Vårtegn og nerdelykke

Syden til Norge, løp og kjøp!

For kun 200 kr i året kan du bidra til at fokuset på miljøvern tones ned. Det var jammen på tide at noen tok ansvaret for å jobbe mot de som jobber for miljøvern.
Ikke at denne galskapen er totalt uten poeng, for når de kommer kritikken mot bioetanol skal det vel erkjennes at de har noe for seg. Men om de så skulle ha ett poeng, rettferdiggjør ikke det den utrolig dårlig forsiden på pamfletten de i dag hadde festet på frontruta mi

Med en slik framside tviler jeg på at det kan være andre enn en og annen Frp`er med en kjøpt grad på" University of The peoples Republikk of Langt Vekk i Stan"

Påskeepistel fra et småbarnshjem

Da er påskeuka a.k.a sukkerhelvetesuka over for i år. Det er helt greit at hverdagen kommer tilbake. Når man er hjemme i politisks ukorrekt permisjon (kun 6 uker til far) og har mine, dine og våre barn, tilsammen fire i antall, er det i hverdagen det ferieres. Med to små og en mann med uløste oppgaver av teknisk karakter, er det greit at halve barneflokken har andre foreldre som kan gi dem gode ferieopplevelser. Hos oss har det gått i plaskedammer og stein i gata, tur 50 meter fra huset for å plukke gåsunger, lek på verandaen, Teletubbies og maling ved bordet. Altså, ikke den slags type aktiviteter som får det til å krible hos to niåring.

Men vi slo på stortromma, nerden reiv seg bort fra skjermen og vi kom oss ut på tur med de minste. Nærmere bestemt Bogstad Gård. Vi hadde en finfin tur langs Bogstadvannet hvor vi så både måker og ender mens to og ett halvt åringen vraltet av sted med hele vekta stampende i bakken for hvert skritt, lett virrende samt dypt konsentrert i sine egne prosjekter. Det var og hans far, som knapt tok øye bort fra linsa under spaserturen. Flott at noen tar på seg oppgaven å dokumentere bevegelsene til fjærkreene som dupper i Bogstadvannet samt en liten toåring som stamper rundt med ansiktet vekk fra linsa, totalt uinteressert i å vie pappa oppmerksomhet.


Begeistret som jeg var forsøkte jeg å få begeistringen til å smitte over på både liten og stor. Vi kom på baksiden av gården hvor det til min store glede befant seg noen hester som toåringen kunne beundre. Dette er en gutt som vanligvis lett lar seg begeistre. Og begeistret ble han, men ikke over hestene.

Han stoppet opp ved nærmeste dam og hoppet lykkelig opp og ned for så videre rusle bortover til nærmeste haug med stein. Jeg forsøkte å hente inn hans oppmerksomhet ved å snakke om hestene på mitt ivrigste og mest entusiastiske vis. Men til ingen nytte. Gutten fant seg en betongblokk med hull i, litt smågrus som lå rundt, og la seg til å putte grusen en for en opp i hullet.




Han fikk holde på med det en stund og koste seg som bare barn kan når de eier leken. Etter hvert gikk vi tilbake til hovedinngangen slik at pappaen og to og ett halvtåringen kunne gå inn å se på dyrene mens jeg var ute og matet ettåringen. Det ville ikke toåringen, for han fant en vanndam rett ved der vi satt. Derfor gikk pappa inn for å sjekke forholda, han kom skuffet ut. Der var det visst ett glassvindu med gitter, hvor du i beste fall kunne se at det var noen firbente dyr innenfor.

Ettersom jeg kjenner min mann, fant jeg ut at det var best å se med egne øyne hva som befant seg der inne. Vi har av og til litt ulik virkelighetsoppfattning om hvordan ting er. Ingenting stygt sagt om min kjære. Han er en fantastisk mann med gode kvaliteter som gjerne tar gledene på forskudd der jeg liker å bli gledelig overrasket fremfor skuffet om forventninger ikke innfris. Men han kan ha en relativt nøktern innstilling til dyr. Og en krevende innstilling til hva som er bra nok når det kommer til teknologi og utnyttelsen av den. Derfor ante det meg at hans fokus var at glassvinduet med tråder skapte begrensede fotomuligheter. Jeg smatt kjapt inn, konstaterte at dette er mer enn bra nok for meg om min toårigee sønn. Bak glasset var det både søte lam og drektige sauer. Utenfor noen barnemøbler, litt tegnesaker og leker. Det ante meg at når jeg kom inn igjen med toåringen ville oppmerksomheten rettes mot lekene, fremfor de litt mer utilgjengelige sauene. Så jeg pratet om dem og loste han bort til glasset så han skulle få se. Han tittet interessert inn til sauene, smilte og klasket på ruta før han strena rett bort til lekehjørnet.

Da vi kom ut igjen fant han noen fine steiner, en dam og en hel haug med gjørme han kunne boltre seg i mens pappaen knipset bilder med ulike linser og filmet både han, ettåringen og en lykkelig mor som hadde sett søte lam.

Chatting er så 2001!

