Forventninger og blogg som åpent læringsfellesskap

Da jeg som relativt nyutdannet var satt til å ha en "oppdragende" rolle for en del barn hvis foreldre ikke var av norsk opprinnelse, fikk jeg en aha opplevelse. Det kan se ut til at endel av oss med norsk/skandinavisk opprinnelse har en mer krampaktige holdning til barn og selvstendighet enn enkelte foreldre fra andre deler av verden. Alle disse tidvis urimelige forventningene vi hadde til små barn og deres adferd i barnehagen ble veldig synlig i samspill med mennesker som matet treeåringen sine, brukte vogn til fireåringene, ble bestyrtet over at vi dro småbarn ut i all slags møkkavær på tross av at vi hadde så flotte lokaler og leker.

Jeg leste et innlegg i aftenposten for en stund tilbake som fikk meg til å tenke i litt mer profesjonsrettede baner. Et stunt som forøvrig var litt smertefullt da jeg er relativt ute av trening etter å ha satt over gjennomsnittet antall barn til verden, og derfor har "stelt" hjemme de siste åra.

Vel, innlegget tok for seg noe så hverdagslig/hjerteskjerende som barnegråt på bussen, og at det er en grunn til at barn gråter.

I innlegget kommer det frem at det er et foreldrepar med en godt kledd baby i vogn, på en varm buss, som ignorerer at barnet gråter. Foreldreparet blir konfrontert med den åpenbare problemstillingen, at barnet har det altfor varmt. Hvorpå mor responderer at gråtingen gjør henne ikke akkurat mindre varm. En annen kvinnekommenterer dette utsagnet med "men det vet jo ikke hun konsekvensene av". Og det er her jeg stopper opp og nøtta starter og kverne litt.

Dette forholde mange av oss har til barn og selvstendiggjøring. Når det skrives årsplaner i barnehager, snakkes på foreldremøter og når foreldre diskuterer oppdragelse så er det en voldsom fokus på barn og selvstendighet. Eksemplet i Aftenposten innlegget blir en smule drøyt da barnet fremdeles er en baby, men vi har en forventning om at små barn, i denne sammenheng under skolealder, skal være oppegående, reflekterte og selvstendige. Man hører det i diskusjoner i barselgrupper, forum på nett, velmenende flerbarnsmødre (i denne gruppa befinner jeg meg) og helsesøstere. Barna skal reise seg opp, ikke gråte, børste av seg "det går bra".

Vi har en forventning om at barna skal kunne spise selv fra før de er to, kle seg selv før de tre, være empatiske, ta beskjeder, holde orden, dele, rydde etter seg, ikke grise, ikke slå/lugge/bite/klype/ og andre fysiske krumspring av negativ art mot andre barn eller voksne.

Hilse, vise takknemlighet og om den ikke er ektefølt skal de i allefall si takk. De skal kose voksne som går, kose voksne som kommer, om de ikke har sett vedkommende på 6mnd, som er 1/4 del av livet, får det så være. De skal vaske hender før og etter mat, etter dobesøk. De skal sitte pent på stolen sin, sitte pent på fange, sitte pent på bussen, sitte pent på huska. De skal ikke bruke "utestemme" inne. Og om de har gjort noe "galt" skal de kunne redgjøre for hva det var de gjorde som ikke var bra.

Vi har så enorme forventninger til småbarn, at vi kompliserer hverdagen både for dem og for oss. Vi forventer at de skal godta argumenter som, "det spiller ingen rolle hvem som startet, nå ber dere hverandre om unnskyldning". Noe som er latterlig å forvente av barn, det er bare å vende hode til litt mer sydlige strøk så har man et forferdelig illustrerende eksempel på at vi voksne ikke nødvendigvis er særlig gode på det.

Nå mener jeg ikke at det alt ovenfor er uviktig, absolutt ikke. Jeg er en særdeles tilhenger av at barn f.eks skal lære seg å si takk når de får noe, og vaske hendene etter dobesøk. Jeg tror at det er to relativt enkle grep for at mine barn skal bli møtt på en bedre måte av "fremmede" voksne i barnehage, skole, sfo eller hjemme hos andre barn. Men kanskje vi skal slippe litt opp på krava, gi dem litt mer spillerom til å observere større barn og voksne. Ikke krisemaksimere om smårollingen biter, men heller passe på slik at barnet ikke skader andre.

