Trening gir mening

Denne uka har jeg vært på ekspedisjon med barnevogn i marka. For en tur! Gikk ca 1,5mil alt i alt. Du vet du gjør en hedelig innsats når du får annerkjennende nikk fra folk i nikkers og anorakk underveis. Oppover og nedover på nysnø med barnevogn, det er så jeg må skryte av det selv ja. Og med en liten pause underveis, med kakao og hyggelig samvær med 5 andre barnevognpuschere. Men, stakkarn oppi vogna syntes det ble i kjedeligste laget da det var 4km igjen, så det ble 4 lange km......

Anonymitet på nett, det er farlig det!

Nerdegutten jeg bor med kunne opprømt fortelle om en artikkel han hadde snublet over. En artikkel om voksnes holdninger til anonymitet på internett, og de skadelige aspektene ved det.
Den skal visst ha stått i New York Times. Ikke fordi han leser alle mulig spennende utenlandske aviser, men den var visst noe for han mente en bekjent som har bodd i det store spennende utlandet og leser aviser derfra.
Samme tema dukket opp i dagens utgave av Dagsavisen.

I følge Elza Dunkels som nettopp har skrevet en doktorgrad om barn og unges nettbruk, er anonymitet på nett direkte farlig. Vi voksne bør heller oppfordre til vettug bruk, og åpenhet enn å oppfordre dem til å skape et anonymt univers hvor de kanskje går over egne grenser. Kanskje et poeng? Hun sammenligner "hysteriet" med 80-tallets forestilling om videovoldens fordervelse.

Hm, har ikke funnet ut av hvordan jeg skal legge inn hyperlinker på orda. Må forske litt, så her er linken i url adr (heter det ikke det?). Sukk, novisen i blogging burde jo ta et lynkurs hos sin egen Nerdegutt, men foreløpig er det min lille hemmeighet at jeg gjør et forsøk på å blogge. Babysteps;)

Post publisering: Etter et kjapt søk på det farlige nettet fant jeg jammen ut av det. Læringskuven er bratt:)

End of the world as we know it

Jeg har ikke ledd så god på lenge som jeg nettopp gjorde under et innslag i Store Studio. Etter først å ha pinet meg gjennom et innslag med Pushwagner, som så ut til å skremme livskiten av Anne Lindmo, så kom innslaget som satte latterkicket inn for alvor. Det finnes en skole, en skole som i tillegg til å lærer elvene å presentere seg på best muligmåte også lærer dem å ta skit. Det er skolen for de som vil på tv, de som vil bli reality stjerner. Jeg ble sittende småfnisende og se på helt til de kunne fortelle at de hadde en gjestestjerne tilstede, en som kunne hjelpe dem på veien til å oppnå drømmen sin. Og det var ingen ringere enn han som kom som nr to, tre eller fire i et"pet stylist" realyty show!!!!

Og der gikk småfliringa over i det nærmeste jeg har vært en latterkrampe dette året.

Høst

Ute på vandring en fin gråværsdag, høsten er absolutt undervurdert.

En tidligere kollega av meg sto gjerne og drømte seg bort når han så trær. En fin egenskap.

Halleluja

Som hjemmeværende over en lenger periode har jeg latt mitt indre forfalle, ytre og forsåvidt men slikt tar man jo nærmest som en selvfølge. Uansett, jeg har sitti forran tv3 og latt det skje. For det er der det skjer, forran tv3 at ting forfaller. Om jeg så hadde et snev av en intellektuell arterier, intelligent vene eller en kunstnerisk åre, vel så er de tette. Klogget sammen av gørr fra diverse "shady" medier med tv3 i spissen.

Jeg har levd i en familiær babyboble hvor mine medieinput har kommet fra fordummende medier i den tro at det har vært så avslappende og avkoblende.

Siden jeg nå har fått nattesøvnen tilbake, etter noen uker med ustrategiske valg av soveplass for den minste, har jeg innsett at her må noe gjøres. Så nå kjører jeg på med total oppussing både på loft og fasade. Man gjør da noe med sitt fysiske ytre og må vite. Så i dag, etter trening gikk jeg til innkjøp av magasiner. Og nei, det var ikke av den glossy varianten men av dem mer iformative. Og til min store overraskelse kjente jeg snev av engasjement, noe jeg forsåvidt har savnet siden jeg avsluttet studenttilværelsen. Trist, men sånn er det nå altså. Så mitt totalrenoveringsprosjekt har fått en pangstart.

Utfordringene kommer sikkert til å stå i kø da totalrenoveringsprosjekter er som regel tre ganger så tidkrevende, tre ganger så dyrt, kranglete, og ikke minst avhengig av innsats fra alle innvolverte. Med det i tankene tror jeg at det er på tide å frede noen timer, noen timer på ukebasis borte fra bleiebarn og leksehjelp. En fredet liten oase med input fra noe annet enn sitcom, glossymagasiner og tabloidpressen. Ikke at det er noe galt sånn generelt med noen av de nevnte, men når det er den eneste ingrediensen, vel da blir det gjørmete.

