I min hage

La humla surre

I dag har jeg testet ut fotostativet, ganske fiffig og nyttig sak. Men skal man knipse humler må man ha tålmodighet. Stilte inn stativ og kamera, og ventet. Ingen humle til min ferdig "blomst med kamera på vent oppstilling". Men da jeg gikk litt rundt, fikk jeg knipset noen humler. Siden jeg er nybegynner på makrofotografering, fotografering generelt i grunn, er jeg fornøyd bare jeg får med rumpa til ei humle. Og ekstatisk om jeg får med litt lugg, som på pønkehumla på nederste bilde.
Her har jeg jazza opp fargene litt, bilde fikk et litt drømmeaktig preg syntes jeg.

Det knopper seg

Har ennå ikke gått lei å leke med makrolinsa, men det er pokker så vrient å få ting skarpt. Det er nok på tide å finne ut av fotostativet vi har liggende. Dette er epleblomstknopper i solskinn etter en regnskur. Har behandlet bilde i etterkant, har mye å lære i den prosessen også. FOreløpig bryker jeg Apple sitt program Aperture. PhotoShop er for ambisiøst ennå.

Disco Spider

Oppdaget de kule fargene i spindelvevet som vaiet i solen, og plutselig kom MrEdderkopp. Men bildet er tatt midt i solsteiken og ser derfor ganske utvasket ut.

Men syntes det er litt artig med fargespillet, og at edderkoppen har et ansikt

Til TwitterPhotoChallange

Jeg drister meg til å leke med de store gutta og håper på en bratt læringskurve når jeg er såpass tøff i tryne. Temaet for Twitter Foto Utfordringen er: rødt!


Dette siste bildet kommer ikke med i TwitterUtfordringen da det er kun lov å laste opp et bilde om dagen, jeg var for treig i avtrekkeren.

MakroPus

Mens jeg rotet rundt i hagen ble pus lurt opp i treet av en skjære, sprang inn og henta kamera med makrolinsa på.
Missa samspille dem i mellom, men ville prøve linsa mi lell.

I morgen skal linsa testes på rumpetroll i akvarie, livet er herlig når man jobber i barnehage

Noens bursdag, andres glede

I anledning min samboers bursdag har jeg fått makrolinse, sånn kan det gå når man bor med en fotoentusiast som er særdeles begeistret for utstyr. Når presten ikke har egne preferanser og ønsker på utstyrslista, vel da drypper det på klokkeren. Jeg har ønska meg makrolinse men ikke turd å si det høyt uten å legge til "men jeg må bli bedre kjent med det utstyret jeg har først" perler for svin osv...


Da er det godt for egen samvittighet at det står en myk og deilig sjokoladekake å godgjør seg til nerdeguttens store fødselsdag i morgen.

Herregud for en lykke, nå må jeg bare lære meg å ta skarpe bilder...

Klåfingra nerder

Da er det overstått, poden er ferdig operert. Det gikk strålende bortsett fra noen unødige stikk, ikke lett å finne årene på en liten men lubben kropp. Selve innsovninga ble derfor litt mer dramatisk, men etter litt kjemping rullet han øynene et par ganger rundt og forsvant.

Det var jeg som ble med inn på operasjonssalen, far aka ”Mr Klåfingra gadgethore” ble forvist til venterommet. Jeg tok en sjefsavgjørelse basert på at jeg har vært utsatt for å ha han med inn på sykehusrom ved noen anledninger før, og kjenner til gangen i det. Han klår på alt og stiller krevende spørsmål for spesielt interesserte.

I denne settingen syntes jeg det var helt andre ting som helst burde være i fokus enn tekniskdata og utgreing av gangen i prosessen som skulle iverksettes. Man ønsker ikke å terge en kirurg som skal til å skjære i ens minste sønns edlere deler.

Selv om det er viktig å ha en forelder tilstede som får med seg hva som skal skje og kan stille spørsmål av både informativ og kritisk art, så syntes jeg at denne gangen var det viktigere med noen som sang, koste og klemte og ikke suller seg inn i tekniske gadgets og finurligheter. For selv om min mann er en omsorgsfull far, som både koser, synger og snuser, så skulle inngrepet forgå i et rom fullt av teknologi. Og da, vel da syntes jeg det er greies at det var jeg som var tilstede.