Men innlegget i Aftenposten fikk fler enn meg til å tenke, og det er det som er så spennende med bloggverdenen. Man får innblikk i ulike tankerekker og hva andre fester seg ved, det blir et åpent læringsfelleskap som er berikende og lærerikt. Slik som da bloggeren HvaHunSa kommenterte på Twitter, etter artikkelen i Aftenposten: " Mødrebashing i fedrenes fravær er sannelig en populær øvelse" http://www.aftenposten.no/m...3:44 AM Feb 5th from web.

Nå som vi nærmer oss kvinnedagen kan det være et ålret fokus å ha, forholdet mor, far og barn og det ansvaret vi ofte tillegger mor i større grad enn far. Jeg må innrømme at da jeg leste artikkelen streifet det meg ikke at far og var tilstede, jeg ansvarliggjorde mor helt til HvaHunSa satte meg på bedre tanker. Hvorfor er det slik, at vi så ofte fritar far og ansvarliggjør mor når det kommer til barna?

Toåringen og Obama

Av en eller annen grunn har toåringen i huset en forkjærlighet for Obama. Han var så heldig og fikk en playmofigur da vi var hos Bestemor sist og da jeg spurte hva den het sa han Obama. Han annonserte dette til stor fornøyelse for resten av familien også, vi syntes alle det var litt artig.
Men artig gikk over til sprudlende fliring for hans mor i dag, da toåringens fascinasjon for navnet Obama fikk en ny dimensjon. Det gikk en farget mann forbi oss på vei hjem fra barnehagen, det er ikke noe veldig spesielt syn. Men der vi bor er tettheten av oss blendahvite adskillig høyere enn mennesker med variert kulør. Anyway, vi gikk forbi en mann på gata og denne mannen flira litt og kommenterte oss da jeg hadde en unge i vogn, og har en annen på ryggen. Toåringen sa hei, og pratet litt tilbake. Vi kom noen meter forbi før han spurte, "hvor er Obama?".

Min undring nå går på om han syntes Obama er så artig å si, at det var derfor han lurte på hvor han var. Eller om tv`n sto på litt for mye under den amerikanske valgkampen. De har hatt om Afrika og den afrikanske gutten Jebo i barnehagen og etter det har han kalt barn med mørk hud på barnetv for Jebo. Er alle med kulør i toåringens verden Jebo eller Obama? Er dette noe jeg skal problematisere, overse, eller flire av?

På tur med nytt kamera

"Birds!"
















"Ser jeg hardt nok i bakken tror han jeg ikke overser, men bare er fryktelig opptatt"









"Hjemme"




























"Klatrehortensia"

Vinter

Twitter, IE-6, og nerdegutter

Jeg har vært på Twitter en stund, men ikke fått helt klart for meg hva jeg skal bruke den til annet enn å få siste oppdatering fra bloggere jeg følger. Og det kan jeg strengt tatt få gjennom andre kanaler. Men bevares, det har vært artig med korte små hverdagsmeldigner fra bloggNorge. Spot on observasjoner og artige kommentarer, slikt er underholdende.

Men i går, i går fikk jeg en åpenbaring når det kommer til nytteverdien av twitter. Det startet med en nerd, min egen samboer, en datanerd ansatt i finn.no. På finn.no sin lekegrind, finn.labs. Anbefalte han IE-6 brukere til å oppgradere sin nettleser. Han startet en dugnad, så i ekte Gerhardsen ånd har nerder med kontroll på store nettsider over det ganske land/og utland kastet seg på prosjektet.

Sukk, engasjerte folk "you just have to love dem".
Illustrasjonen er tatt fra: http://georgecoghill.com/illo/html/home.htm

Pepperkakemann i februar

Denne "well hung" peppekakemannen produserte en av barna under julebaksten hos bestemor. Jeg tok vare på mannen for å vise den til den antatt stolte faren da vi kom hjem. Peppekakemannen fortjener å bli publisert selv om vi streng tatt er på overtid når det kommer til juletemaer.

Menn og beskjeder

Jeg sitter her med et voldsomt behov for å generalisere, men det er en ikke særlig stuerein affære. Litt mer romslighet for den slags aktivitet har det som regel vært om generaliseringen gjelder menn. Men ting i tiden tyder på at slik er ut, så med det i hodet hopper jeg ut i det farlige farvannet av politisk ukorrekthet.

Mitt generaliseringsbehov oppstod i går, for da hadde jeg en samtale med et familiemedlem av det motsatte kjønn som ikke har bosted i min husstand. Samtalen bestod av et spørsmål, en beskjed og litt sosial prat som jeg tok initiativ til. Helt konkret kan jeg si at jeg ba min bror om å kjøpe gave til vår stefar, og sa at gaven gjerne kunne være filmer men ikke av det voldelige slaget som f.eks "Gangs of New York".

