Renere miljøsamvittighet tilbys!

Som gammelt Natur og ungdom medlem hender det til stadighet at det klør i samvittigheten min da jeg tidvis gjør ukloke miljøvalg. Enkelte av valgene blir tatt på bakgrunn av at jeg ikke vet bedre eller har vært for lat til å engasjere meg. På tross av at miljøengasjement er noe jeg setter høyt hos andre, har jeg ikke vært så flink til å stable egeninnsats av nevneverdig verdi på beina de siste åra. Jeg kan sikkert hoste opp noen mer eller mindre brukbare unnskyldninger for mitt manglende engasjement og labre innsats, men det finnes jo de som brenner i begge ender uansett hva slags livssituasjon de er i. Noe som er utrolig inspirerende å se.

Men det er ikke alltid man trenger å brenne i begge ender for å kunne gjøre en forskjell. Innimellom holder det bare med en liten innsats som kan utgjøre enorme forskjeller. Derfor skal jeg oppfordre alle jeg kjenner til å henge seg på Earth hour som er verdens største klimakampanje.

Slukk lyset 1 time 20:30 lørdag 28. Mars. Gjør du det deltar du i en global klimamarkering som er historisk. Hver lysbryter teller, og målet er en milliard deltakere verden over. I 2007 deltok 2,2 millioner mennesker og 2100 bedrifter. Denne innsatsen resulterte i at det ble spart like mye energi som om vi skulle fjernet 48 000 biler fra norske veier i et helt år i følge WWF sine hjemmesider.

Pass på den fine jorda vår
I forbindelse med denne kampanjen inviterer Deichmanske bibliotek alle barn i Oslos barnehager til å tegne en tegning , temaet er "Pass på den fine jorden vår". Her blir barna oppfordret til å tegnet noe de bryr seg om og om barna syntes er viktig å bevare. Og at det derfor er viktig at vi alle gjør det vi kan for å spare strøm.

Barnehagene kan levere tegningene til nærmeste Deichmanske bibliotek, eller sende inn barnetegningene til følgende adresse: Deichmanske bibliotek, Barne- og ungdomsavdelingen v/ Toril Bang Lancelot, Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo

Tegningene vil bli utstilt på hovedbiblioteket fra 28. mars til 1. mai og må være levert innen 20. mars og være merket med barnehagens navn. Utstillingen kan besøkes i bibliotekets åpningstid og være en del av earth hour 2009 kampanjen.

Slik blir du med på kampanjen

Alle kan delta under Earth Hour. Det enkleste er å slukke lyset 28. mars 2009, klokken 20.30. For øvrig kan du

• registere deg på earthhour.no
• bli med i Earth Hour Norges side på Facebook
• få med deg flere! Spre nyheten til folk du kjenner
• ...på skolen eller arbeidsplassen
• ...eller i en organisasjon du er medlem av
• finn på noe ekstra: Bare fantasien begrenser hvilke arrangementer man kan gjennomføre i forbindelse med Earth Hour. Unplugged-konsert? Lysvandring? Mørkegjemsel? Uglesafari?

Les mer om klima på WWFs klimaskole og lær hva du kan gjøre for å begrense klimagassutslipp på klimaloftet.no.
Hentet fra http://www.wwf.no/om_wwf/dette_jobber_med/klima/vare_losninger/earthhour09/

Barnehagen, form og innhold

I dagens utgave av Dagsavisen spør Liv Alice Pope om hvor vi vil med barnehagen. Et betimelig spørsmål nå i disse tider hvor barnehagefokuset i hovedsak dreier seg om full barnehagedekning og makspris. Hvor mange plasser, og hvor mye koster det er hovedtema. Det bygges større og mer kreativt, som under jorden. Eksisterende kvadratmeter blir utvidet ved at plutselig garderoben omdefineres, og dermed blir tatt med i det totale oppholds/leke arealet. Barn blir kjørt i busslast ut av byen, de går på uteavdelinger med lavo og utedo. Jeg ramser ikke opp disse alternativene fordi jeg på noe måte mener at de er eksempler på dårlige valg, kun at det finnes et stort mangfold når det kommer til organiseringen av hvordan barna skal motta et antatt pedagogisk opplegg. Rammene rundt er av stor variasjon, men hvordan er det med innholdet?