Vel tilbake på venterommet, etter den litt mer dramatiske opptrappinga til operasjonen, kjente jeg at jeg var litt småskjelven. Det tok visst litt på å se minsten være nålpute på både bedøvede og ikke bedøvede steder. Der fant jeg min samboer dypt konsentrert med iPhonen mellom hendene. Etter å ha avgitt full rapport fra hendelsesforløpet inne i preperasjonsrommet og operasjonssalen, nerden måtte ha detaljinformasjon må vite, kunne min klippe av en samboer berette beroligende nyheter.

For hva er vel mer interessant å få rede på mens en venter på minsten skal komme ut av operasjon enn nyheter fra Twitter om at dommeren i Pirat Bay saken satt i styret til et par rettighetsorganisasjoner. Dermed ligger det i kortene at han var innhabil.

Jammen godt farsan har iPhone med teknologiske nyvinninger som overgår Ullevål, "hvor de ikke engang har 3G dekning" (sitat nerden) for ingenting er vel som gode nerdenyheter når minsten ligger på operasjonsbordet!

Det finnes to slags mennesker, hvem er du?

http://www.wulffmorgenthaler.com/default.aspx

Vårtegn og nerdelykke

Syden til Norge, løp og kjøp!

For kun 200 kr i året kan du bidra til at fokuset på miljøvern tones ned. Det var jammen på tide at noen tok ansvaret for å jobbe mot de som jobber for miljøvern.
Ikke at denne galskapen er totalt uten poeng, for når de kommer kritikken mot bioetanol skal det vel erkjennes at de har noe for seg. Men om de så skulle ha ett poeng, rettferdiggjør ikke det den utrolig dårlig forsiden på pamfletten de i dag hadde festet på frontruta mi

Med en slik framside tviler jeg på at det kan være andre enn en og annen Frp`er med en kjøpt grad på" University of The peoples Republikk of Langt Vekk i Stan"

Påskeepistel fra et småbarnshjem

Da er påskeuka a.k.a sukkerhelvetesuka over for i år. Det er helt greit at hverdagen kommer tilbake. Når man er hjemme i politisks ukorrekt permisjon (kun 6 uker til far) og har mine, dine og våre barn, tilsammen fire i antall, er det i hverdagen det ferieres. Med to små og en mann med uløste oppgaver av teknisk karakter, er det greit at halve barneflokken har andre foreldre som kan gi dem gode ferieopplevelser. Hos oss har det gått i plaskedammer og stein i gata, tur 50 meter fra huset for å plukke gåsunger, lek på verandaen, Teletubbies og maling ved bordet. Altså, ikke den slags type aktiviteter som får det til å krible hos to niåring.

Men vi slo på stortromma, nerden reiv seg bort fra skjermen og vi kom oss ut på tur med de minste. Nærmere bestemt Bogstad Gård. Vi hadde en finfin tur langs Bogstadvannet hvor vi så både måker og ender mens to og ett halvt åringen vraltet av sted med hele vekta stampende i bakken for hvert skritt, lett virrende samt dypt konsentrert i sine egne prosjekter. Det var og hans far, som knapt tok øye bort fra linsa under spaserturen. Flott at noen tar på seg oppgaven å dokumentere bevegelsene til fjærkreene som dupper i Bogstadvannet samt en liten toåring som stamper rundt med ansiktet vekk fra linsa, totalt uinteressert i å vie pappa oppmerksomhet.


Begeistret som jeg var forsøkte jeg å få begeistringen til å smitte over på både liten og stor. Vi kom på baksiden av gården hvor det til min store glede befant seg noen hester som toåringen kunne beundre. Dette er en gutt som vanligvis lett lar seg begeistre. Og begeistret ble han, men ikke over hestene.

Han stoppet opp ved nærmeste dam og hoppet lykkelig opp og ned for så videre rusle bortover til nærmeste haug med stein. Jeg forsøkte å hente inn hans oppmerksomhet ved å snakke om hestene på mitt ivrigste og mest entusiastiske vis. Men til ingen nytte. Gutten fant seg en betongblokk med hull i, litt smågrus som lå rundt, og la seg til å putte grusen en for en opp i hullet.