Det foregår en metadiskusjon rundt sosiale medier, de fleste som bruker nett til annet enn Facebook, Msn og mail har nok fått med seg det. Jeg er en hyppig bruker, men på et relativt overfladisk plan.

Jeg er ikke av de siste når det kommer til å ta i bruk nye ting på nett, men heller ikke av de første. I gamle dager, nærmere bestemt 2001, gjorde jeg et forsøk på å reflektere i en oppgave i safunnskunnskap rundt chatting, etter å ha forsøkt chatting i praksis som en del av oppgaven. I retroperspektiv var vel det en slags refleksjon rundt sosiale medier, om enn en meget begrenset en både i formen og utvalget av de sosiale mediene tilgjengelig.

Utgangspunktet var kjønn i cyberspace, det dreide seg i stor grad om chat da det var snakk om kontakt mellom mennesker på nett. Så, dette "fenomenet chat" som jeg da skrev, var det jeg hadde som referanseramme når det kom til sosiale medier i 2001 på tross av at vi snakket og skrev endel om mennesker og teknologi. Særlig om barn og hva de skulle forholde seg til.

Mens jeg skrev om barns endrede oppvekstvilkår og gikk nærmere inn på nytteverdien av internett, for det hadde jeg jo lest om, leste jeg word dokumenter som ble lagt ut via fronter fra forelserne. Kommunikasjonen gikk via epost. Vi hadde hjemmesider med animasjoner "a la" typen "men at work" og opplyste om at siden var uferdig. Vår nettbruk var lite dynamisk og lite sosialt orientert. Vi brukte nettet mest for å sanke og gi opplysning om temaer vi selv definerte. Så for meg har bruken av sosiale medier gått fra å være noe jeg var skeptisk til, i beste fall testet men ikke snakket om, til å bli en inspirerende, informativ og dannende affære.

Takk til alle bloggere som byr på seg selv, inspirerer, informerer, brilljerer, kverulerer, agiterer og underholder.

Av de siste sosiale mediene i vinden står særlig Facebook og Twitter i fokus. Jeg har hatt et relativt lunkent forholdt til Facebook, skepsisen ved å legge ut bilder og å si for mye har vært der hele tiden og dermed blir jo ikke Facebook så stas. Skal de sosiale mediene fungere, og jeg ha glede av dem, så må jeg by på meg selv. Men Twitter har skapt stor begeistring hos meg for med twitter kan man følge folk man har et ønske om å følge i kraft av hva de gjør, ikke bare hvem de er og at man kjenner dem fra før.

Derfor har jeg mer glede av Twitter enn Facebook i hverdagen.

Jeg syntes det er mer stas å få anbefalt bra blogger, nettsider og linker til artikler av interesse enn det er å få vite at sønnen til en bekjent av stefaren min, som jeg kun husker p.g.a tannstillingen, skal på campingferie.

Men eneste grunn til at jeg allerede var på Twitter før jeg leste om det i dagspressen er at jeg bor med en nerd og derfor eksponeres for nye sider på nett, samt uhorvelige mengder med elektroniske gadgets og saker med ledninger til vårt trådløse (as if!) hjem.

Sosiale mediers nytteverdi har folk skrevet mye bedre om enn jeg er i stand til, så jeg kommer heller med noen linker til de av dere som har å orket å holde konsentrasjonene oppe gjennom innlegget. I disse dager er det diagnoser på folk som benytter teknologiens muligheter en smule overdrevent, eller så ukritisk at det har endt i personlige tragedier.

Vi er uhøflig-distrahert vekk fra sosiale settinger med tilstedeværende personer, til fordel for våre telefoner. Her har særlig Twitter gjort seg gjeldende. Avhengighet kan selvfølgelig bli et problem også når det kommer til sosiale medier, akkurat som overforbruk generelt.

Jeg avslutter med Twitter visdom: RT @nerdegutt RT @mortenrovik: "Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne" - gammelt twitterord.

Jeg vil opplyse de uopplyste

Innholdet i barnehagen er mer enn lek.
Det er mer enn tilsynelatende unyttige observasjoner, kartleggingsprosjekter, skikurs, perling, plastelina, bleieskift, måltider og påkledning. Vi passer ikke barn, vi forvalter hverdagen til lærende, sårbare, ulike og unike små mennesker i starten av livet.

Vi har en relasjon med barn over flere år, en relasjon som er særdeles ubalansert i maktforholdet. Vi har en definisjonsmakt i barnas hverdag som er totalitær. Vi har ansvar for hele barnet, det mentale, det sosialt, det fysiske og samarbeid med foreldrene. Når man har en slik rolle, en stilling som er så fremtredene i små barns liv og virke er det uansvarlig at det driftes barnehager uten utdannet personell. Viktigheten av dette kan vi også se på i et samfunnsperspektiv. Enten man har fokus på det økonomiske aspektet eller det menneskelige aspektet, så er ALLTID det grunnlage man får med seg fra barndommen viktig.

Ikke at barnehagen skal redde alle fra alt, men den kan hjelpe mange med mye om kunnskapen er tilstede.

