Forventninger og blogg som åpent læringsfellesskap

Da jeg som relativt nyutdannet var satt til å ha en "oppdragende" rolle for en del barn hvis foreldre ikke var av norsk opprinnelse, fikk jeg en aha opplevelse. Det kan se ut til at endel av oss med norsk/skandinavisk opprinnelse har en mer krampaktige holdning til barn og selvstendighet enn enkelte foreldre fra andre deler av verden. Alle disse tidvis urimelige forventningene vi hadde til små barn og deres adferd i barnehagen ble veldig synlig i samspill med mennesker som matet treeåringen sine, brukte vogn til fireåringene, ble bestyrtet over at vi dro småbarn ut i all slags møkkavær på tross av at vi hadde så flotte lokaler og leker.

Jeg leste et innlegg i aftenposten for en stund tilbake som fikk meg til å tenke i litt mer profesjonsrettede baner. Et stunt som forøvrig var litt smertefullt da jeg er relativt ute av trening etter å ha satt over gjennomsnittet antall barn til verden, og derfor har "stelt" hjemme de siste åra.

Vel, innlegget tok for seg noe så hverdagslig/hjerteskjerende som barnegråt på bussen, og at det er en grunn til at barn gråter.

I innlegget kommer det frem at det er et foreldrepar med en godt kledd baby i vogn, på en varm buss, som ignorerer at barnet gråter. Foreldreparet blir konfrontert med den åpenbare problemstillingen, at barnet har det altfor varmt. Hvorpå mor responderer at gråtingen gjør henne ikke akkurat mindre varm. En annen kvinnekommenterer dette utsagnet med "men det vet jo ikke hun konsekvensene av". Og det er her jeg stopper opp og nøtta starter og kverne litt.

Dette forholde mange av oss har til barn og selvstendiggjøring. Når det skrives årsplaner i barnehager, snakkes på foreldremøter og når foreldre diskuterer oppdragelse så er det en voldsom fokus på barn og selvstendighet. Eksemplet i Aftenposten innlegget blir en smule drøyt da barnet fremdeles er en baby, men vi har en forventning om at små barn, i denne sammenheng under skolealder, skal være oppegående, reflekterte og selvstendige. Man hører det i diskusjoner i barselgrupper, forum på nett, velmenende flerbarnsmødre (i denne gruppa befinner jeg meg) og helsesøstere. Barna skal reise seg opp, ikke gråte, børste av seg "det går bra".

Vi har en forventning om at barna skal kunne spise selv fra før de er to, kle seg selv før de tre, være empatiske, ta beskjeder, holde orden, dele, rydde etter seg, ikke grise, ikke slå/lugge/bite/klype/ og andre fysiske krumspring av negativ art mot andre barn eller voksne.

Hilse, vise takknemlighet og om den ikke er ektefølt skal de i allefall si takk. De skal kose voksne som går, kose voksne som kommer, om de ikke har sett vedkommende på 6mnd, som er 1/4 del av livet, får det så være. De skal vaske hender før og etter mat, etter dobesøk. De skal sitte pent på stolen sin, sitte pent på fange, sitte pent på bussen, sitte pent på huska. De skal ikke bruke "utestemme" inne. Og om de har gjort noe "galt" skal de kunne redgjøre for hva det var de gjorde som ikke var bra.

Vi har så enorme forventninger til småbarn, at vi kompliserer hverdagen både for dem og for oss. Vi forventer at de skal godta argumenter som, "det spiller ingen rolle hvem som startet, nå ber dere hverandre om unnskyldning". Noe som er latterlig å forvente av barn, det er bare å vende hode til litt mer sydlige strøk så har man et forferdelig illustrerende eksempel på at vi voksne ikke nødvendigvis er særlig gode på det.

Nå mener jeg ikke at det alt ovenfor er uviktig, absolutt ikke. Jeg er en særdeles tilhenger av at barn f.eks skal lære seg å si takk når de får noe, og vaske hendene etter dobesøk. Jeg tror at det er to relativt enkle grep for at mine barn skal bli møtt på en bedre måte av "fremmede" voksne i barnehage, skole, sfo eller hjemme hos andre barn. Men kanskje vi skal slippe litt opp på krava, gi dem litt mer spillerom til å observere større barn og voksne. Ikke krisemaksimere om smårollingen biter, men heller passe på slik at barnet ikke skader andre.

Men innlegget i Aftenposten fikk fler enn meg til å tenke, og det er det som er så spennende med bloggverdenen. Man får innblikk i ulike tankerekker og hva andre fester seg ved, det blir et åpent læringsfelleskap som er berikende og lærerikt. Slik som da bloggeren HvaHunSa kommenterte på Twitter, etter artikkelen i Aftenposten: " Mødrebashing i fedrenes fravær er sannelig en populær øvelse" http://www.aftenposten.no/m...3:44 AM Feb 5th from web.

Nå som vi nærmer oss kvinnedagen kan det være et ålret fokus å ha, forholdet mor, far og barn og det ansvaret vi ofte tillegger mor i større grad enn far. Jeg må innrømme at da jeg leste artikkelen streifet det meg ikke at far og var tilstede, jeg ansvarliggjorde mor helt til HvaHunSa satte meg på bedre tanker. Hvorfor er det slik, at vi så ofte fritar far og ansvarliggjør mor når det kommer til barna?