Han fikk holde på med det en stund og koste seg som bare barn kan når de eier leken. Etter hvert gikk vi tilbake til hovedinngangen slik at pappaen og to og ett halvtåringen kunne gå inn å se på dyrene mens jeg var ute og matet ettåringen. Det ville ikke toåringen, for han fant en vanndam rett ved der vi satt. Derfor gikk pappa inn for å sjekke forholda, han kom skuffet ut. Der var det visst ett glassvindu med gitter, hvor du i beste fall kunne se at det var noen firbente dyr innenfor.

Ettersom jeg kjenner min mann, fant jeg ut at det var best å se med egne øyne hva som befant seg der inne. Vi har av og til litt ulik virkelighetsoppfattning om hvordan ting er. Ingenting stygt sagt om min kjære. Han er en fantastisk mann med gode kvaliteter som gjerne tar gledene på forskudd der jeg liker å bli gledelig overrasket fremfor skuffet om forventninger ikke innfris. Men han kan ha en relativt nøktern innstilling til dyr. Og en krevende innstilling til hva som er bra nok når det kommer til teknologi og utnyttelsen av den. Derfor ante det meg at hans fokus var at glassvinduet med tråder skapte begrensede fotomuligheter. Jeg smatt kjapt inn, konstaterte at dette er mer enn bra nok for meg om min toårigee sønn. Bak glasset var det både søte lam og drektige sauer. Utenfor noen barnemøbler, litt tegnesaker og leker. Det ante meg at når jeg kom inn igjen med toåringen ville oppmerksomheten rettes mot lekene, fremfor de litt mer utilgjengelige sauene. Så jeg pratet om dem og loste han bort til glasset så han skulle få se. Han tittet interessert inn til sauene, smilte og klasket på ruta før han strena rett bort til lekehjørnet.

Da vi kom ut igjen fant han noen fine steiner, en dam og en hel haug med gjørme han kunne boltre seg i mens pappaen knipset bilder med ulike linser og filmet både han, ettåringen og en lykkelig mor som hadde sett søte lam.

Chatting er så 2001!

Det foregår en metadiskusjon rundt sosiale medier, de fleste som bruker nett til annet enn Facebook, Msn og mail har nok fått med seg det. Jeg er en hyppig bruker, men på et relativt overfladisk plan.

Jeg er ikke av de siste når det kommer til å ta i bruk nye ting på nett, men heller ikke av de første. I gamle dager, nærmere bestemt 2001, gjorde jeg et forsøk på å reflektere i en oppgave i safunnskunnskap rundt chatting, etter å ha forsøkt chatting i praksis som en del av oppgaven. I retroperspektiv var vel det en slags refleksjon rundt sosiale medier, om enn en meget begrenset en både i formen og utvalget av de sosiale mediene tilgjengelig.

Utgangspunktet var kjønn i cyberspace, det dreide seg i stor grad om chat da det var snakk om kontakt mellom mennesker på nett. Så, dette "fenomenet chat" som jeg da skrev, var det jeg hadde som referanseramme når det kom til sosiale medier i 2001 på tross av at vi snakket og skrev endel om mennesker og teknologi. Særlig om barn og hva de skulle forholde seg til.

Mens jeg skrev om barns endrede oppvekstvilkår og gikk nærmere inn på nytteverdien av internett, for det hadde jeg jo lest om, leste jeg word dokumenter som ble lagt ut via fronter fra forelserne. Kommunikasjonen gikk via epost. Vi hadde hjemmesider med animasjoner "a la" typen "men at work" og opplyste om at siden var uferdig. Vår nettbruk var lite dynamisk og lite sosialt orientert. Vi brukte nettet mest for å sanke og gi opplysning om temaer vi selv definerte. Så for meg har bruken av sosiale medier gått fra å være noe jeg var skeptisk til, i beste fall testet men ikke snakket om, til å bli en inspirerende, informativ og dannende affære.

Takk til alle bloggere som byr på seg selv, inspirerer, informerer, brilljerer, kverulerer, agiterer og underholder.

Av de siste sosiale mediene i vinden står særlig Facebook og Twitter i fokus. Jeg har hatt et relativt lunkent forholdt til Facebook, skepsisen ved å legge ut bilder og å si for mye har vært der hele tiden og dermed blir jo ikke Facebook så stas. Skal de sosiale mediene fungere, og jeg ha glede av dem, så må jeg by på meg selv. Men Twitter har skapt stor begeistring hos meg for med twitter kan man følge folk man har et ønske om å følge i kraft av hva de gjør, ikke bare hvem de er og at man kjenner dem fra før.