Vi kan tidlig gi barn ekstra oppfølging og hjelp, om det er spesielle behov og avvik. Sett i et menneskelig perspektiv kan det gi endel av barna et lettere voksenliv, med støtteapparat tilstede fordi de kom tidlig inn i et system som de har hatt behov for. De har blitt sett, hørt og tatt hensyn til. I et sammfunnsøkonomisk perspektiv er det rimeligere å sette inn tiltak tidlig for å hjelpe folk til å bli endel av samfunne, slik at de kan bidra på sin måte, enn å være på siden av samfunne. Skal man vite hvem som trenger denne ekstra hjelpen, og hva slags hjelp de bør få, fordrer det en kunnskapsbase om pedagogikk, psykologi og spesialpedagogikk. Det finnes masse flott ufaglært barnehagepersonale som er dyktige, akkurat som det finnes udyktige faglærte. Jeg skal ikke ta opp den diskusjonen her, det er et tema for ett eget innlegg, men det må sies ellers blir det gjerne hovedfokuset.

I mine øyne er det en respektløs og uforsvarlig behandling av barn at det går så mange ufaglærte på dispensasjon i årevis. Det er også en skandale at ikke barnehagene åpner for tverrfaglig samarbeid i større grad. Nå er det slik at barnevernspedagoger får jobb på dispensasjon, altså de er gode nok til å jobbe der men ikke å få full anerkjennelse for den jobben de gjør...

Barnevernspedagoger i barnehagen er en tilførsel av spesialkunnskap som bør anerkjennes. De sitter på masse kunnskap som kan utfylle førskolelærernes kunnskapsbase og dermed styrke personalgruppa faglig. 

Det er så mye fokus på barnehagelokaler for å innfri full barnehagedekning, at innholdet er fullstendig tatt av dagsorden. Det er en og annen kommentar i dagspressen fra en frustrert barnehageansatt eller høyskolelektor, men de forsvinner i mengden av oppslag om kreative løsninger av arealbruk og nybygg. For det er plasser som er viktig, antall plasser og prisen på dem.

Alle barn skal få plass slik at vi foreldre kan komme tilbake i samfunnsmølla og produsere varer, tjenester og realisere oss selv. Det er greit, jeg er tilhenger av et inkluderende arbeidsfelleskap hvor alle skal få mulighet til å delta. Og da må vi ha barnehageplasser til våre barn. Men det jeg har trøbbel med å akseptere er at tilbudet er av dårlig kvalitet.

Vi som jobber i barnehage har utrolig mange forventninger og krav knyttet til vår rolle, enten vi er assistenter, fagarbeidere eller pedagogisk utdannet. Spesielt er det knyttet mange forventninger opp mot rollen som pedagogisk leder. Både fra foreldre, kolleger, samfunnet og de instansene vi møter på vår vei (PP tjenesten, barnevernet, helsestasjonen etc) i vårt ønske om å gi barna den beste hverdagen de kan ha.

Barn er som nevnt ulike, og ulike mennesker har ulike behov. Ergo vi kan si alle har spesielle behov. Men noen behov er mer spesielle og av en mer prekær og sårbar karakter. Enkelte av disse små menneskene som vi har i vår varetekt, har kanskje kun oss i barnehagen som stabile voksne.

Ansvaret som ligger i den rollen jeg skal forvalte er så viktig at jeg nå opplever at det bør skje et paradigmeskifte i holdningene til de som er ansvarlige for gjennomføringen av barnehagepoltikken.

I den kollektive oppfattelsen av hvordan en barnehage skal være opplever jeg at barn og barndom blir tatt på alvor. Barnehagen blir sett på som en viktig del av det norske samfunn hvor innhold, fagpersoner og omsorg er viktig.

Men i kjølevannet av makspris og full barnehagedekning , er hverdagen langt fra de gode intensjonene i Rammeplanene og Lov om barnehager. Realiteten viser seg å være fryktelig sprikende og ujevn. Enkelte barnehager er flotte, i både form og innhold mens andre knapt har fagfolk og forsvarlige lokaler.

Dermed blir lovnad om full barnehagedekning et problem! Det blir ikke barnehagedekning, det blir plass til alle som trenger barnepass. Kravene til hva barnehagen skal inneholde blir ikke innfridd.

Når det kommer til fagfolk har det vært en mangelvare i årevis, men siden liv og fysisik helse ikke står på spill kan ufaglærte gå i både styrer og pedagogstillinger på dispensasjon. For alle kan jo egentlig passe barn, ikke sant?

Innholdet og viktigheten av fagutdannet personell i barnehagen marginaliseres, og det resulterer i lav status og lite interesse for yrke.

Om å leve med en språknazi

Jeg lever med en språksnobb, en som har lav tolerensegrense for feilbruk av da og når i dagligtalen, og ikke er spesielt mer rund i kantene når det kommer til andre grammatiske krumspring. Vi er begge av den oppfattningen att skj- lyden hører hjemme i ord som skjære, skjønne og skyldig. Men aldeles ikke i ord som kylling, kjøtt og kjøle. Jeg føler meg ikke som noen språksnobb for å mene det. Det er da vanlig norsk tale og alt annet er talefeil, eller?