På leiting...

Bandet On har en fabelaktig versjon av en spansk folkesang som heter "La Bruja". Den er på albumet "From Now On". Tenkte jeg skulle legge den ut her, i tilfelle en skulle titte innom og få en veldig hyggelig opplevelse. Men dengang ei, har søkt og lett på youtube men helt håpløst å finne akkurat den versjonen.

Så da legger jeg ut en annen fin låt i stede, uten sammenligning forøvrig:)
Therapy med Misery

Definering av situasjoner

For at vi skal forstå verden rundt oss har vi mennesker et intens behov for å definere folk, situasjoner, stemninger etc. Vi tolker, analyserer, definerer og konkluderer. Dette gjør vi uten å nødvendigvis være så bevisst i prosessen. Noe vi strengt tatt bør sette mer fokus på. For vi gjør jo alt dette med utgangspunkt i eget erfaringsgrunnlag, vår egen database av inntrykk, erfaringer, kunnskap etc. Dermed vil samme kontekst defineres ulikt avhengig av databasen til den som er i konteksten.

Dermed er konkludering ofte kilde til konflikt. Den pågående saken om Ali Farah er et eksempel på dette. En sak som fikk politiske undertoner etter å ha vært på alles lepper, og ett bilde gikk igjen. At han lå blødende på gresset. Jeg og mange med meg fikk da inntrykk av at ambulansesjåførene hadde forlatt ett utslått menneske. Det gjorde inntrykk!
Nå er det selvsagt alltid fler en to versjoner av en historie, det vet de fleste av oss. Men dette bildet levnet ingen tvil, her var det rasisme!

Så leser jeg Amagasinet, og ser mennesket bak rasismestempelet og det gjorde inntrykk. Ord som hekseprosess og gapestokk poppet opp i hodet mitt. For hvor fort er det ikke å felle en dom over noen, i hvertfall når man ser bilde som understreker ens mistanker. For vi vil jo så gjerne ha et enkelt bilde av virkeligheten, forstå situasjoner og kjenne virkeligheten.

Disse menneskene har gått gjennom en uthenging og stempling, uten å ha fått tatt til motmele. Og den stakkars familien som ble rammet da ektemannen og familiefaren ble slått ned må forholde seg til dette i etterkant av en tragedie som har kostet dem så enormt mye.

Om vi bare klarte å være mer nyanserte og interesserte i hva som egentlig skjer, i stede for å være så sensasjon og skandale jagende......

Huff, månedens store sukk.......

FabelAktig fotokunst

Emily Allchurch er en fotokunstner jeg snublet over i et fotoblad. Jeg har hverken greie på kunst eller foto, men jeg tillater meg å ha preferanser om begge temaene lell.

Hun driver med digitalmanipulering og tar hundrevis av eksponeringer som hun setter sammen. Disse danner fotografier som fremstår som ekstremt detaljerte fantasibilder. Hun kaller prosjektet sitt "Urban Chiaroscuro".

Å speile seg selv, for andre....

Det er alltid interessant med mennesker som er rett fram, snakker rett fra levra som man sier. Det kan i lengden bli litt kjedelig med personer som ikke vil mene noe i redsel for å støte andre. Eller kanskje det rett og slett er redsel for at ikke alle skal like en. Mange bærer jo med seg et "flink pike" syndrom, eller "people pleasing" syndrom. "På den ene siden, bla bla bla og på den andre siden, bla bla bla", en del av oss befinner seg der oftere enn nødvendig. Andre, burde prøve den tilnærmingen av og til....

Å ta på seg andre briller kalles det, det finnes jo mange sett av dem.....

Men så har du dem som alltid må mene noe, uansett hva emnet er. Og som gjerne tar tydelige standpunkter uten å nødvendigvis vite mye om det som det taes standpunkt om. Og her må jeg innrømme en av mine mørke fordommer klør meg litt på samvittigheten, for i denne gruppen kategoriserer jeg FRP velgere. Klare og tydelige standpunkt, noe de berømmes for av sine egne, om ting de strengt tatt kanskje ikke vet så himla mye om.

Bevares, jeg kan være kjapt ute med å konkludere selv noen ganger. Tro jeg vet, fordi jeg har lest overskrifter. Vi har vel alle vært der på ett eller annet tidspunkt, særlig i alderen 13-17, men for de fleste av oss slipes det litt ned ettersom man forhåpentligvis blir litt klokere.

Jeg møtte en dame for litt siden, i en setting hvor folk ofte er forståelsesfulle og lite dømmende. Tilsynelatende, i hvertfall. Men denne dama, hun sa akkurat hva hun mente om både det ene og andre uten å framstå som en sinnatagg. Hun bare sa meningen si, konkluderte med ett og annet for så å praktisere det hun nettopp hadde konkludert med var noe uansvarlig, lettvint og middelmådig tøys. Og da slo det meg, at det er blitt fryktelig vanelig at vi isenesetter oss selv, vi definerer oss selv ved første møte. Folk har det så travelt med at andre skal få vite hvem de er og hva de står for. Hvilke valg man tar og verdier man har, det blir så travelt at man ikke rekker og henge med selv på sin definisjon av "jeg`et". Så, man sier en ting for så og gjøre en annen ting.