Kartlegging
Pope tar utgangspunkt inn i debatten som mor, men bakgrunnen hennes er av pedagogisk art. Slik jeg leser Pope, reagere hun på det antall kartleggingsverktøy som introduseres i det pedagogiske arbeidet. Og at ”pedagogikk reduseres til å observere, kartlegge, vurdere og i siste instans utøve kontroll over barns væren i barnehagen”. De av oss som har lest eller sett tv serien ”Lekestue” kan her trekke litt på smilebåndet og se humoristisk på flommen av nye modeller, metoder, kartleggings og observajonsopplegg for barnehagene.
Men det Pope her helt konkret tar utgangspunkt i er kartleggingsprosjektet ”Her kommer jeg…-fra barnehage til skole” i regi av Utdanningsetaten.

I følge Utdanningsetaten er hovedmålet og hensikten med verktøyet ”å samle og systematisere nødvendig informasjon fra alle aktørene i barnets overgang mellom barnehage og skole”. Informasjon som kommer ut av en slik kartlegging kan gjøre arbeidet for skolen adskillig lettere i målet om tilpasset opplæring, da de har et utgangspunkt om hva barnet trenger. Men det kan også være stigmatiserende og hemmende da informasjonen kan være feil, misvisende og for en del kan det være en god ting å starte med rene ark uten å allerede ha en ”båsplassering”. I tillegg kan fokuset på kartleggingen ta for stor plass i barnehagen, som Pope påpeker, ”skyve pedagogers kritiske, etiske og pedagogiske refleksjon ut i perefien av tenkning og handling.”

Mange barnehager har i dag ulike former for kartlegging av hvor barna befinner seg ut ifra en gitt norm når det gjelder bla språk, motorisk utviking, emosjonell utvikling etc. Når det kommer til kartlegging og observasjon av barn mener jeg fokuset i seg selv verdifullt og nyttig, for da tar man seg tid til å observere enkeltbarn over en gikk periode. Man setter seg ned og ser barnet, samhandler med barnet, snakker om og med barnet, tar bilder av barnet, samler tegninger barnet har tegnet og kanskje til og med intervjuer barnet. Det betyr at alle blir sett, blir et barn sett føler det seg og ofte sett. Dette blir dermed og et nyttig verktøy for kvalitetsikringen av at hver enkelt barn får jevnlig oppmerksomhet , enten barnet syntes eller ikke syntes god i en barnegruppe. Dette har stor egenverdi i seg selv.

Kartlegging av språk
Et eksempel på en form for kartlegging er TRAS.
TRAS står for tidlig registrering av språkutvikling hos barn. Hensikten med TRAS er å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. For en del av barna som har utfordringer i språkutviklingen dreier det seg ikke bare om det uttalte ord, men forståelsen rundt begrepene. Mangler barnet det blir det for det meste papegøyespråk, hvor barna repeterer de voksnes tale uten å forstå innholdet. Barn fra 11/2 til seks års alderen lærer i gjennomsnittet 9 ord hver dag. Dermed er det utrolig mye verdt for et barn og dens foreldre å bli fanget opp så tidlig som mulig, et hjelpemiddel på veien til det er f.eks. TRAS.
Videre inn i skolehverdagen kan det derfor ha enorm nytte med verktøy som ”her kommer jeg, overgang fra barnehage til skole” . De som faller utenfor rent språklig kan lettere fanges opp og informasjonen, hva man har jobbet med og hvorfor, blir ført videre i stede for at læreren må starte på nytt. Dermed står barnet sterkere rustet til å lære i andre fag, Språket er grunnlage for all læring.

I tillegg til de nevnte fordelene får man dokumentasjon på hva man driver med, og i dagens barnehagehverdag er det blitt mer og mer fokus på nettopp dokumentasjon. Det eksisterer krav om evaluering av årsplaner og prosjekter men enkelte kommuner som f.eks Bærum er det innført krav om dokumentasjon av arbeidet med enkeltbarn, avdeling, foreldre og ansatte. I følge barnehagekontoret i Bærum kommune skulle: ”Kvaliteten på barnehagetilbudet i Bærum videreutvikles ved at alle barnehager innen juni 2006 har etablert redskap og praksis for systematisk dokumentasjon og vurdering av det pedagogisk arbeidet”.