Hvis man sa ”kan du hente skjue skjilo skjylling skjøtt på skjøla?” da jeg vokste opp var det rett til logoped.

Siden jeg er offer for en språksnobb i heimen, og våre barn offer for bakstrberske foreldre som ikke har skjønt at skj-lyd i ord som tradisjonelt har kj-lyd, er det nye hippe, så fant jeg ut at jeg ville skrive et innlegg om språksnobberi. Om hvordan enkelte undergraver andres meninger pga rettskrivingsfeil.

Det er mye toleranse i det norske mediesamfunn. Aksepten for at folk skriver om ting de ikke nødvendigvis har så god greie på, men har en mening om er stor. Det er bra, da kan man se saker med ulike briller og som mediebruker får man en unik mulighet til å bli mer opplyst om mer eller mindre viktige lokale, nasjonale og internasjonale saker. Bloggverden er i så måte unik, den er som et åpent læringsfelleskap hvor man har mulighet til å få se saker fra sider man selv aldri ville tenkt på.

Men som med alt annet bør man ha en viss skepsis, og kritisk tilnærming til at de skrevne ordene er sannheter. Ofte finnes det få eller ingen sannheter når det kommer til såkalte faktaopplysninger. Noe som er en kollektiv sannhet i en epoke er ikke nødvendigvis sannheter i neste. Men meningene rundt faktaopplysningene er verdifulle å lese uansett.

Men på et område er det ikke så mye rom for utilstrekkelig kunnskap, og det er grammatikk og rettskriving. Mulig dette er noe jeg kjenner på, da slik kritikk gjerne klør meg ekstra på kompleksene. Men jeg syntes det til stadighet blir trekt frem at ukorrekt rettskriving er synonymt med mindre intelligente personer, med unntak av de som har lese og skrivevansker.

Da jeg skulle poste mine første blogginnlegg var den største utfordringen å tørre og vise seg, pinge innlegg, legge igjen kommentarer hvor man hadde link inn til egen blogg. Det tok noen innlegg før jeg turde det. Det å gå inn for å få folk til å lese det jeg hadde skrevet, var ikke et behov jeg hadde. Usikkerheten rundt grammatikk og rettskriving var den største bøygen, innholdet ble ikke like skummelt å blottlegge.

Men jeg tok en sjangse og hoppet ut i det da jeg tross alt syntes det var litt artig og engasjerende, og jeg kan regulere selv hvor stor/liten plass det skal ta i hverdagen. Dessuten er det artig når man ser på StatCounter at det har vært folk inne og lest det jeg har skrevet. Jeg vil tro det er ennå artigere om folk legger igjen en kommentar, men man skal vel antagelig være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan jo hende kritikk på innhold, språk og grammatikk kommer. Hjelpe meg, jeg som er så lettklødd!


Da jeg googlet litt for å finne noe som underbygget min påstand om at vi uten feilfri grammatikk tidvis ble uthengt og sett på som mindre intelligente, fant jeg fler innlegg/info som tilsa at det var en forhastet konklusjon. Og ved nærmere undersøkelse så fant jeg tydelige tegn på at enkelte folk skrev adskillig verre enn meg, og det var åpenbart mange som ikke gadd å skumlese det de hadde skrevet. Det jeg ”fant” på en del nettforum var konsekvent utelatelse av:

• Stor bokstav

• Dobbelkonsonant

• Og/å er ikke jeg den rette til og vurdere

• Da og når
  

• Orddeling

Orddeling er alltid er en sikker vinner om man skal erte på seg ”språknazier” som min samboer.

Jeg fant debatt om rettskriving på Chelsea sin fanclubside, et fotballforum. Og da tenkte jeg at jeg antagelig hadde tatt grundig feil. Fotballinteresse og språksnobberi er ikke akkurat noe jeg tenkte var grunnleggende symbiotisk. Men fotball er allemannseie, og vekker sterke følelser i mange leire, så hvorfor ikke.

Vel, jeg tror ikke jeg har annen konklusjon på min egen rettskrivings”issue” enn at jeg får ta imot den kritikken jeg får,og forsøke å lære av det. Derfor har jeg forsøkt å gå nøye gjennom egen tekst, og ble sittende å stusse på og/å regelen og googlet derfor” to infinitiv” og vips var jeg inne på nok et fotballforum som tok for seg rettskriving, denne gangen Manchester United. Hva er det med fotballfolk og rettskriving?

Anyway, i stede for å lage generaliserende teorier om at andre bloggere er språksnobber, skal jeg by på egne feil og mangler. Så får jeg håpeat jeg evner å plukker opp en ting eller to underveis.

Etter litt refleksjon rundt egne skriverier og undersøkelser på nett i dag, har jeg funnet at jeg åpenbart forlot fotballmiljøet for tidlig. Det er folk derfra som åpenbarer seg om man googler noen problemstillinger vedrørende rettskriving.

