Demokratisering av skolen

Jeg blir tidvis litt oppgitt over skolen og dens forventning til at jeg som forelder skal kunne være norsk, matte, engelsk, historie, geografi og religionslærer. Det går ikke en uke hjemme hos oss uten at jeg må bite tenna sammen og telle til ti for å samle krefter og tålmodighet, samle alle mine pedagigiske grep og forsøke å strekke til for mine barn som leksehjelper. Og gang på gang mislykkes jeg. Og da tenker jeg, hva faen..... Jeg er pr. def pedagog, jeg pr. dags dato hjemmeværende.

Altså skal jeg kunne ha tid, og kompetanse til å stille opp til en viss grad selv om jeg ikke er lærer. Men på tross av mine anstrengelser så må jeg erkjenne at jeg ikke strekker til, faktisk vil jeg dra den såpass langt at denne rollen som leksehjelper forringer min relasjon med de eldste barna. Når frustrasjonen er som verst,for barn som må jobbe ekstra for å mestre skolen, kommer mamma og skal hjelpe. Ringer det ingen bjeller i skoleverk, ringer det ingen bjeller som sier at ufaglærte personer kan rett ut sagt bedrive vranglære og skape ennå mer negative holdninger rundt fag som i utgangspunktet oppleves som vanskelige? Om ikke elektrikeren rakk og bli ferdig med alle koblingene, varmekablene og lyspunktene ville du gått inn og gjort det?

Mulig denne sammenligningen ble litt "far out" men jeg opplever det som en byrde som legges over på oss foreldre. Klart vi skal følge opp skolen, ha kontakt og vite hva unga våre driver med. Det handler ikke om det. Det handler om den totale mangelen på demokrati og likhet, for det er utrolig hvor ubalansert det blir for norske skolebarn. Noen har ressurssterke foreldre som har mulighet, kompetanse og tid til å bidra for å hjelpe barna sine. Andre forsøker men evner ikke, noen kan rett og slett ikke språket. Det er en del som har flere enn ett barn og da det blir vrient å følge opp lekser, fritidsaktiviter, kost, kos og annen familielogistikk. Når barn blir frustrerte fordi de ikke mestrer ett eller flere fag, så er den nærmeste å ta frustrasjonen ut på foreldrene. Og da står man der, og skal forsøke å bidra. Med et utgangspunkt så lite gunstig som over hode mulig. Og i tillegg til at situasjonen blir konfliktfylt, så kan den skade mer enn den gagner da alt blir negativt. Og konflikten tar man ofte med seg inn i andre elementer av familielivet. Barna får en negativ fokus rundt seg, lekser og skolefag.

Det kan da ikke bare være meg som opplever dette som vanskelig, og da tenker jeg hvor ille det er. Jeg som faktisk har en del forutsetninger tilstede for å hjelpe barnet mitt med lekser, og tidvis får det til. Men ofte blir det en kilde til konflikt og utrivelighet. Hva da med de barna som har ressurssvake foreldre av ulik karakter, enten det er tiden som ikke strekker til pga turnusjobb, mange barn, språkvansker eller barn av misbrukere, barn i hjem hvor foreldrene stort sett prioriterer seg selv etc. Det blir så grunnleggende urettferdig...