Om å leve med en språknazi

Jeg lever med en språksnobb, en som har lav tolerensegrense for feilbruk av da og når i dagligtalen, og ikke er spesielt mer rund i kantene når det kommer til andre grammatiske krumspring. Vi er begge av den oppfattningen att skj- lyden hører hjemme i ord som skjære, skjønne og skyldig. Men aldeles ikke i ord som kylling, kjøtt og kjøle. Jeg føler meg ikke som noen språksnobb for å mene det. Det er da vanlig norsk tale og alt annet er talefeil, eller?

Hvis man sa ”kan du hente skjue skjilo skjylling skjøtt på skjøla?” da jeg vokste opp var det rett til logoped.

Siden jeg er offer for en språksnobb i heimen, og våre barn offer for bakstrberske foreldre som ikke har skjønt at skj-lyd i ord som tradisjonelt har kj-lyd, er det nye hippe, så fant jeg ut at jeg ville skrive et innlegg om språksnobberi. Om hvordan enkelte undergraver andres meninger pga rettskrivingsfeil.

Det er mye toleranse i det norske mediesamfunn. Aksepten for at folk skriver om ting de ikke nødvendigvis har så god greie på, men har en mening om er stor. Det er bra, da kan man se saker med ulike briller og som mediebruker får man en unik mulighet til å bli mer opplyst om mer eller mindre viktige lokale, nasjonale og internasjonale saker. Bloggverden er i så måte unik, den er som et åpent læringsfelleskap hvor man har mulighet til å få se saker fra sider man selv aldri ville tenkt på.

Men som med alt annet bør man ha en viss skepsis, og kritisk tilnærming til at de skrevne ordene er sannheter. Ofte finnes det få eller ingen sannheter når det kommer til såkalte faktaopplysninger. Noe som er en kollektiv sannhet i en epoke er ikke nødvendigvis sannheter i neste. Men meningene rundt faktaopplysningene er verdifulle å lese uansett.

Men på et område er det ikke så mye rom for utilstrekkelig kunnskap, og det er grammatikk og rettskriving. Mulig dette er noe jeg kjenner på, da slik kritikk gjerne klør meg ekstra på kompleksene. Men jeg syntes det til stadighet blir trekt frem at ukorrekt rettskriving er synonymt med mindre intelligente personer, med unntak av de som har lese og skrivevansker.

Da jeg skulle poste mine første blogginnlegg var den største utfordringen å tørre og vise seg, pinge innlegg, legge igjen kommentarer hvor man hadde link inn til egen blogg. Det tok noen innlegg før jeg turde det. Det å gå inn for å få folk til å lese det jeg hadde skrevet, var ikke et behov jeg hadde. Usikkerheten rundt grammatikk og rettskriving var den største bøygen, innholdet ble ikke like skummelt å blottlegge.

Men jeg tok en sjangse og hoppet ut i det da jeg tross alt syntes det var litt artig og engasjerende, og jeg kan regulere selv hvor stor/liten plass det skal ta i hverdagen. Dessuten er det artig når man ser på StatCounter at det har vært folk inne og lest det jeg har skrevet. Jeg vil tro det er ennå artigere om folk legger igjen en kommentar, men man skal vel antagelig være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan jo hende kritikk på innhold, språk og grammatikk kommer. Hjelpe meg, jeg som er så lettklødd!


Da jeg googlet litt for å finne noe som underbygget min påstand om at vi uten feilfri grammatikk tidvis ble uthengt og sett på som mindre intelligente, fant jeg fler innlegg/info som tilsa at det var en forhastet konklusjon. Og ved nærmere undersøkelse så fant jeg tydelige tegn på at enkelte folk skrev adskillig verre enn meg, og det var åpenbart mange som ikke gadd å skumlese det de hadde skrevet. Det jeg ”fant” på en del nettforum var konsekvent utelatelse av:

• Stor bokstav

• Dobbelkonsonant

• Og/å er ikke jeg den rette til og vurdere

• Da og når
  

• Orddeling

Orddeling er alltid er en sikker vinner om man skal erte på seg ”språknazier” som min samboer.

Jeg fant debatt om rettskriving på Chelsea sin fanclubside, et fotballforum. Og da tenkte jeg at jeg antagelig hadde tatt grundig feil. Fotballinteresse og språksnobberi er ikke akkurat noe jeg tenkte var grunnleggende symbiotisk. Men fotball er allemannseie, og vekker sterke følelser i mange leire, så hvorfor ikke.

Vel, jeg tror ikke jeg har annen konklusjon på min egen rettskrivings”issue” enn at jeg får ta imot den kritikken jeg får,og forsøke å lære av det. Derfor har jeg forsøkt å gå nøye gjennom egen tekst, og ble sittende å stusse på og/å regelen og googlet derfor” to infinitiv” og vips var jeg inne på nok et fotballforum som tok for seg rettskriving, denne gangen Manchester United. Hva er det med fotballfolk og rettskriving?

Anyway, i stede for å lage generaliserende teorier om at andre bloggere er språksnobber, skal jeg by på egne feil og mangler. Så får jeg håpeat jeg evner å plukker opp en ting eller to underveis.

Etter litt refleksjon rundt egne skriverier og undersøkelser på nett i dag, har jeg funnet at jeg åpenbart forlot fotballmiljøet for tidlig. Det er folk derfra som åpenbarer seg om man googler noen problemstillinger vedrørende rettskriving.

Når det kommer til språk, så skrev jeg at vi har regler og de er ansett som sannheter, med unntak av unntaka som bekrefter regelen. Men akkurat som faktaopplysninger går fra å være sannheter til utdatert kunnskap som ikke lenger holder mål, er språket i stadig endring. Språket er ikke konstant, det er dynamisk og endres med generasjoner. Så om en generasjon eller to, er det skj lyden som gjelder, uansett om det skal sies kino eller skjære.