Når det kommer til språk, så skrev jeg at vi har regler og de er ansett som sannheter, med unntak av unntaka som bekrefter regelen. Men akkurat som faktaopplysninger går fra å være sannheter til utdatert kunnskap som ikke lenger holder mål, er språket i stadig endring. Språket er ikke konstant, det er dynamisk og endres med generasjoner. Så om en generasjon eller to, er det skj lyden som gjelder, uansett om det skal sies kino eller skjære.

Renere miljøsamvittighet tilbys!

Som gammelt Natur og ungdom medlem hender det til stadighet at det klør i samvittigheten min da jeg tidvis gjør ukloke miljøvalg. Enkelte av valgene blir tatt på bakgrunn av at jeg ikke vet bedre eller har vært for lat til å engasjere meg. På tross av at miljøengasjement er noe jeg setter høyt hos andre, har jeg ikke vært så flink til å stable egeninnsats av nevneverdig verdi på beina de siste åra. Jeg kan sikkert hoste opp noen mer eller mindre brukbare unnskyldninger for mitt manglende engasjement og labre innsats, men det finnes jo de som brenner i begge ender uansett hva slags livssituasjon de er i. Noe som er utrolig inspirerende å se.

Men det er ikke alltid man trenger å brenne i begge ender for å kunne gjøre en forskjell. Innimellom holder det bare med en liten innsats som kan utgjøre enorme forskjeller. Derfor skal jeg oppfordre alle jeg kjenner til å henge seg på Earth hour som er verdens største klimakampanje.

Slukk lyset 1 time 20:30 lørdag 28. Mars. Gjør du det deltar du i en global klimamarkering som er historisk. Hver lysbryter teller, og målet er en milliard deltakere verden over. I 2007 deltok 2,2 millioner mennesker og 2100 bedrifter. Denne innsatsen resulterte i at det ble spart like mye energi som om vi skulle fjernet 48 000 biler fra norske veier i et helt år i følge WWF sine hjemmesider.

Pass på den fine jorda vår
I forbindelse med denne kampanjen inviterer Deichmanske bibliotek alle barn i Oslos barnehager til å tegne en tegning , temaet er "Pass på den fine jorden vår". Her blir barna oppfordret til å tegnet noe de bryr seg om og om barna syntes er viktig å bevare. Og at det derfor er viktig at vi alle gjør det vi kan for å spare strøm.

Barnehagene kan levere tegningene til nærmeste Deichmanske bibliotek, eller sende inn barnetegningene til følgende adresse: Deichmanske bibliotek, Barne- og ungdomsavdelingen v/ Toril Bang Lancelot, Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo

Tegningene vil bli utstilt på hovedbiblioteket fra 28. mars til 1. mai og må være levert innen 20. mars og være merket med barnehagens navn. Utstillingen kan besøkes i bibliotekets åpningstid og være en del av earth hour 2009 kampanjen.

Slik blir du med på kampanjen

Alle kan delta under Earth Hour. Det enkleste er å slukke lyset 28. mars 2009, klokken 20.30. For øvrig kan du

• registere deg på earthhour.no
• bli med i Earth Hour Norges side på Facebook
• få med deg flere! Spre nyheten til folk du kjenner
• ...på skolen eller arbeidsplassen
• ...eller i en organisasjon du er medlem av
• finn på noe ekstra: Bare fantasien begrenser hvilke arrangementer man kan gjennomføre i forbindelse med Earth Hour. Unplugged-konsert? Lysvandring? Mørkegjemsel? Uglesafari?

Les mer om klima på WWFs klimaskole og lær hva du kan gjøre for å begrense klimagassutslipp på klimaloftet.no.
Hentet fra http://www.wwf.no/om_wwf/dette_jobber_med/klima/vare_losninger/earthhour09/

Barnehagen, form og innhold

I dagens utgave av Dagsavisen spør Liv Alice Pope om hvor vi vil med barnehagen. Et betimelig spørsmål nå i disse tider hvor barnehagefokuset i hovedsak dreier seg om full barnehagedekning og makspris. Hvor mange plasser, og hvor mye koster det er hovedtema. Det bygges større og mer kreativt, som under jorden. Eksisterende kvadratmeter blir utvidet ved at plutselig garderoben omdefineres, og dermed blir tatt med i det totale oppholds/leke arealet. Barn blir kjørt i busslast ut av byen, de går på uteavdelinger med lavo og utedo. Jeg ramser ikke opp disse alternativene fordi jeg på noe måte mener at de er eksempler på dårlige valg, kun at det finnes et stort mangfold når det kommer til organiseringen av hvordan barna skal motta et antatt pedagogisk opplegg. Rammene rundt er av stor variasjon, men hvordan er det med innholdet?

Kartlegging
Pope tar utgangspunkt inn i debatten som mor, men bakgrunnen hennes er av pedagogisk art. Slik jeg leser Pope, reagere hun på det antall kartleggingsverktøy som introduseres i det pedagogiske arbeidet. Og at ”pedagogikk reduseres til å observere, kartlegge, vurdere og i siste instans utøve kontroll over barns væren i barnehagen”. De av oss som har lest eller sett tv serien ”Lekestue” kan her trekke litt på smilebåndet og se humoristisk på flommen av nye modeller, metoder, kartleggings og observajonsopplegg for barnehagene.
Men det Pope her helt konkret tar utgangspunkt i er kartleggingsprosjektet ”Her kommer jeg…-fra barnehage til skole” i regi av Utdanningsetaten.