Ikke et uvanlig fenomen akkurat, men det jeg har merket meg har blitt mer og mer vanlig når jeg møter nye mennesker, er at folk snakker mer og mer om hvem de er. Kanskje det kommer i kjølevann av nettsteder hvor profiler skal dannes, presentasjoner skal gjøres kort og konsist og man skal definere seg selv for folk som ikke får dannet annet bilde av deg enn det du legger frem selv.

Det var engang en sommer....

Nå er det bare å innse at sommeren er over, den regner, regner, regner bort. Dahliaene i min hage står i full prakt og bryr seg ikke ennå, men når frosten kommer så gir de seg. Om ikke jeg er såpass driftig at jeg evner å grave knollene opp, tørke dem og pakke dem bort. Kjenner jeg meg selv rett, kan det hende det ikke blir gjort, vet ikke helt hvor jeg skulle ha lagret dem.
Litt synd, for dem er veldig flotte.
Denne heter Art Deco:

Viktige ting

"Å, hva skal du som er så viktig da?" sa han da hun minnet han på at han hadde sagt han kunne hente i barnehagen denne dagen selv om han skulle levere.

Det er ikke alltid så viktig hva man gjør, bare man gjør noe annet tenkte hun i sitt stille sinn.

Men ikke så viktig at det er verdt å lage en konflikt av det...

September i farger 3

Har kost meg med å ha litt fokus på fargene rundt meg i det siste, og det er mye flott i september. Selv ei med begrenset begeistring for gule og oransje blomster har latt seg imponere.

Høstfargene er jo et kapittel for seg selv, legger inn noen bilder jeg har knipset på min vei. Tror jeg må lære meg mer om fotografering, og tjuvlåne gemalens utstyr. Da min kjære er en uforbedelig gadgethore, så har vi fotoutstyr i hus til summen av en liten bil. Så, da bør jeg vel igrunnen gjøre noe med kunnskapsnivået mitt rundt tekniske muligheter med kamerautstyret.

Problemet er dog ikke bare min mangel på intuitivitet rundt tekniske finesser, men også min mangel på styrke og utholdenhet. Bør ha løftet en og annen manual for å ta i bruk det kamera. Men, starter jeg med den letteste og mest brukervennelige linsa og kjører på med auto så skal det vel være mulig og knipse litt uten å bære seg skakk.



















Fine markblomstene har ikke gitt seg ennå....

September i farger 2

På tross av at enkelte ikke har sin egendefinerte personlige hage, stopper ikke det dem i kreativ utfoldelse til glede for oss som går forbi.





Her er det noen som virkelig har jobben nå når frosten snart setter inn, imponerende når folk har mase Dahlia/Georgine knoller i jorda.

Musikk, del 1

Denne sangen oppdaget noen venninder av meg og jeg da vi så en film. Er ikke noe stor Elton fan men denne sangen kan jeg like.

Amming og mamming

Etter å ha fullammet to barn frem til ca halvårsstadie, og nr tre delevis må jeg si at jeg er lei av å amme. Men samtidig kan jeg se ned på minstemann og tenke litt sårt at huff, dette er siste gang. Men med sistemann har jeg ikke vært fundamentalistisk når det har kommet til amming, han har fått erstattning på flaske. Der er det sagt, der har jeg avslørt meg selv. Han har fått erstattning på tross av at jeg har hatt melk. Slikt gjør man vel ikke, ikke uten en god forklaring i hvertfall. Og forklaring har jeg, bevares. Om den er god er en annen sak. Men, skal ikke komme med forklaringen her.

Når det kommer til morsmelk og erstattning har folk sterke meninger, meninger om hvordan ting bør gjøres både for en selv og andre. Men samtidig er ammende mødre gjerne fryktelige forståelsesfulle og hjelpsomme ovenfor de som ikke får det til. For det er mange som får det til og har mye kunnskap.
Vel og bra så langt.

Men, så har du de som gir barna sine morsmelk på flaske. Finnes mange årsaker til at man velger den løsningen, men det som ofte skjer om du er sammen med noen av dem er at de sier "Det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning". Og der, med dem kommentaren forringes illusjonen om at det finnes forståelse for de som gir erstattning på flaske. For de fleste av oss vil jo det beste for barna våre, og morsmelk er jo det beste. De som ikke får det til, må nøye seg med nest beste noe de færreste vil. Og med et slikt utsagn, signaliserer man at noe annet enn morsmelk på flasken er uhørt.
Énkelte som sliter med amming kommer til et punkt hvor de må må velge amming eller mamming. Alt dreier seg om å forsøke å få i babyen mat, døgnet rundt. Ingen kos, bare frustrasjon og tilslutt innser man at slaget er tapt. Og da trenger man ikke høre uoppfordret at "det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning".