Jeg blogger, altså er jeg?

For en stund tilbake la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg utleverte meg på en måte som føltes ny og ukonfortabel, jeg ville aldrig gjort det slik før jeg hadde blogg. Men da jeg så det på "trykk" kom jeg frem til at jeg ikke ville utlever meg på den måten selv om det var på en anonym blogg. For, om noen kjente skulle snuble over min "private" anonyme blogg så er muligheten for at de kan kjenne meg igjen tilstede. Så jeg gikk inn og fjernet blogginnlegget, og følte meg i grunn litt lettet.
Ved en tilfeldighet, noen uker etterså, snublet jeg over en link til Sonitus hvor dette innlegget og ett annet av mine innlegg ble presentert. Plutselig fikk jeg en litt småstressa og nervøs følelse, og med et lett dunkende hjertet gikk jeg inn. Da jeg klikket på linken kom selvsagt ikke innlegget opp, for det hadde jeg slettet. Men det merkelige var at jeg ble skuffet, skuffet over at jeg som nå var blitt "publisert" hadde fjernet innlegget. Den andre linken funka, og jeg kom rett inn på det gjeldene innlegget. I min begeistring over at noe av mitt var ansett som leseverdig, gikk jeg inn og la ut mitt selvsensurerte innlegget. Jeg tenkte, nå lar jeg det stå til. Jeg har jo berømmet andre for at de byr på seg selv, for det gir meg noe når det gir av seg selv, sine tanker, opplevelser og ideer.

Så tenkte jeg ikke mer på det før i går, hvor det slo meg. Så enkel jeg er, alt som skulle til før jeg valgte å gå over egne grenser, by mer på meg selv enn jeg egentlig var konfortable med, var at noen så og anerkjente det jeg hadde bydd på. Hvor er min integritet?

Eller var det at jeg reflekterte mer rundt hvorfor jeg opprettet bloggen, og bevisstheten rundt prosjektet mitt om å komme opp og ut av dvalen og det nøvendigvis må koste noe? Jeg har blitt mer flink til å by på meg selv på andre arenaer, flinkere til å åpne opp og dele mine svakheter og problemer med de nærmeste. Selv om jeg fremdeles føler et visst ubehag om enkelte trår innen for grensene mine, så merker jeg at det er det som skal til for å komme litt under overflata i relasjonen med andre mennesker. Jeg har selvfølgelig ikke det behovet ovenfor alle og enhver, men det er klart det er fint å kunne få en nær og god relasjon til folk man ofte omgås. Så da er jo bloggen en fin måte og sette ord på, kjenne på og venne seg til tanker man egentlig ikke er klar for å si høyt. Eller blir det hele bare patetisk og uten integritet?

Ville jeg gjort det under andre forutsetninger, om jeg hadde oppdaget linken en annen dag, i en annen sinnstemmning? Eller selger jeg meg så lett...
Dette er tanker jeg må tenke mer på kjenner jeg. Anerkjennelse, og dens betydning...

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.