I følge Utdanningsetaten er hovedmålet og hensikten med verktøyet ”å samle og systematisere nødvendig informasjon fra alle aktørene i barnets overgang mellom barnehage og skole”. Informasjon som kommer ut av en slik kartlegging kan gjøre arbeidet for skolen adskillig lettere i målet om tilpasset opplæring, da de har et utgangspunkt om hva barnet trenger. Men det kan også være stigmatiserende og hemmende da informasjonen kan være feil, misvisende og for en del kan det være en god ting å starte med rene ark uten å allerede ha en ”båsplassering”. I tillegg kan fokuset på kartleggingen ta for stor plass i barnehagen, som Pope påpeker, ”skyve pedagogers kritiske, etiske og pedagogiske refleksjon ut i perefien av tenkning og handling.”

Mange barnehager har i dag ulike former for kartlegging av hvor barna befinner seg ut ifra en gitt norm når det gjelder bla språk, motorisk utviking, emosjonell utvikling etc. Når det kommer til kartlegging og observasjon av barn mener jeg fokuset i seg selv verdifullt og nyttig, for da tar man seg tid til å observere enkeltbarn over en gikk periode. Man setter seg ned og ser barnet, samhandler med barnet, snakker om og med barnet, tar bilder av barnet, samler tegninger barnet har tegnet og kanskje til og med intervjuer barnet. Det betyr at alle blir sett, blir et barn sett føler det seg og ofte sett. Dette blir dermed og et nyttig verktøy for kvalitetsikringen av at hver enkelt barn får jevnlig oppmerksomhet , enten barnet syntes eller ikke syntes god i en barnegruppe. Dette har stor egenverdi i seg selv.

Kartlegging av språk
Et eksempel på en form for kartlegging er TRAS.
TRAS står for tidlig registrering av språkutvikling hos barn. Hensikten med TRAS er å kunne finne fram tidligst mulig til de barna som framstår med risiko for å utvikle språkvansker. For en del av barna som har utfordringer i språkutviklingen dreier det seg ikke bare om det uttalte ord, men forståelsen rundt begrepene. Mangler barnet det blir det for det meste papegøyespråk, hvor barna repeterer de voksnes tale uten å forstå innholdet. Barn fra 11/2 til seks års alderen lærer i gjennomsnittet 9 ord hver dag. Dermed er det utrolig mye verdt for et barn og dens foreldre å bli fanget opp så tidlig som mulig, et hjelpemiddel på veien til det er f.eks. TRAS.
Videre inn i skolehverdagen kan det derfor ha enorm nytte med verktøy som ”her kommer jeg, overgang fra barnehage til skole” . De som faller utenfor rent språklig kan lettere fanges opp og informasjonen, hva man har jobbet med og hvorfor, blir ført videre i stede for at læreren må starte på nytt. Dermed står barnet sterkere rustet til å lære i andre fag, Språket er grunnlage for all læring.

I tillegg til de nevnte fordelene får man dokumentasjon på hva man driver med, og i dagens barnehagehverdag er det blitt mer og mer fokus på nettopp dokumentasjon. Det eksisterer krav om evaluering av årsplaner og prosjekter men enkelte kommuner som f.eks Bærum er det innført krav om dokumentasjon av arbeidet med enkeltbarn, avdeling, foreldre og ansatte. I følge barnehagekontoret i Bærum kommune skulle: ”Kvaliteten på barnehagetilbudet i Bærum videreutvikles ved at alle barnehager innen juni 2006 har etablert redskap og praksis for systematisk dokumentasjon og vurdering av det pedagogisk arbeidet”.

Forventninger og blogg som åpent læringsfellesskap

Da jeg som relativt nyutdannet var satt til å ha en "oppdragende" rolle for en del barn hvis foreldre ikke var av norsk opprinnelse, fikk jeg en aha opplevelse. Det kan se ut til at endel av oss med norsk/skandinavisk opprinnelse har en mer krampaktige holdning til barn og selvstendighet enn enkelte foreldre fra andre deler av verden. Alle disse tidvis urimelige forventningene vi hadde til små barn og deres adferd i barnehagen ble veldig synlig i samspill med mennesker som matet treeåringen sine, brukte vogn til fireåringene, ble bestyrtet over at vi dro småbarn ut i all slags møkkavær på tross av at vi hadde så flotte lokaler og leker.

Jeg leste et innlegg i aftenposten for en stund tilbake som fikk meg til å tenke i litt mer profesjonsrettede baner. Et stunt som forøvrig var litt smertefullt da jeg er relativt ute av trening etter å ha satt over gjennomsnittet antall barn til verden, og derfor har "stelt" hjemme de siste åra.

Vel, innlegget tok for seg noe så hverdagslig/hjerteskjerende som barnegråt på bussen, og at det er en grunn til at barn gråter.

