at behandlingen har positive langstidseffekter både for barnet og for eventuelle søsken.

• Metoden blir også brukt i fosterhjem og på barneverninstitusjoner.

5. Familieråd
Barne – og likestillingsdepartementet (BLD) har bestemt at det skal satses på familieråd: ”Barne- ungdoms, og familieetaten skal arbeide for at familieråd som alternativ beslutningsmetode i barneverntjenesten implementeres over hele landet”.
Slik gjennomføres et familieråd
• Du selv eller barnevernet kan ta initiativ til familieråd. Familien og barnevernet lager i felleskap spørsmål som familierådet skal diskutere og foreslå løsninger til.
• Kommunene bruker uavhengige koordinatorer til å hjelpe familiene med å forberede og gjennomføre familierådet. Koordinatoren jobber ikke i det kommunale barnevernet til daglig og har som oppgave å informere og besøke familie / slekt, venner og andre viktige personer i nettverket som familien ønsker skal være med på familierådet.
• Familierådsmøtet gjennomføres. Et viktig prinsipp er at barnets interesser skal stå i fokus. Barnet er vanligvis til stede på selve møtet. Møtet varer ca 3-6 timer og er delt inn i tre deler:

1. I første del er alle deltakerne på familierådet tilstede, også koordinator, eksterne fagpersoner og barnevern. Fagpersonene gir nødvendig informasjon om barnets situasjon. Informasjonen er gjennomgått med barnet og foreldrene på forhånd.

2. Møtets andre del består kun av familiens nære nettverk. Familierådet skal diskutere og komme til enighet om en skriftlig plan for å bedre situasjonen til barnet. Koordinator og barnevernet kan kalles inn underveis.

3. I tredje og siste del av møtet kommer koordinator og barnevernet inn igjen til familien. Planen som familien har laget drøftes.

• Barnevernet tar stilling til de forslag fra familien som trenger vedtak. Koordinator eller barnevernet sender dette ut i etterkant. Det som familien og barnevernet nå er blitt enig om evalueres vanligvis med ett eller flere oppfølgende familieråd.

6. Funksjonell familieterapi (FFT)
Funksjonell familieterapi er et behandlingstilbud for familier og ungdom med atferdsvansker.

Funksjonell familietarapi (FFT) er et frivillig behandlingstilbud for familier hvor ungdom (12 -18 år) viser alvorlige atferdsvansker eller eri irisiko for å utvikle dette. Det kan dreie seg om et høyt konfliktnivå i hjemmet, problemer i forhold til skolen eller uheldig innflytelse fra venner eller rus. For noen ungdommer kan FFT være et alternativ til plassering utenfor hjemmet.
Evalueringsforskning har vist at FFT-behandling gir god hjelp til familier og ungdom med atferdsvansker, samt virker forebyggende i forhold til problamutvikling hos yngre søsken.
Målene i en FFT-behandling er å:
• se ungdommens atferd i sammenheng med hvordan alle i familien påvirker hverandre
• hjelpe familien til en felles problemforståelse
• skape samtaler med mindre negativitet og færre beskyldninger
• styrke familiens kommunikasjon, problemløsing, og samhandling
• sette familien i stand til å løse framtidige problemer
• bidra til at familien kan benytte seg av hjelp og støtte i sitt nærmiljø og nettverk

Hvordan jobber de?
I FFT møter terapauten familien på kontoret eller hjemme hos familien. Det er nødvendig at både ungdommen og foreldrene møter til samtalene. FFT-terapauten skal gjennom samtalene med familien bidra til å bedre samahandlingen i familien og styrke familiens kommunikasjon, probleløsing, konflikthåndtering og foreldreferdigheter. Det arbeides for at alle i familien skal delta i et gjensidig endringsarbeid.
Et FFT_tilbud er ofte intensivt i oppstarten med mulighet for flere møter i uken. Videre i behandlingen er det som regel ett møte i uken. Behandlingen varar fra tre til seks måneder, men avsluttes tidligere hvis situasjonen har bedret seg.
Hvem tilbyr FFT?
FFT er et behandlingstilbud som drives av Bufetat. Henvisning til FFT skjer ved at det kommunale barnevernet henviser en familie til nærmeste fagteam.

All informasjon er hentet på: http://www.bufetat.no/
Foto: VipsPips

Jeg vil opplyse de uopplyste

Innholdet i barnehagen er mer enn lek.
Det er mer enn tilsynelatende unyttige observasjoner, kartleggingsprosjekter, skikurs, perling, plastelina, bleieskift, måltider og påkledning. Vi passer ikke barn, vi forvalter hverdagen til lærende, sårbare, ulike og unike små mennesker i starten av livet.

Vi har en relasjon med barn over flere år, en relasjon som er særdeles ubalansert i maktforholdet. Vi har en definisjonsmakt i barnas hverdag som er totalitær. Vi har ansvar for hele barnet, det mentale, det sosialt, det fysiske og samarbeid med foreldrene. Når man har en slik rolle, en stilling som er så fremtredene i små barns liv og virke er det uansvarlig at det driftes barnehager uten utdannet personell. Viktigheten av dette kan vi også se på i et samfunnsperspektiv. Enten man har fokus på det økonomiske aspektet eller det menneskelige aspektet, så er ALLTID det grunnlage man får med seg fra barndommen viktig.