Derfor har jeg mer glede av Twitter enn Facebook i hverdagen.

Jeg syntes det er mer stas å få anbefalt bra blogger, nettsider og linker til artikler av interesse enn det er å få vite at sønnen til en bekjent av stefaren min, som jeg kun husker p.g.a tannstillingen, skal på campingferie.

Men eneste grunn til at jeg allerede var på Twitter før jeg leste om det i dagspressen er at jeg bor med en nerd og derfor eksponeres for nye sider på nett, samt uhorvelige mengder med elektroniske gadgets og saker med ledninger til vårt trådløse (as if!) hjem.

Sosiale mediers nytteverdi har folk skrevet mye bedre om enn jeg er i stand til, så jeg kommer heller med noen linker til de av dere som har å orket å holde konsentrasjonene oppe gjennom innlegget. I disse dager er det diagnoser på folk som benytter teknologiens muligheter en smule overdrevent, eller så ukritisk at det har endt i personlige tragedier.

Vi er uhøflig-distrahert vekk fra sosiale settinger med tilstedeværende personer, til fordel for våre telefoner. Her har særlig Twitter gjort seg gjeldende. Avhengighet kan selvfølgelig bli et problem også når det kommer til sosiale medier, akkurat som overforbruk generelt.

Jeg avslutter med Twitter visdom: RT @nerdegutt RT @mortenrovik: "Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne" - gammelt twitterord.

Jeg vil opplyse de uopplyste

Innholdet i barnehagen er mer enn lek.
Det er mer enn tilsynelatende unyttige observasjoner, kartleggingsprosjekter, skikurs, perling, plastelina, bleieskift, måltider og påkledning. Vi passer ikke barn, vi forvalter hverdagen til lærende, sårbare, ulike og unike små mennesker i starten av livet.

Vi har en relasjon med barn over flere år, en relasjon som er særdeles ubalansert i maktforholdet. Vi har en definisjonsmakt i barnas hverdag som er totalitær. Vi har ansvar for hele barnet, det mentale, det sosialt, det fysiske og samarbeid med foreldrene. Når man har en slik rolle, en stilling som er så fremtredene i små barns liv og virke er det uansvarlig at det driftes barnehager uten utdannet personell. Viktigheten av dette kan vi også se på i et samfunnsperspektiv. Enten man har fokus på det økonomiske aspektet eller det menneskelige aspektet, så er ALLTID det grunnlage man får med seg fra barndommen viktig.

Ikke at barnehagen skal redde alle fra alt, men den kan hjelpe mange med mye om kunnskapen er tilstede.

Vi kan tidlig gi barn ekstra oppfølging og hjelp, om det er spesielle behov og avvik. Sett i et menneskelig perspektiv kan det gi endel av barna et lettere voksenliv, med støtteapparat tilstede fordi de kom tidlig inn i et system som de har hatt behov for. De har blitt sett, hørt og tatt hensyn til. I et sammfunnsøkonomisk perspektiv er det rimeligere å sette inn tiltak tidlig for å hjelpe folk til å bli endel av samfunne, slik at de kan bidra på sin måte, enn å være på siden av samfunne. Skal man vite hvem som trenger denne ekstra hjelpen, og hva slags hjelp de bør få, fordrer det en kunnskapsbase om pedagogikk, psykologi og spesialpedagogikk. Det finnes masse flott ufaglært barnehagepersonale som er dyktige, akkurat som det finnes udyktige faglærte. Jeg skal ikke ta opp den diskusjonen her, det er et tema for ett eget innlegg, men det må sies ellers blir det gjerne hovedfokuset.

I mine øyne er det en respektløs og uforsvarlig behandling av barn at det går så mange ufaglærte på dispensasjon i årevis. Det er også en skandale at ikke barnehagene åpner for tverrfaglig samarbeid i større grad. Nå er det slik at barnevernspedagoger får jobb på dispensasjon, altså de er gode nok til å jobbe der men ikke å få full anerkjennelse for den jobben de gjør...

Barnevernspedagoger i barnehagen er en tilførsel av spesialkunnskap som bør anerkjennes. De sitter på masse kunnskap som kan utfylle førskolelærernes kunnskapsbase og dermed styrke personalgruppa faglig. 