I innlegget kommer det frem at det er et foreldrepar med en godt kledd baby i vogn, på en varm buss, som ignorerer at barnet gråter. Foreldreparet blir konfrontert med den åpenbare problemstillingen, at barnet har det altfor varmt. Hvorpå mor responderer at gråtingen gjør henne ikke akkurat mindre varm. En annen kvinnekommenterer dette utsagnet med "men det vet jo ikke hun konsekvensene av". Og det er her jeg stopper opp og nøtta starter og kverne litt.

Dette forholde mange av oss har til barn og selvstendiggjøring. Når det skrives årsplaner i barnehager, snakkes på foreldremøter og når foreldre diskuterer oppdragelse så er det en voldsom fokus på barn og selvstendighet. Eksemplet i Aftenposten innlegget blir en smule drøyt da barnet fremdeles er en baby, men vi har en forventning om at små barn, i denne sammenheng under skolealder, skal være oppegående, reflekterte og selvstendige. Man hører det i diskusjoner i barselgrupper, forum på nett, velmenende flerbarnsmødre (i denne gruppa befinner jeg meg) og helsesøstere. Barna skal reise seg opp, ikke gråte, børste av seg "det går bra".

Vi har en forventning om at barna skal kunne spise selv fra før de er to, kle seg selv før de tre, være empatiske, ta beskjeder, holde orden, dele, rydde etter seg, ikke grise, ikke slå/lugge/bite/klype/ og andre fysiske krumspring av negativ art mot andre barn eller voksne.

Hilse, vise takknemlighet og om den ikke er ektefølt skal de i allefall si takk. De skal kose voksne som går, kose voksne som kommer, om de ikke har sett vedkommende på 6mnd, som er 1/4 del av livet, får det så være. De skal vaske hender før og etter mat, etter dobesøk. De skal sitte pent på stolen sin, sitte pent på fange, sitte pent på bussen, sitte pent på huska. De skal ikke bruke "utestemme" inne. Og om de har gjort noe "galt" skal de kunne redgjøre for hva det var de gjorde som ikke var bra.

Vi har så enorme forventninger til småbarn, at vi kompliserer hverdagen både for dem og for oss. Vi forventer at de skal godta argumenter som, "det spiller ingen rolle hvem som startet, nå ber dere hverandre om unnskyldning". Noe som er latterlig å forvente av barn, det er bare å vende hode til litt mer sydlige strøk så har man et forferdelig illustrerende eksempel på at vi voksne ikke nødvendigvis er særlig gode på det.

Nå mener jeg ikke at det alt ovenfor er uviktig, absolutt ikke. Jeg er en særdeles tilhenger av at barn f.eks skal lære seg å si takk når de får noe, og vaske hendene etter dobesøk. Jeg tror at det er to relativt enkle grep for at mine barn skal bli møtt på en bedre måte av "fremmede" voksne i barnehage, skole, sfo eller hjemme hos andre barn. Men kanskje vi skal slippe litt opp på krava, gi dem litt mer spillerom til å observere større barn og voksne. Ikke krisemaksimere om smårollingen biter, men heller passe på slik at barnet ikke skader andre.

Men innlegget i Aftenposten fikk fler enn meg til å tenke, og det er det som er så spennende med bloggverdenen. Man får innblikk i ulike tankerekker og hva andre fester seg ved, det blir et åpent læringsfelleskap som er berikende og lærerikt. Slik som da bloggeren HvaHunSa kommenterte på Twitter, etter artikkelen i Aftenposten: " Mødrebashing i fedrenes fravær er sannelig en populær øvelse" http://www.aftenposten.no/m...3:44 AM Feb 5th from web.

Nå som vi nærmer oss kvinnedagen kan det være et ålret fokus å ha, forholdet mor, far og barn og det ansvaret vi ofte tillegger mor i større grad enn far. Jeg må innrømme at da jeg leste artikkelen streifet det meg ikke at far og var tilstede, jeg ansvarliggjorde mor helt til HvaHunSa satte meg på bedre tanker. Hvorfor er det slik, at vi så ofte fritar far og ansvarliggjør mor når det kommer til barna?

Toåringen og Obama

Av en eller annen grunn har toåringen i huset en forkjærlighet for Obama. Han var så heldig og fikk en playmofigur da vi var hos Bestemor sist og da jeg spurte hva den het sa han Obama. Han annonserte dette til stor fornøyelse for resten av familien også, vi syntes alle det var litt artig.
Men artig gikk over til sprudlende fliring for hans mor i dag, da toåringens fascinasjon for navnet Obama fikk en ny dimensjon. Det gikk en farget mann forbi oss på vei hjem fra barnehagen, det er ikke noe veldig spesielt syn. Men der vi bor er tettheten av oss blendahvite adskillig høyere enn mennesker med variert kulør. Anyway, vi gikk forbi en mann på gata og denne mannen flira litt og kommenterte oss da jeg hadde en unge i vogn, og har en annen på ryggen. Toåringen sa hei, og pratet litt tilbake. Vi kom noen meter forbi før han spurte, "hvor er Obama?".