Forventninger og blogg som åpent læringsfellesskap

Da jeg som relativt nyutdannet var satt til å ha en "oppdragende" rolle for en del barn hvis foreldre ikke var av norsk opprinnelse, fikk jeg en aha opplevelse. Det kan se ut til at endel av oss med norsk/skandinavisk opprinnelse har en mer krampaktige holdning til barn og selvstendighet enn enkelte foreldre fra andre deler av verden. Alle disse tidvis urimelige forventningene vi hadde til små barn og deres adferd i barnehagen ble veldig synlig i samspill med mennesker som matet treeåringen sine, brukte vogn til fireåringene, ble bestyrtet over at vi dro småbarn ut i all slags møkkavær på tross av at vi hadde så flotte lokaler og leker.

Jeg leste et innlegg i aftenposten for en stund tilbake som fikk meg til å tenke i litt mer profesjonsrettede baner. Et stunt som forøvrig var litt smertefullt da jeg er relativt ute av trening etter å ha satt over gjennomsnittet antall barn til verden, og derfor har "stelt" hjemme de siste åra.

Vel, innlegget tok for seg noe så hverdagslig/hjerteskjerende som barnegråt på bussen, og at det er en grunn til at barn gråter.

I innlegget kommer det frem at det er et foreldrepar med en godt kledd baby i vogn, på en varm buss, som ignorerer at barnet gråter. Foreldreparet blir konfrontert med den åpenbare problemstillingen, at barnet har det altfor varmt. Hvorpå mor responderer at gråtingen gjør henne ikke akkurat mindre varm. En annen kvinnekommenterer dette utsagnet med "men det vet jo ikke hun konsekvensene av". Og det er her jeg stopper opp og nøtta starter og kverne litt.

Dette forholde mange av oss har til barn og selvstendiggjøring. Når det skrives årsplaner i barnehager, snakkes på foreldremøter og når foreldre diskuterer oppdragelse så er det en voldsom fokus på barn og selvstendighet. Eksemplet i Aftenposten innlegget blir en smule drøyt da barnet fremdeles er en baby, men vi har en forventning om at små barn, i denne sammenheng under skolealder, skal være oppegående, reflekterte og selvstendige. Man hører det i diskusjoner i barselgrupper, forum på nett, velmenende flerbarnsmødre (i denne gruppa befinner jeg meg) og helsesøstere. Barna skal reise seg opp, ikke gråte, børste av seg "det går bra".

Vi har en forventning om at barna skal kunne spise selv fra før de er to, kle seg selv før de tre, være empatiske, ta beskjeder, holde orden, dele, rydde etter seg, ikke grise, ikke slå/lugge/bite/klype/ og andre fysiske krumspring av negativ art mot andre barn eller voksne.

Hilse, vise takknemlighet og om den ikke er ektefølt skal de i allefall si takk. De skal kose voksne som går, kose voksne som kommer, om de ikke har sett vedkommende på 6mnd, som er 1/4 del av livet, får det så være. De skal vaske hender før og etter mat, etter dobesøk. De skal sitte pent på stolen sin, sitte pent på fange, sitte pent på bussen, sitte pent på huska. De skal ikke bruke "utestemme" inne. Og om de har gjort noe "galt" skal de kunne redgjøre for hva det var de gjorde som ikke var bra.

Vi har så enorme forventninger til småbarn, at vi kompliserer hverdagen både for dem og for oss. Vi forventer at de skal godta argumenter som, "det spiller ingen rolle hvem som startet, nå ber dere hverandre om unnskyldning". Noe som er latterlig å forvente av barn, det er bare å vende hode til litt mer sydlige strøk så har man et forferdelig illustrerende eksempel på at vi voksne ikke nødvendigvis er særlig gode på det.

Nå mener jeg ikke at det alt ovenfor er uviktig, absolutt ikke. Jeg er en særdeles tilhenger av at barn f.eks skal lære seg å si takk når de får noe, og vaske hendene etter dobesøk. Jeg tror at det er to relativt enkle grep for at mine barn skal bli møtt på en bedre måte av "fremmede" voksne i barnehage, skole, sfo eller hjemme hos andre barn. Men kanskje vi skal slippe litt opp på krava, gi dem litt mer spillerom til å observere større barn og voksne. Ikke krisemaksimere om smårollingen biter, men heller passe på slik at barnet ikke skader andre.