Grunnen til at jeg spurte om dette var at jeg ikke kunne være tilstede grunnet sykdom, dette var da innholdet i den sosiale delen av samtalen. Et spørsmål, en beskjed og en liten sosial del.

Forslaget til hva vi IKKE burde kjøpe kom av en samtale jeg selv hadde hatt med vår mor tidligere på dagen, hvor det ble sagt at slike filmer, eksemplifisert i "Gangs of New York" ikke var tingen for vår stefar. Vi snakket lenge og vel om litt av hvert, en hyggelig familiær samtale.

Litt seinere på ettermiddagen snakket jeg igjen med min mor, for å høre litt om bursdagen, gaver etc. Lattermildheten boblet mer eller mindre ut av meg da hun fortalte hva min oppmerksomme bror hadde kjøpt til var stefar. Han hadde riktig nok kjøpt filmer, opptil flere stykker. Og en av dem var, "Gangs of New York". Videre sier mamma at han kommer nok til å bytte den, for han har den fra før men har aldri sett annet enn starten da han syntes den er så fryktelig brutal. Jeg satt flirende tilbake, det ble bare for komisk.

Min sambo, som og er av det særdeles observante slaget fikk dette med seg. Så da jeg luftet teorien om at kanskje jeg heretter skal snakke punktvis og luke bort de sosiale elementene, så mente han at det var lurt. For visstnok snakket jeg så mye, at i informasjonstrømmen ble beskjedene borte.

Konklusjonen ble lagt fram for min bror og han sa seg veldig enig i den.
Så min konklusjon av tilbakemeldingene fra disse to menn, er at alt annet enn spørsmål og beskjed på telefonen er rett og slett utenomsnakk. Dette er menn som begge må holde mange baller i luften samtidig på jobb, både av teknisk art og i samarbeid med andre. Så hva er det da med menn og deres relasjon med kvinner i familien? Bare tuner de ut fordi de antar at det som kommer er uinteressant, sagt før, av mindre verdi for det er ikke fotball eller data?

Men, jeg må opplyse om at spørsmålene er på bakgrunn av erfaringer med disse to. I andre sine familier finnes det sikkert menn som gjerne slår av en prat om løst og fast uten å miste hverken tråden eller innholdet.

Mens jeg ser folk gå på ski ute

Sitter jeg inne og leker...
Øysteins tegneblyant er tingen

Dette lærte jeg på barnetv i går

Mannen tegnet riktignok med blyanter, men jeg tok utfordringen videre og inn i PhotoShop. Avansert som jeg er i min kunstneriske utfoldelse.
Øysteins blyant er tingen.

Ettermiddags blues

Morgen blues

I dag fant toåringen ut at han skulle stå opp 5:45, det syntes mamma var litt tidlig. Men, han hadde litt å gjøre, litt å føre så da ble det sånn. 5:55 sto vi nede på kjøkkenet, gutten blid som ei sol, mamma litt mer dempet. Siden vi allerede var oppe var det jo like greit å gjøre noe nyttig, så jeg startet å rydde bort det som skulle vært ryddet i går. Den lille doser`n er jo mildes talt begeistret for å hjelpe til med å tømme oppvaskmaskina, så vi startet med det. Dessuten er mor en smule ute av vater i ryggsøyla om morgenen så da passer det å ha en liten kar rett over meter`n som kan ta den nederste delen.

Da det var gjort gikk Frøken Effektiv i gang med å vaske og koke flasker, babyen som ikke er så baby lenger men 8mnd trenger jo noe reint å drekke av. Så var det papp, det blirjo endel av det på kjøkkenet i en husholdning på seks. Mens jeg sto og puttet den ene melkekartongen oppi den andre, står gutten og ser lurt på meg. “Det var lurt mamma, det var lurt!” sier den fine gutten med den lille stemmen sin full av begeistring. Da gjør det ikke så mye å stå opp i otta lell tenkte mor, den tanken fikk jeg ha til jeg skulle i gang med siste ladning babyplast.

Da kastet gutten fra seg HinkelPinkel og MakkaPakka, som han 5 sekunder tidligere begeistret gikk å koste på. Han kastet dem med en grovt sukk som var en 13 åring verdig. Noe han har plukket opp etter sin søster på ni, “going on thirteen”.

Vel, tenkte gutten skriker jeg bare høyt nok så får jeg det som jeg vil.