Ikke at barnehagen skal redde alle fra alt, men den kan hjelpe mange med mye om kunnskapen er tilstede.

Vi kan tidlig gi barn ekstra oppfølging og hjelp, om det er spesielle behov og avvik. Sett i et menneskelig perspektiv kan det gi endel av barna et lettere voksenliv, med støtteapparat tilstede fordi de kom tidlig inn i et system som de har hatt behov for. De har blitt sett, hørt og tatt hensyn til. I et sammfunnsøkonomisk perspektiv er det rimeligere å sette inn tiltak tidlig for å hjelpe folk til å bli endel av samfunne, slik at de kan bidra på sin måte, enn å være på siden av samfunne. Skal man vite hvem som trenger denne ekstra hjelpen, og hva slags hjelp de bør få, fordrer det en kunnskapsbase om pedagogikk, psykologi og spesialpedagogikk. Det finnes masse flott ufaglært barnehagepersonale som er dyktige, akkurat som det finnes udyktige faglærte. Jeg skal ikke ta opp den diskusjonen her, det er et tema for ett eget innlegg, men det må sies ellers blir det gjerne hovedfokuset.

I mine øyne er det en respektløs og uforsvarlig behandling av barn at det går så mange ufaglærte på dispensasjon i årevis. Det er også en skandale at ikke barnehagene åpner for tverrfaglig samarbeid i større grad. Nå er det slik at barnevernspedagoger får jobb på dispensasjon, altså de er gode nok til å jobbe der men ikke å få full anerkjennelse for den jobben de gjør...

Barnevernspedagoger i barnehagen er en tilførsel av spesialkunnskap som bør anerkjennes. De sitter på masse kunnskap som kan utfylle førskolelærernes kunnskapsbase og dermed styrke personalgruppa faglig. 

Det er så mye fokus på barnehagelokaler for å innfri full barnehagedekning, at innholdet er fullstendig tatt av dagsorden. Det er en og annen kommentar i dagspressen fra en frustrert barnehageansatt eller høyskolelektor, men de forsvinner i mengden av oppslag om kreative løsninger av arealbruk og nybygg. For det er plasser som er viktig, antall plasser og prisen på dem.

Alle barn skal få plass slik at vi foreldre kan komme tilbake i samfunnsmølla og produsere varer, tjenester og realisere oss selv. Det er greit, jeg er tilhenger av et inkluderende arbeidsfelleskap hvor alle skal få mulighet til å delta. Og da må vi ha barnehageplasser til våre barn. Men det jeg har trøbbel med å akseptere er at tilbudet er av dårlig kvalitet.

Vi som jobber i barnehage har utrolig mange forventninger og krav knyttet til vår rolle, enten vi er assistenter, fagarbeidere eller pedagogisk utdannet. Spesielt er det knyttet mange forventninger opp mot rollen som pedagogisk leder. Både fra foreldre, kolleger, samfunnet og de instansene vi møter på vår vei (PP tjenesten, barnevernet, helsestasjonen etc) i vårt ønske om å gi barna den beste hverdagen de kan ha.

Barn er som nevnt ulike, og ulike mennesker har ulike behov. Ergo vi kan si alle har spesielle behov. Men noen behov er mer spesielle og av en mer prekær og sårbar karakter. Enkelte av disse små menneskene som vi har i vår varetekt, har kanskje kun oss i barnehagen som stabile voksne.

Ansvaret som ligger i den rollen jeg skal forvalte er så viktig at jeg nå opplever at det bør skje et paradigmeskifte i holdningene til de som er ansvarlige for gjennomføringen av barnehagepoltikken.

I den kollektive oppfattelsen av hvordan en barnehage skal være opplever jeg at barn og barndom blir tatt på alvor. Barnehagen blir sett på som en viktig del av det norske samfunn hvor innhold, fagpersoner og omsorg er viktig.

Men i kjølevannet av makspris og full barnehagedekning , er hverdagen langt fra de gode intensjonene i Rammeplanene og Lov om barnehager. Realiteten viser seg å være fryktelig sprikende og ujevn. Enkelte barnehager er flotte, i både form og innhold mens andre knapt har fagfolk og forsvarlige lokaler.

Dermed blir lovnad om full barnehagedekning et problem! Det blir ikke barnehagedekning, det blir plass til alle som trenger barnepass. Kravene til hva barnehagen skal inneholde blir ikke innfridd.

Når det kommer til fagfolk har det vært en mangelvare i årevis, men siden liv og fysisik helse ikke står på spill kan ufaglærte gå i både styrer og pedagogstillinger på dispensasjon. For alle kan jo egentlig passe barn, ikke sant?

Innholdet og viktigheten av fagutdannet personell i barnehagen marginaliseres, og det resulterer i lav status og lite interesse for yrke.