Min undring nå går på om han syntes Obama er så artig å si, at det var derfor han lurte på hvor han var. Eller om tv`n sto på litt for mye under den amerikanske valgkampen. De har hatt om Afrika og den afrikanske gutten Jebo i barnehagen og etter det har han kalt barn med mørk hud på barnetv for Jebo. Er alle med kulør i toåringens verden Jebo eller Obama? Er dette noe jeg skal problematisere, overse, eller flire av?

På tur med nytt kamera

"Birds!"
















"Ser jeg hardt nok i bakken tror han jeg ikke overser, men bare er fryktelig opptatt"









"Hjemme"




























"Klatrehortensia"

Vinter

Twitter, IE-6, og nerdegutter

Jeg har vært på Twitter en stund, men ikke fått helt klart for meg hva jeg skal bruke den til annet enn å få siste oppdatering fra bloggere jeg følger. Og det kan jeg strengt tatt få gjennom andre kanaler. Men bevares, det har vært artig med korte små hverdagsmeldigner fra bloggNorge. Spot on observasjoner og artige kommentarer, slikt er underholdende.

Men i går, i går fikk jeg en åpenbaring når det kommer til nytteverdien av twitter. Det startet med en nerd, min egen samboer, en datanerd ansatt i finn.no. På finn.no sin lekegrind, finn.labs. Anbefalte han IE-6 brukere til å oppgradere sin nettleser. Han startet en dugnad, så i ekte Gerhardsen ånd har nerder med kontroll på store nettsider over det ganske land/og utland kastet seg på prosjektet.

Sukk, engasjerte folk "you just have to love dem".
Illustrasjonen er tatt fra: http://georgecoghill.com/illo/html/home.htm

Pepperkakemann i februar

Denne "well hung" peppekakemannen produserte en av barna under julebaksten hos bestemor. Jeg tok vare på mannen for å vise den til den antatt stolte faren da vi kom hjem. Peppekakemannen fortjener å bli publisert selv om vi streng tatt er på overtid når det kommer til juletemaer.

Menn og beskjeder

Jeg sitter her med et voldsomt behov for å generalisere, men det er en ikke særlig stuerein affære. Litt mer romslighet for den slags aktivitet har det som regel vært om generaliseringen gjelder menn. Men ting i tiden tyder på at slik er ut, så med det i hodet hopper jeg ut i det farlige farvannet av politisk ukorrekthet.

Mitt generaliseringsbehov oppstod i går, for da hadde jeg en samtale med et familiemedlem av det motsatte kjønn som ikke har bosted i min husstand. Samtalen bestod av et spørsmål, en beskjed og litt sosial prat som jeg tok initiativ til. Helt konkret kan jeg si at jeg ba min bror om å kjøpe gave til vår stefar, og sa at gaven gjerne kunne være filmer men ikke av det voldelige slaget som f.eks "Gangs of New York".

Grunnen til at jeg spurte om dette var at jeg ikke kunne være tilstede grunnet sykdom, dette var da innholdet i den sosiale delen av samtalen. Et spørsmål, en beskjed og en liten sosial del.

Forslaget til hva vi IKKE burde kjøpe kom av en samtale jeg selv hadde hatt med vår mor tidligere på dagen, hvor det ble sagt at slike filmer, eksemplifisert i "Gangs of New York" ikke var tingen for vår stefar. Vi snakket lenge og vel om litt av hvert, en hyggelig familiær samtale.

Litt seinere på ettermiddagen snakket jeg igjen med min mor, for å høre litt om bursdagen, gaver etc. Lattermildheten boblet mer eller mindre ut av meg da hun fortalte hva min oppmerksomme bror hadde kjøpt til var stefar. Han hadde riktig nok kjøpt filmer, opptil flere stykker. Og en av dem var, "Gangs of New York". Videre sier mamma at han kommer nok til å bytte den, for han har den fra før men har aldri sett annet enn starten da han syntes den er så fryktelig brutal. Jeg satt flirende tilbake, det ble bare for komisk.

Min sambo, som og er av det særdeles observante slaget fikk dette med seg. Så da jeg luftet teorien om at kanskje jeg heretter skal snakke punktvis og luke bort de sosiale elementene, så mente han at det var lurt. For visstnok snakket jeg så mye, at i informasjonstrømmen ble beskjedene borte.

Konklusjonen ble lagt fram for min bror og han sa seg veldig enig i den.
Så min konklusjon av tilbakemeldingene fra disse to menn, er at alt annet enn spørsmål og beskjed på telefonen er rett og slett utenomsnakk. Dette er menn som begge må holde mange baller i luften samtidig på jobb, både av teknisk art og i samarbeid med andre. Så hva er det da med menn og deres relasjon med kvinner i familien? Bare tuner de ut fordi de antar at det som kommer er uinteressant, sagt før, av mindre verdi for det er ikke fotball eller data?

Men, jeg må opplyse om at spørsmålene er på bakgrunn av erfaringer med disse to. I andre sine familier finnes det sikkert menn som gjerne slår av en prat om løst og fast uten å miste hverken tråden eller innholdet.