Det er så mye fokus på barnehagelokaler for å innfri full barnehagedekning, at innholdet er fullstendig tatt av dagsorden. Det er en og annen kommentar i dagspressen fra en frustrert barnehageansatt eller høyskolelektor, men de forsvinner i mengden av oppslag om kreative løsninger av arealbruk og nybygg. For det er plasser som er viktig, antall plasser og prisen på dem.

Alle barn skal få plass slik at vi foreldre kan komme tilbake i samfunnsmølla og produsere varer, tjenester og realisere oss selv. Det er greit, jeg er tilhenger av et inkluderende arbeidsfelleskap hvor alle skal få mulighet til å delta. Og da må vi ha barnehageplasser til våre barn. Men det jeg har trøbbel med å akseptere er at tilbudet er av dårlig kvalitet.

Vi som jobber i barnehage har utrolig mange forventninger og krav knyttet til vår rolle, enten vi er assistenter, fagarbeidere eller pedagogisk utdannet. Spesielt er det knyttet mange forventninger opp mot rollen som pedagogisk leder. Både fra foreldre, kolleger, samfunnet og de instansene vi møter på vår vei (PP tjenesten, barnevernet, helsestasjonen etc) i vårt ønske om å gi barna den beste hverdagen de kan ha.

Barn er som nevnt ulike, og ulike mennesker har ulike behov. Ergo vi kan si alle har spesielle behov. Men noen behov er mer spesielle og av en mer prekær og sårbar karakter. Enkelte av disse små menneskene som vi har i vår varetekt, har kanskje kun oss i barnehagen som stabile voksne.

Ansvaret som ligger i den rollen jeg skal forvalte er så viktig at jeg nå opplever at det bør skje et paradigmeskifte i holdningene til de som er ansvarlige for gjennomføringen av barnehagepoltikken.

I den kollektive oppfattelsen av hvordan en barnehage skal være opplever jeg at barn og barndom blir tatt på alvor. Barnehagen blir sett på som en viktig del av det norske samfunn hvor innhold, fagpersoner og omsorg er viktig.

Men i kjølevannet av makspris og full barnehagedekning , er hverdagen langt fra de gode intensjonene i Rammeplanene og Lov om barnehager. Realiteten viser seg å være fryktelig sprikende og ujevn. Enkelte barnehager er flotte, i både form og innhold mens andre knapt har fagfolk og forsvarlige lokaler.

Dermed blir lovnad om full barnehagedekning et problem! Det blir ikke barnehagedekning, det blir plass til alle som trenger barnepass. Kravene til hva barnehagen skal inneholde blir ikke innfridd.

Når det kommer til fagfolk har det vært en mangelvare i årevis, men siden liv og fysisik helse ikke står på spill kan ufaglærte gå i både styrer og pedagogstillinger på dispensasjon. For alle kan jo egentlig passe barn, ikke sant?

Innholdet og viktigheten av fagutdannet personell i barnehagen marginaliseres, og det resulterer i lav status og lite interesse for yrke.

Om å leve med en språknazi

Jeg lever med en språksnobb, en som har lav tolerensegrense for feilbruk av da og når i dagligtalen, og ikke er spesielt mer rund i kantene når det kommer til andre grammatiske krumspring. Vi er begge av den oppfattningen att skj- lyden hører hjemme i ord som skjære, skjønne og skyldig. Men aldeles ikke i ord som kylling, kjøtt og kjøle. Jeg føler meg ikke som noen språksnobb for å mene det. Det er da vanlig norsk tale og alt annet er talefeil, eller?

Hvis man sa ”kan du hente skjue skjilo skjylling skjøtt på skjøla?” da jeg vokste opp var det rett til logoped.

Siden jeg er offer for en språksnobb i heimen, og våre barn offer for bakstrberske foreldre som ikke har skjønt at skj-lyd i ord som tradisjonelt har kj-lyd, er det nye hippe, så fant jeg ut at jeg ville skrive et innlegg om språksnobberi. Om hvordan enkelte undergraver andres meninger pga rettskrivingsfeil.

Det er mye toleranse i det norske mediesamfunn. Aksepten for at folk skriver om ting de ikke nødvendigvis har så god greie på, men har en mening om er stor. Det er bra, da kan man se saker med ulike briller og som mediebruker får man en unik mulighet til å bli mer opplyst om mer eller mindre viktige lokale, nasjonale og internasjonale saker. Bloggverden er i så måte unik, den er som et åpent læringsfelleskap hvor man har mulighet til å få se saker fra sider man selv aldri ville tenkt på.