Barnehagen, form og innhold

I dagens utgave av Dagsavisen spør Liv Alice Pope om hvor vi vil med barnehagen. Et betimelig spørsmål nå i disse tider hvor barnehagefokuset i hovedsak dreier seg om full barnehagedekning og makspris. Hvor mange plasser, og hvor mye koster det er hovedtema. Det bygges større og mer kreativt, som under jorden. Eksisterende kvadratmeter blir utvidet ved at plutselig garderoben omdefineres, og dermed blir tatt med i det totale oppholds/leke arealet. Barn blir kjørt i busslast ut av byen, de går på uteavdelinger med lavo og utedo. Jeg ramser ikke opp disse alternativene fordi jeg på noe måte mener at de er eksempler på dårlige valg, kun at det finnes et stort mangfold når det kommer til organiseringen av hvordan barna skal motta et antatt pedagogisk opplegg. Rammene rundt er av stor variasjon, men hvordan er det med innholdet?

Kartlegging
Pope tar utgangspunkt inn i debatten som mor, men bakgrunnen hennes er av pedagogisk art. Slik jeg leser Pope, reagere hun på det antall kartleggingsverktøy som introduseres i det pedagogiske arbeidet. Og at ”pedagogikk reduseres til å observere, kartlegge, vurdere og i siste instans utøve kontroll over barns væren i barnehagen”. De av oss som har lest eller sett tv serien ”Lekestue” kan her trekke litt på smilebåndet og se humoristisk på flommen av nye modeller, metoder, kartleggings og observajonsopplegg for barnehagene.
Men det Pope her helt konkret tar utgangspunkt i er kartleggingsprosjektet ”Her kommer jeg…-fra barnehage til skole” i regi av Utdanningsetaten.

I følge Utdanningsetaten er hovedmålet og hensikten med verktøyet ”å samle og systematisere nødvendig informasjon fra alle aktørene i barnets overgang mellom barnehage og skole”. Informasjon som kommer ut av en slik kartlegging kan gjøre arbeidet for skolen adskillig lettere i målet om tilpasset opplæring, da de har et utgangspunkt om hva barnet trenger. Men det kan også være stigmatiserende og hemmende da informasjonen kan være feil, misvisende og for en del kan det være en god ting å starte med rene ark uten å allerede ha en ”båsplassering”. I tillegg kan fokuset på kartleggingen ta for stor plass i barnehagen, som Pope påpeker, ”skyve pedagogers kritiske, etiske og pedagogiske refleksjon ut i perefien av tenkning og handling.”

Mange barnehager har i dag ulike former for kartlegging av hvor barna befinner seg ut ifra en gitt norm når det gjelder bla språk, motorisk utviking, emosjonell utvikling etc. Når det kommer til kartlegging og observasjon av barn mener jeg fokuset i seg selv verdifullt og nyttig, for da tar man seg tid til å observere enkeltbarn over en gikk periode. Man setter seg ned og ser barnet, samhandler med barnet, snakker om og med barnet, tar bilder av barnet, samler tegninger barnet har tegnet og kanskje til og med intervjuer barnet. Det betyr at alle blir sett, blir et barn sett føler det seg og ofte sett. Dette blir dermed og et nyttig verktøy for kvalitetsikringen av at hver enkelt barn får jevnlig oppmerksomhet , enten barnet syntes eller ikke syntes god i en barnegruppe. Dette har stor egenverdi i seg selv.

Kartlegging av språk
Et eksempel på en form for kartlegging er TRAS.
TRAS står for tidlig registrering av språkutvikling hos barn. Hensikten med TRAS er å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. For en del av barna som har utfordringer i språkutviklingen dreier det seg ikke bare om det uttalte ord, men forståelsen rundt begrepene. Mangler barnet det blir det for det meste papegøyespråk, hvor barna repeterer de voksnes tale uten å forstå innholdet. Barn fra 11/2 til seks års alderen lærer i gjennomsnittet 9 ord hver dag. Dermed er det utrolig mye verdt for et barn og dens foreldre å bli fanget opp så tidlig som mulig, et hjelpemiddel på veien til det er f.eks. TRAS.
Videre inn i skolehverdagen kan det derfor ha enorm nytte med verktøy som ”her kommer jeg, overgang fra barnehage til skole” . De som faller utenfor rent språklig kan lettere fanges opp og informasjonen, hva man har jobbet med og hvorfor, blir ført videre i stede for at læreren må starte på nytt. Dermed står barnet sterkere rustet til å lære i andre fag, Språket er grunnlage for all læring.

I tillegg til de nevnte fordelene får man dokumentasjon på hva man driver med, og i dagens barnehagehverdag er det blitt mer og mer fokus på nettopp dokumentasjon. Det eksisterer krav om evaluering av årsplaner og prosjekter men enkelte kommuner som f.eks Bærum er det innført krav om dokumentasjon av arbeidet med enkeltbarn, avdeling, foreldre og ansatte. I følge barnehagekontoret i Bærum kommune skulle: ”Kvaliteten på barnehagetilbudet i Bærum videreutvikles ved at alle barnehager innen juni 2006 har etablert redskap og praksis for systematisk dokumentasjon og vurdering av det pedagogisk arbeidet”.