Men innlegget i Aftenposten fikk fler enn meg til å tenke, og det er det som er så spennende med bloggverdenen. Man får innblikk i ulike tankerekker og hva andre fester seg ved, det blir et åpent læringsfelleskap som er berikende og lærerikt. Slik som da bloggeren HvaHunSa kommenterte på Twitter, etter artikkelen i Aftenposten: " Mødrebashing i fedrenes fravær er sannelig en populær øvelse" http://www.aftenposten.no/m...3:44 AM Feb 5th from web.

Nå som vi nærmer oss kvinnedagen kan det være et ålret fokus å ha, forholdet mor, far og barn og det ansvaret vi ofte tillegger mor i større grad enn far. Jeg må innrømme at da jeg leste artikkelen streifet det meg ikke at far og var tilstede, jeg ansvarliggjorde mor helt til HvaHunSa satte meg på bedre tanker. Hvorfor er det slik, at vi så ofte fritar far og ansvarliggjør mor når det kommer til barna?

Toåringen og Obama

Av en eller annen grunn har toåringen i huset en forkjærlighet for Obama. Han var så heldig og fikk en playmofigur da vi var hos Bestemor sist og da jeg spurte hva den het sa han Obama. Han annonserte dette til stor fornøyelse for resten av familien også, vi syntes alle det var litt artig.
Men artig gikk over til sprudlende fliring for hans mor i dag, da toåringens fascinasjon for navnet Obama fikk en ny dimensjon. Det gikk en farget mann forbi oss på vei hjem fra barnehagen, det er ikke noe veldig spesielt syn. Men der vi bor er tettheten av oss blendahvite adskillig høyere enn mennesker med variert kulør. Anyway, vi gikk forbi en mann på gata og denne mannen flira litt og kommenterte oss da jeg hadde en unge i vogn, og har en annen på ryggen. Toåringen sa hei, og pratet litt tilbake. Vi kom noen meter forbi før han spurte, "hvor er Obama?".

Min undring nå går på om han syntes Obama er så artig å si, at det var derfor han lurte på hvor han var. Eller om tv`n sto på litt for mye under den amerikanske valgkampen. De har hatt om Afrika og den afrikanske gutten Jebo i barnehagen og etter det har han kalt barn med mørk hud på barnetv for Jebo. Er alle med kulør i toåringens verden Jebo eller Obama? Er dette noe jeg skal problematisere, overse, eller flire av?

På tur med nytt kamera

"Birds!"
















"Ser jeg hardt nok i bakken tror han jeg ikke overser, men bare er fryktelig opptatt"









"Hjemme"




























"Klatrehortensia"

Vinter

Twitter, IE-6, og nerdegutter

Jeg har vært på Twitter en stund, men ikke fått helt klart for meg hva jeg skal bruke den til annet enn å få siste oppdatering fra bloggere jeg følger. Og det kan jeg strengt tatt få gjennom andre kanaler. Men bevares, det har vært artig med korte små hverdagsmeldigner fra bloggNorge. Spot on observasjoner og artige kommentarer, slikt er underholdende.

Men i går, i går fikk jeg en åpenbaring når det kommer til nytteverdien av twitter. Det startet med en nerd, min egen samboer, en datanerd ansatt i finn.no. På finn.no sin lekegrind, finn.labs. Anbefalte han IE-6 brukere til å oppgradere sin nettleser. Han startet en dugnad, så i ekte Gerhardsen ånd har nerder med kontroll på store nettsider over det ganske land/og utland kastet seg på prosjektet.

Sukk, engasjerte folk "you just have to love dem".
Illustrasjonen er tatt fra: http://georgecoghill.com/illo/html/home.htm

Pepperkakemann i februar

Denne "well hung" peppekakemannen produserte en av barna under julebaksten hos bestemor. Jeg tok vare på mannen for å vise den til den antatt stolte faren da vi kom hjem. Peppekakemannen fortjener å bli publisert selv om vi streng tatt er på overtid når det kommer til juletemaer.