Men som med alt annet bør man ha en viss skepsis, og kritisk tilnærming til at de skrevne ordene er sannheter. Ofte finnes det få eller ingen sannheter når det kommer til såkalte faktaopplysninger. Noe som er en kollektiv sannhet i en epoke er ikke nødvendigvis sannheter i neste. Men meningene rundt faktaopplysningene er verdifulle å lese uansett.

Men på et område er det ikke så mye rom for utilstrekkelig kunnskap, og det er grammatikk og rettskriving. Mulig dette er noe jeg kjenner på, da slik kritikk gjerne klør meg ekstra på kompleksene. Men jeg syntes det til stadighet blir trekt frem at ukorrekt rettskriving er synonymt med mindre intelligente personer, med unntak av de som har lese og skrivevansker.

Da jeg skulle poste mine første blogginnlegg var den største utfordringen å tørre og vise seg, pinge innlegg, legge igjen kommentarer hvor man hadde link inn til egen blogg. Det tok noen innlegg før jeg turde det. Det å gå inn for å få folk til å lese det jeg hadde skrevet, var ikke et behov jeg hadde. Usikkerheten rundt grammatikk og rettskriving var den største bøygen, innholdet ble ikke like skummelt å blottlegge.

Men jeg tok en sjangse og hoppet ut i det da jeg tross alt syntes det var litt artig og engasjerende, og jeg kan regulere selv hvor stor/liten plass det skal ta i hverdagen. Dessuten er det artig når man ser på StatCounter at det har vært folk inne og lest det jeg har skrevet. Jeg vil tro det er ennå artigere om folk legger igjen en kommentar, men man skal vel antagelig være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan jo hende kritikk på innhold, språk og grammatikk kommer. Hjelpe meg, jeg som er så lettklødd!


Da jeg googlet litt for å finne noe som underbygget min påstand om at vi uten feilfri grammatikk tidvis ble uthengt og sett på som mindre intelligente, fant jeg fler innlegg/info som tilsa at det var en forhastet konklusjon. Og ved nærmere undersøkelse så fant jeg tydelige tegn på at enkelte folk skrev adskillig verre enn meg, og det var åpenbart mange som ikke gadd å skumlese det de hadde skrevet. Det jeg ”fant” på en del nettforum var konsekvent utelatelse av:

• Stor bokstav

• Dobbelkonsonant

• Og/å er ikke jeg den rette til og vurdere

• Da og når
  

• Orddeling

Orddeling er alltid er en sikker vinner om man skal erte på seg ”språknazier” som min samboer.

Jeg fant debatt om rettskriving på Chelsea sin fanclubside, et fotballforum. Og da tenkte jeg at jeg antagelig hadde tatt grundig feil. Fotballinteresse og språksnobberi er ikke akkurat noe jeg tenkte var grunnleggende symbiotisk. Men fotball er allemannseie, og vekker sterke følelser i mange leire, så hvorfor ikke.

Vel, jeg tror ikke jeg har annen konklusjon på min egen rettskrivings”issue” enn at jeg får ta imot den kritikken jeg får,og forsøke å lære av det. Derfor har jeg forsøkt å gå nøye gjennom egen tekst, og ble sittende å stusse på og/å regelen og googlet derfor” to infinitiv” og vips var jeg inne på nok et fotballforum som tok for seg rettskriving, denne gangen Manchester United. Hva er det med fotballfolk og rettskriving?

Anyway, i stede for å lage generaliserende teorier om at andre bloggere er språksnobber, skal jeg by på egne feil og mangler. Så får jeg håpeat jeg evner å plukker opp en ting eller to underveis.

Etter litt refleksjon rundt egne skriverier og undersøkelser på nett i dag, har jeg funnet at jeg åpenbart forlot fotballmiljøet for tidlig. Det er folk derfra som åpenbarer seg om man googler noen problemstillinger vedrørende rettskriving.

Når det kommer til språk, så skrev jeg at vi har regler og de er ansett som sannheter, med unntak av unntaka som bekrefter regelen. Men akkurat som faktaopplysninger går fra å være sannheter til utdatert kunnskap som ikke lenger holder mål, er språket i stadig endring. Språket er ikke konstant, det er dynamisk og endres med generasjoner. Så om en generasjon eller to, er det skj lyden som gjelder, uansett om det skal sies kino eller skjære.