Amming og mamming

Etter å ha fullammet to barn frem til ca halvårsstadie, og nr tre delevis må jeg si at jeg er lei av å amme. Men samtidig kan jeg se ned på minstemann og tenke litt sårt at huff, dette er siste gang. Men med sistemann har jeg ikke vært fundamentalistisk når det har kommet til amming, han har fått erstattning på flaske. Der er det sagt, der har jeg avslørt meg selv. Han har fått erstattning på tross av at jeg har hatt melk. Slikt gjør man vel ikke, ikke uten en god forklaring i hvertfall. Og forklaring har jeg, bevares. Om den er god er en annen sak. Men, skal ikke komme med forklaringen her.

Når det kommer til morsmelk og erstattning har folk sterke meninger, meninger om hvordan ting bør gjøres både for en selv og andre. Men samtidig er ammende mødre gjerne fryktelige forståelsesfulle og hjelpsomme ovenfor de som ikke får det til. For det er mange som får det til og har mye kunnskap.
Vel og bra så langt.

Men, så har du de som gir barna sine morsmelk på flaske. Finnes mange årsaker til at man velger den løsningen, men det som ofte skjer om du er sammen med noen av dem er at de sier "Det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning". Og der, med dem kommentaren forringes illusjonen om at det finnes forståelse for de som gir erstattning på flaske. For de fleste av oss vil jo det beste for barna våre, og morsmelk er jo det beste. De som ikke får det til, må nøye seg med nest beste noe de færreste vil. Og med et slikt utsagn, signaliserer man at noe annet enn morsmelk på flasken er uhørt.
Énkelte som sliter med amming kommer til et punkt hvor de må må velge amming eller mamming. Alt dreier seg om å forsøke å få i babyen mat, døgnet rundt. Ingen kos, bare frustrasjon og tilslutt innser man at slaget er tapt. Og da trenger man ikke høre uoppfordret at "det er morsmelk altså, jeg har pumpet meg. Jeg gir ikke erstattning".