Og før jeg visste ordet av det ryddet jeg resten av kjøkkenet bærende på en 2 åring på hofta!

Utrolig hva man får til med en hånd og rett motivasjon når forkjølelsen dundrer i hele kroppen og hode føles som om det skal sprenges.

Og det før griningen startet.

Slanking på bekostning av sultne

Det finnes en plante som skal dempe sultfølelsen, den brukes til "vidunder" kurer som faktisk skal virke. Må innrømme at da jeg hørte om denne, ble jeg interessert og ønsket å finne ut mer. Og i følge noen reklamer jeg snublet over, skal den være super effektiv, hos de den faktisk virker på. For det er da selvfølgelig ikke alle som har effekt av den. Men som reklamen videre forteller, man oppnår best resultat om man trener og går på diett ved siden av. Pussig nok.

Christina og Rolv Hjelmstad har et nettsted om urter.
På dette nettstedet kommer det endel skremmende informasjon frem:

Hoodia har i uminnelige tider blitt spist av såkalte ”buskmenn” i Sør-Afrika. Ved å spise en skive av hoodia to ganger daglig kunne jegere av San-folket undertrykke sultfølelsen og fremdeles beholde sin energi på to til tre dager lange jaktturer. På den måten kunne de bringe byttedyrene med seg hjem uten å spise av dem på turen, noe som var god skikk i disse områdene av Afrika.

Om hoodia vil være til så stor hjelp for folk i den vestlige verden som reklamen påstår, gjenstår å se. Min mening er at hoodia er en urt som vokser i Afrika for at den skal kunne hjelpe mennesker der til å overleve når de er på vandring gjennom ørkenstrøk med lite mat. Prinsipielt mener jeg av vi i Vesten primært bør søke etter legemidler i planter som vokser i vår egen del av verden. Det er uansett et paradoks at verdens overvektige skal finne et appetittdempende middel i et område av verden hvor mange mennesker sulter, og at den farmasøytiske industrien i Vesten nok en gang skal kunne gjøre seg rik på ressurser fra den fattigste delen av verden. Hvis hoodia som medisin blir en bestselger, må det sørges for at de fattige stammene i Afrika får en del av kaka, slik at dette ikke blir nok et eksempel på at den fattige og sultne del av verden hjelper de rike, uten å få noe tilbake.

Så da kan de av dere som har kjøpt eller har tenkt til å kjøpe produkter med dette virkestoffet, skamme dere hele veien til helsekostbutikken/apoteket eller netthandelen.

2009 så langt

Så langt har det nye året bydd på:
Barn nr 3, 2 år. Syk en uke, hoste, feber, generelt ute av vater. Vikarlegens hjelp endte i overdose med efedrin. Det var ikke noe pent syn.
Overlapp et par dager, med barn nr 4, 9mnd. Hostet i en uke, så kraftig at det ender i oppkast, noen dager feber, jeg har nå oppdaget en og annen prikk?? Far nr 2, 37 år. Syk en dag, rennaræv og hodepine. Mor, nr 2, 33 år, overlapp med far, nedsauset, bomull med bly i hue, sirup i nesa og dotter i øra. Barn 1 og 2, vel de er antagelig neste på lista....

Så bloggen forblir rimelig tynn, uten nærliggende planer om dypdykk, spenning, storslagen humor og fantastiske skriblerier. Og det er selvfølgelig ene og alene grunnet den særdeles syke familien......

"Dokka kjører bil"

Toåringen hoppet opp og ned mens han klappet i hendene sine, det er avansert gymnastikk for en liten kar. Årets første julegave av interesse var i ferd med og pakkes ut.

"Bil" hvinte han overbegeistret da han så et par store hjul. Begeistringen avtok ikke da vi kunne skimte en nydelig rosa dokkevogn med blomster på.

Oppe i vogna lå en liten dokke, med blå dress og lue. Gemalen og hans svoger vekslet oppgitte og overbærende blikk da vognen kom frem i all sin herlighet. Toåringen tok sakene nærmere i øyesyn, løftet dokka opp kastet den deretter ned i vognen igjen og ropte begeistret "dokka kjører bil" før han satte fart og raste avsted.

Seconds

Om lønna mi hadde kommet i en fem/seks ganger så stor variant så skulle jeg kastet meg rundt og kjøpt et slikt bilde. Dette er nok solgt for lengst, men for en fabelaktig ting å ha på veggen....

Bildet, Seconds og fler av Marius Engstrøm ligger ute til skue på Galleri Haaken sin hjemmeside