Menn og beskjeder

Jeg sitter her med et voldsomt behov for å generalisere, men det er en ikke særlig stuerein affære. Litt mer romslighet for den slags aktivitet har det som regel vært om generaliseringen gjelder menn. Men ting i tiden tyder på at slik er ut, så med det i hodet hopper jeg ut i det farlige farvannet av politisk ukorrekthet.

Mitt generaliseringsbehov oppstod i går, for da hadde jeg en samtale med et familiemedlem av det motsatte kjønn som ikke har bosted i min husstand. Samtalen bestod av et spørsmål, en beskjed og litt sosial prat som jeg tok initiativ til. Helt konkret kan jeg si at jeg ba min bror om å kjøpe gave til vår stefar, og sa at gaven gjerne kunne være filmer men ikke av det voldelige slaget som f.eks "Gangs of New York".

Grunnen til at jeg spurte om dette var at jeg ikke kunne være tilstede grunnet sykdom, dette var da innholdet i den sosiale delen av samtalen. Et spørsmål, en beskjed og en liten sosial del.

Forslaget til hva vi IKKE burde kjøpe kom av en samtale jeg selv hadde hatt med vår mor tidligere på dagen, hvor det ble sagt at slike filmer, eksemplifisert i "Gangs of New York" ikke var tingen for vår stefar. Vi snakket lenge og vel om litt av hvert, en hyggelig familiær samtale.

Litt seinere på ettermiddagen snakket jeg igjen med min mor, for å høre litt om bursdagen, gaver etc. Lattermildheten boblet mer eller mindre ut av meg da hun fortalte hva min oppmerksomme bror hadde kjøpt til var stefar. Han hadde riktig nok kjøpt filmer, opptil flere stykker. Og en av dem var, "Gangs of New York". Videre sier mamma at han kommer nok til å bytte den, for han har den fra før men har aldri sett annet enn starten da han syntes den er så fryktelig brutal. Jeg satt flirende tilbake, det ble bare for komisk.

Min sambo, som og er av det særdeles observante slaget fikk dette med seg. Så da jeg luftet teorien om at kanskje jeg heretter skal snakke punktvis og luke bort de sosiale elementene, så mente han at det var lurt. For visstnok snakket jeg så mye, at i informasjonstrømmen ble beskjedene borte.

Konklusjonen ble lagt fram for min bror og han sa seg veldig enig i den.
Så min konklusjon av tilbakemeldingene fra disse to menn, er at alt annet enn spørsmål og beskjed på telefonen er rett og slett utenomsnakk. Dette er menn som begge må holde mange baller i luften samtidig på jobb, både av teknisk art og i samarbeid med andre. Så hva er det da med menn og deres relasjon med kvinner i familien? Bare tuner de ut fordi de antar at det som kommer er uinteressant, sagt før, av mindre verdi for det er ikke fotball eller data?

Men, jeg må opplyse om at spørsmålene er på bakgrunn av erfaringer med disse to. I andre sine familier finnes det sikkert menn som gjerne slår av en prat om løst og fast uten å miste hverken tråden eller innholdet.

Mens jeg ser folk gå på ski ute

Sitter jeg inne og leker...
Øysteins tegneblyant er tingen

Dette lærte jeg på barnetv i går

Mannen tegnet riktignok med blyanter, men jeg tok utfordringen videre og inn i PhotoShop. Avansert som jeg er i min kunstneriske utfoldelse.
Øysteins blyant er tingen.

Ettermiddags blues

Morgen blues

I dag fant toåringen ut at han skulle stå opp 5:45, det syntes mamma var litt tidlig. Men, han hadde litt å gjøre, litt å føre så da ble det sånn. 5:55 sto vi nede på kjøkkenet, gutten blid som ei sol, mamma litt mer dempet. Siden vi allerede var oppe var det jo like greit å gjøre noe nyttig, så jeg startet å rydde bort det som skulle vært ryddet i går. Den lille doser`n er jo mildes talt begeistret for å hjelpe til med å tømme oppvaskmaskina, så vi startet med det. Dessuten er mor en smule ute av vater i ryggsøyla om morgenen så da passer det å ha en liten kar rett over meter`n som kan ta den nederste delen.

Da det var gjort gikk Frøken Effektiv i gang med å vaske og koke flasker, babyen som ikke er så baby lenger men 8mnd trenger jo noe reint å drekke av. Så var det papp, det blirjo endel av det på kjøkkenet i en husholdning på seks. Mens jeg sto og puttet den ene melkekartongen oppi den andre, står gutten og ser lurt på meg. “Det var lurt mamma, det var lurt!” sier den fine gutten med den lille stemmen sin full av begeistring. Da gjør det ikke så mye å stå opp i otta lell tenkte mor, den tanken fikk jeg ha til jeg skulle i gang med siste ladning babyplast.

Da kastet gutten fra seg HinkelPinkel og MakkaPakka, som han 5 sekunder tidligere begeistret gikk å koste på. Han kastet dem med en grovt sukk som var en 13 åring verdig. Noe han har plukket opp etter sin søster på ni, “going on thirteen”.

Vel, tenkte gutten skriker jeg bare høyt nok så får jeg det som jeg vil.

Og før jeg visste ordet av det ryddet jeg resten av kjøkkenet bærende på en 2 åring på hofta!

Utrolig hva man får til med en hånd og rett motivasjon når forkjølelsen dundrer i hele kroppen og hode føles som om det skal sprenges.

Og det før griningen startet.

Slanking på bekostning av sultne

Det finnes en plante som skal dempe sultfølelsen, den brukes til "vidunder" kurer som faktisk skal virke. Må innrømme at da jeg hørte om denne, ble jeg interessert og ønsket å finne ut mer. Og i følge noen reklamer jeg snublet over, skal den være super effektiv, hos de den faktisk virker på. For det er da selvfølgelig ikke alle som har effekt av den. Men som reklamen videre forteller, man oppnår best resultat om man trener og går på diett ved siden av. Pussig nok.

Christina og Rolv Hjelmstad har et nettsted om urter.
På dette nettstedet kommer det endel skremmende informasjon frem:

Hoodia har i uminnelige tider blitt spist av såkalte ”buskmenn” i Sør-Afrika. Ved å spise en skive av hoodia to ganger daglig kunne jegere av San-folket undertrykke sultfølelsen og fremdeles beholde sin energi på to til tre dager lange jaktturer. På den måten kunne de bringe byttedyrene med seg hjem uten å spise av dem på turen, noe som var god skikk i disse områdene av Afrika.

Om hoodia vil være til så stor hjelp for folk i den vestlige verden som reklamen påstår, gjenstår å se. Min mening er at hoodia er en urt som vokser i Afrika for at den skal kunne hjelpe mennesker der til å overleve når de er på vandring gjennom ørkenstrøk med lite mat. Prinsipielt mener jeg av vi i Vesten primært bør søke etter legemidler i planter som vokser i vår egen del av verden. Det er uansett et paradoks at verdens overvektige skal finne et appetittdempende middel i et område av verden hvor mange mennesker sulter, og at den farmasøytiske industrien i Vesten nok en gang skal kunne gjøre seg rik på ressurser fra den fattigste delen av verden. Hvis hoodia som medisin blir en bestselger, må det sørges for at de fattige stammene i Afrika får en del av kaka, slik at dette ikke blir nok et eksempel på at den fattige og sultne del av verden hjelper de rike, uten å få noe tilbake.

Så da kan de av dere som har kjøpt eller har tenkt til å kjøpe produkter med dette virkestoffet, skamme dere hele veien til helsekostbutikken/apoteket eller netthandelen.

2009 så langt

Så langt har det nye året bydd på:
Barn nr 3, 2 år. Syk en uke, hoste, feber, generelt ute av vater. Vikarlegens hjelp endte i overdose med efedrin. Det var ikke noe pent syn.
Overlapp et par dager, med barn nr 4, 9mnd. Hostet i en uke, så kraftig at det ender i oppkast, noen dager feber, jeg har nå oppdaget en og annen prikk?? Far nr 2, 37 år. Syk en dag, rennaræv og hodepine. Mor, nr 2, 33 år, overlapp med far, nedsauset, bomull med bly i hue, sirup i nesa og dotter i øra. Barn 1 og 2, vel de er antagelig neste på lista....

Så bloggen forblir rimelig tynn, uten nærliggende planer om dypdykk, spenning, storslagen humor og fantastiske skriblerier. Og det er selvfølgelig ene og alene grunnet den særdeles syke familien......